Kommentar

Hverdagen: Amerikanske soldater snakker med medsoldater fra den afghanske regjeringshæren på en base i Deh Bala-distriktet i Nangarhar-provinsen 7. juli 2018. Foto: James Mackenzie/Reuters/Scanpix

USA har gjort noen smertefulle erfaringer i den muslimske og ikke-vestlige verden som holder på å synke inn. Tilbaketrekkingen fra Syria er uttrykk for noe dypere: Amerikanerne har funnet ut at det ikke nytter.

De har stått 17 år i Afghanistan. Hva har de oppnådd?

Jo, tettere de er kommet på det afghanske samfunn, jo mer har det sunket inn: Dette klarer vi ikke forandre på.

Magda Gad skriver om sine erfaringer fra Afghanistan:

Jeg hadde vært utenfor hus hvor jeg hørte at kvinner ble voldtatt, uten å kunne gripe inn. Jeg hadde sett de traumatiserte barnebrudene på sykehusene, tynne jentekropper med ødelagte underliv og dekket med mørkelilla blåmerker etter voksne mannlige hender der brystene skulle ha vært, dersom jentene hadde vært gamle nok til å ha noen. Jeg hadde hørt vennene mine bli myrdet etter fredagsbønnen. Jeg hadde møtt kvinner som ble dømt til ti års fengsel for å ha rømt hjemmefra.

Problemet var ikke bare synet på kvinner.

Amerikanerne har et optimistisk syn på tilværelsen. De tror at alle egentlig ønsker å bli moderne. Det samme synet ligger til grunn for norsk bistand og enda mer ambisiøst: Transformasjonen av det norske samfunn. Norge gjør det eksperimentet på seg selv som det ikke fikk til i Afghanistan.

Så gale er ikke amerikanerne. De har større erfaring: Vietnam tok på. To kriger i Irak og utallige småkriger.

Når de nå ruller inn og trekker seg tilbake er det pga de samme erfaringer som Helena Edlund gjorde som feltprest i Mazar-i-Sharif.

Men det som forandret meg mest, og kanskje var mest ødeleggende for meg i min profesjonelle rolle som prest, var møtet med et helt nytt syn på menneskeheten. Jeg var indoktrinert i det svenske synet om at alle mennesker stort sett er like. At vi, uavhengig av kultur og rase, har de samme kvaliteter; som å ville andre godt, viljen til å ofre seg for sine barn og at vi alle har det samme grunnleggende moralske kompasset. Jeg tok feil.

Da jeg kom hjem våren 2011, argumenterte jeg ettertrykkelig at det eneste som forener oss mennesker er at vi i standardmodus har to armer, to ben og nesen i midten av ansiktet. En slags felles «indre kjerne av godhet», trodde jeg ikke lenger på.

Jeg hadde opplevd hvordan en forelder mente at det å kunne redde sitt eget barns liv, ikke var verdt bryet å dra til sykehuset fem kilometer unna, fordi «vi vil jo få flere barn». Jeg hadde besøkt sykehusavdelinger hvor babyer og småbarn ble pleiet for opiummisbruk, fordi deres mødre blåste opiumrøyk i munnen for å få dem til å slutte å skrike. Jeg hadde blitt tvunget til å høre at barn ble voldtatt og kvinner ble misbrukt, uten å kunne gripe inn. Jeg hadde sett barn bli skoldet med kokende vann som en del av oppdragelsen, sett spedbarn som hadde svarte, frosne føtter etter at deres fire eller fem år gamle søsken hadde båret dem rundt i vinterkulden uten nødvendige klær, fordi moren ikke fikk lov til å forlate hjemmet. Jeg hadde sett uutviklede småjenter i 10-årene, bortgiftet, voldtatt og misbrukt til det ugjenkjennelige.

Amerikanerne har blødd, de har ofret sine sønner og døtre. En fire-fem veteraner begår selvmord hver dag. Mange bor på gata.

Et par-tre tusen milliarder dollar. Det har vært som å tømme pengene i et bunnløst sluk. Både økonomisk, militært, menneskelig og politisk trekker amerikanerne en bitter lærdom: Det nyttet ikke. Afghanerne vil ikke.

«Mine forfedre har dyrket hvete på dette jordet i hundrevis av år! Jeg må dyrke hvete her! «Hele landsbyer fikk heller bukke under av sult fremfor å flytte landsbyen til den andre siden av en ås der det var både beite og vann. Det tok ikke lang tid før jeg visste på forhånd hvordan deres argumentasjon ville lyde: «Landsbyen har alltid vært her, så den må ligge her!» I tillegg hadde religiøse ledere fortalt at dette synspunktet var riktig i henhold til islam, at alt var guds vilje og at ingenting kunne endre dette ettersom islam forbød det.

Noe av det samme har gjentatt seg i Irak og Syria. Ok, det finnes lyspunkt. Kurderne stilte opp mot IS. Men stilt overfor alle problemene, sier USA: -Nok. Dette er ikke vårt bord. Andre får ordne opp. De ønsker oss ikke her.

Araberne vil ha amerikanernes beskyttelse og penger. Men de ønsker ikke å forandre seg. De vil ha i pose og sekk. Derfor sier USA farvel.

Det er en tragedie for mange mennesker i Midtøsten. Men USA gjør bare det enhver blir tvunget til: Innse at det ikke nyttet, at det kommer til et punkt hvor man må sette strek. Nok er nok.

USA bruker 45 milliarder dollar i året, bare i Afghanistan.

Det kommer ikke til å fortsette. Syria er bare begynnelsen.

Amerikanernes tilbaketrekning er svært dårlig nytt for Europa, som ikke har brydd seg om sitt eget forsvar.

Venstreorienterte journalister og politikere som har klaget over amerikanernes nærvær, roper plutselig opp når de vil trekke seg ut.

De har fremstilt amerikanerne i dårlig lys i årtier og mistenkeliggjort deres motiver. Når det er Trump som trekker soldatene ut, er de plutselig for amerikansk nærvær.

Amerikanerne har såvidt begynt på en stor bearbeidelsesprosess: Hvorfor lykkes de ikke? Neocons ville gjøre verden safe for democracy. Det var samme toner etter første verdenskrig. Woodrow Wilson ble grundig skuffet over Versailles-freden og trakk USA ut av Europa. Det samme kan skje igjen.

USA har en evne til å gjenoppfinne seg selv som europeerne ikke har. Se for deg Merkel og Juncker: Hvor stor evne til nyskaping forbinder du med disse to?

Tilbaketrekningen har også med kapasitet å gjøre. Amerikanerne har mer enn nok med sine egne konflikter.

USA har nå fått de samme kulturelle problemer på hjemmebane som de møtte ute: Uoverstigelige konflikter om verdier. De tar tid å sortere ut. Dette er 68 om igjen, i revers, og på et høyere nivå: Mer står på spill. For den hedonistiske eliten er det hele deres livsform og verdenssyn.

USA er i ferd med å ta et oppgjør med femti års normløshet som Europa bare kan drømme om.

Det er mulig at USA kommer ut av denne prosessen styrket. Da vil USA kunne bli et lysende eksempel for Europa.

Men det er også mulig at USA går inn i en lengre periode med så mye støy og konflikter at verden utenfor forsvinner.

Det vil være svært dårlig nytt for et Europa som ennå ikke har begynt å forstå hvor store problemene er.

Særlig de nord-europeiske protestantiske landene ser ut til å ha tungt for det.

De har importert titusener av afghanske menn og tror de skal klare det på hjemmebane som de ikke klarte ute: Gjøre moderne mennesker av dem.

Hvem er sterkest?