Kommentar

9/11 var ved å fade og bli et minne. ISIS har vekket det 9/11 står for til live igjen. At over halvparten av amerikanerne mener USA er mer truet i dag enn før 9/11 viser at befolkningen har helt andre antenner enn presidenten.

Han har investert all sin prestisje i det motsatte. Det er bare halvannet år siden han erklærte al-Qaida for desimert. Selv da var jihad i ferd med å bre seg over hele Sahel-beltet, fra Nigeria i vest til Somalia i øst.

Den canadiske FN-utsendingen Robert Fowler utgav for flere år siden boken A season in hell, om sitt fire måneder lange fangenskap hos al-Qaida i Niger/Mali-ørkenen. Han gir et fascinerende innblikk i hvem de er, hva som holder dem sammen. Lederen for gruppen var Mokhtar Belmokhtar, den enøyde, som senere sto bak angrepet på In Amenas-anlegget i Algerie. Man skulle tro mediene ville være interessert i å finne ut mer om hvem de er og hva som driver dem. Men nei. Det samme gjelder Afghanistan hvor Norge har ofret så mye i penger og menneskelig innsats. Dagbladets Carsten Thomassen ble drept på Serena-hotellet. Jonas Gahr Støre satt i kjelleren. Det var Haqqani-nettverket som sto bak. Dette nettverket har sterke bånd til det pakistanske sikkerhetsapparatet. Det finnes masse litteratur som dokumenterer Pakistans dobbeltspill. New York Times-journalisten Carlotta Gall kaller sin bok The Wrong Enemy. Feil fiende. Det var ikke Afghanistan, men Pakistan som USA burde ført krig mot. Sitatet er Richard Holbrookes.

Gall dokumenterer at Pakistan holdt sin hånd over Osama bin Laden. De visste at han var i Abottabad, noen hundre meter fra landets fremste militærakademi. Amerikanerne plukket opp konversasjon etter raidet som viste at de visste. Men det ble for mye for Obama-administrasjonen. Etter først å ha varslet et oppgjør med Pakistan, fikk de kalde føtter. Saken ble lagt død.

Den islamistiske vinteren demoraliserte Vesten. Den arabiske vår skulle bevise at araberne og Maghreb-landene ville det samme som østeuropeerne. Behovet for å tro var så sterkt at man var villig til å tro på Det muslimske Brorskap. De troende var av to slag: de som er naive, troskyldige inntil enfoldighet og de mer ideologiske som tar islamistenes parti. Det finnes klare eksempler, men også flytende overganger. Civitas Bård Larsen som har tatt mange og gode oppgjør med den autoritære sosialismen, har problemer når han skal skrive om islamismen.

Det hevdes fra enkelte at islam og demokrati ikke er forenlig. Det er påviselig feil og ikke tema for denne kronikken. Islamisme er en politisk ideologi og politiske ideologier skal og bør være gjenstand for oppriktig og oppklarende disputt.

Hvilket land er det som beviser at en slik forening er mulig? Tyrkia var eksemplet norske medier yndet å fremheve. Nå er det taust.

Egypt var bare begynnelsen. Syria ble Fallet ned i Avgrunnen. Det ødela vår oppfatning om oss selv som humanitære beskyttere. Vesten sto på sidelinjen og turde ikke gå inn. I stedet ble det jihadistene som tok initiativet og kom på offensiven.

Kombinsasjonen sekterisk krig og jihad er for mye for den liberale eliten. Det knuser deres forestillinger punkt for punkt. Vestens egne muslimer tiltrekkes av en blodig krig. Det er too much.

Henrettelsene av James Foley og Steven Sotloff var et slags tipping point. USA har hatt en aktivistisk utenrikspolitikk. Sønner og døtre har kjempet. Dette kunne de ikke finne seg i.

I Europa stikker angsten dypere. Her er utviklingen kommet mye lengre og politikere og meningsdannere vet ikke lenger hvordan de skal navigere.

Det blir tungt å se ting i sammenheng. Hukommelsen blir en byrde.

Lee Rigby ble sett på som en one-off, et enkeltstående tilfelle, til tross for at andre var blitt arrestert og dømt til lange fengselstraffer for det samme. De rakk bare ikke å gjennomføre det.

For én uke siden ble 82 år gamle Palmira Silva drept i sin egen hage i London. Hun skulle bare ut og vanne blomstene. Hun fikk hodet hogd av med en machete. – Det hadde ikke noe med terror å gjøre, forsikret NRK, men glemte å fortelle at han konverterte til islam for et år siden.

Hvis gamle damer risikerer å bli halshogd når de vanner blomstene er noe alvorlig galt. Det trosser alle forestillinger om hva som er mulig. Men det gjorde også terrortrusselen i Norge 24. juli. Folk visste ikke lenger hva som var hva og mistet vurderingsevnen. Slikt kan det bli panikk og hysteri av. Uken med unntakstilstand har nok gjort inntrykk på mange. Men vi snakker ikke om det.

I stedet kanaliserte man det over i begeistring for de unge muslimene som tok initiativ til demo mot ISIS. Men når Mehtab Afsar og Basim Ghozlan er allierte i kampen mot ekstremisme, burde man i det minste være skeptisk.

Avstanden til 9/11 er enorm. Datoen markerte en ny tid. Forvandlingen av opprøret i Syria til en nådeløs sekterisk krig er gjort av de samme kreftene som angrep World Trade Center. Ideologien er den samme som halshogg Lee Rigby, drepte Theo van Gogh og gjør at kunstneren Lars Vilks ikke kan opptre i København uten at det står væpnet dansk politi utenfor og svensk sikkerhetspoliti på innsiden.

Vi later i det lengste som vi ikke ser, og forsøker å gjenskape en normalitet. Men det blir stadig vanskeligere.

Hvis man skal være normal i den edrue betydningen av ordet, dvs. bygget på common sense, må man i dag hele tiden kalkulere med det unormale. Det har rykket oss tett inn på livet. Så stor avstand har ondskapen tilbakelagt fra 9/11 til idag.

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også