Afghanske jenter har til alle tider vært en salgsvare. Til hvilken pris? 1000 amerikanske dollar? Denne umenneskelige handelen vil ikke ta slutt før Afghanistan endrer sine verdier. Foto: Geir Furuseth

Så har privatflyet med Taliban lettet fra Gardermoen. Tre dager med dialog og relasjonsbygging er over, og sju millioner norske skattekroner er brukt. Om det var verdt pengene, forargelsen og Talibans kollektive ego-boost, vil fremtiden vise.

Jeg kan forstå at omverdenen engasjerer seg og strekker seg etter hvert strå som kan lindre behovene for det afghanske folket. Vi lever i en verden hvor nød og lidelse aldri er langt unna, selv hos oss, både gjennom nyhetene og gjennom migrasjon. Å se lidende og gråtende barn vekker – takk og lov! –  viljen til å hjelpe i de fleste av oss, og vi har lært å hjelpe gjennom bistand. Det gjorde jeg også, helt til jeg kom til Afghanistan.

Gatebilde fra en vinterdag i Kabul. Kvinne i burka. Søle. Grått og kaldt. Kulden er ikke ikke bare naturens egen. Foto: Geir Furuseth

Landet vi ikke forstår

Hvordan beskriver du Afghanistan for noen som ikke har vært der? Det enkle svaret er at det er umulig å beskrive Afghanistan, landet må oppleves. Men forestill deg å møte et land som er et av verdens absolutt fattigste, hvor ni av ti mennesker bor på landsbygda, hvor infrastruktur er fraværende og hvor de fleste landsbyer mangler strøm.

Mentaliteten påvirkes av at Afghanistan i årtusener har vært et konfliktsted og hvor kun de sterkeste overlevde. Det har skapt en nasjon av fatalister – du lever eller du dør, hvordan det viser seg, er Guds vilje. I tillegg har flertallet av afghanere ikke opplevd annet enn konflikter og kriger i løpet av livet. Vold er en uunngåelig del av hverdagen, og et menneskeliv er ikke mye verdt.

Måten man verdsetter menneskelivet på, er også det diametralt motsatte av det vi selv er vant til. Mens det for oss er åpenbart at kvinner og barn reddes først, er det like åpenbart i Afghanistan at kvinner og barn har lavest prioritet. I et land med matmangel og hungersnød spiser kvinner og barn sist, etter at mennene har spist seg mette og når de beste matbitene er fortært. Kvinner og barn regnes som eiendom og varer, og i samfunn hvor tilliten til staten er lav og sosiale beskyttelsessystemer mangler helt, er det bare én måte å få både sosial status på og sikre sin egen alderdom, nemlig å få mange barn.

Afghanske barn i uskyldig lek. Foto: Geir Furuseth

En viktig årsak til den økende elendigheten i Afghanistan er nettopp den ekstreme befolkningsøkningen. En afghansk kvinne føder i gjennomsnitt 5,3 barn, og befolkningen anslås å ha økt fra 12,4 millioner i 1990 til nesten 40 millioner i dag. Halvparten av afghanerne er under 15 år, og befolkningsveksten fortsetter i et land der jordbruksarealet utgjør mindre enn tolv prosent. I et område med svært begrensede ressurser vil flere og flere måtte kjempe for å overleve.

Tenk deg samtidig at et slikt land er dominert av en kultur som er så ekstremt konservativ at endring ikke bare unngås, men aktivt foraktes. Alt skal være som det alltid har vært, og i mange bygder er det derfor utenkelig å innføre vekstskifte eller bytte avling – selv om det ville bety overproduksjon i stedet for sult.

Det er mer å si, men ligningen er allerede enkel å sette opp: Afghanistan er «a perfect storm» på så mange nivåer. Det siste året har også ført til ytterligere forverring, ettersom Talibans maktovertakelse har medført hundretusener av internt fordrevne.

Under slike forhold vil mange afghanere prøve å få familien til å overleve også denne vinteren, og noen ser bare én løsning – de selger barna sine.

Datter til salgs

Yama Wolasmal skriver hos NRK om Sahib Kahn, som har forsøkt å selge sin tre år gamle datter Laila for å få penger til mat og ved til resten av familien. Han har tatt datteren med på markedet flere ganger, men uten å lykkes med å selge henne:

Datteren Laila setter seg på huk ved brødbitene. Hun sitter barbent i den iskalde gjørmen. Treåringen plukker opp en brødbit som hun tar til munnen. Hun ser på oss med de store øynene som er pyntet med svart kajal. Sahib tar armen sin rundt datteren og holder hardt rundt henne. Han forteller at han har gjort det utenkelige som far.

Ut fra debatten som fulgte i fotsporene til Taliban-besøket, ser det ut til at behovet denne vinteren er unikt. Det er det dessverre ikke. Den svenske journalisten Magda Gad skrev allerede i desember 2018 i Expressen om en familie som sto overfor samme valg som familien Kahn: Den datteren het Marya, hun var 18 måneder gammel og til salgs. Faren hennes skyldte penger og hadde blitt tilbudt tilsvarende 70.000 svenske kroner for sin yngste datter.

En faktaboks ved siden av Magda Gads artikkel ga grov statistikk:

«Enligt UNICEF har 161 barn, inklusive spädbarn, sålts eller tvångsgifts senaste halvåret på grund av den pågående torkan och ekonomiska nedgången i provinserna Herat och Badghis (det vill säga endast två av Afghanistans 34 provinser, min anm.). [—] Rapporten säger att flickor mellan en månad och elva år tvångsgifts och att även pojkar över sex års ålder säljs.»

Det er tre år siden rapporten om Marya ble kjent, og jeg lurer på hva som skjedde med henne. Ble hun solgt eller fant familien en annen løsning – i hvert fall den vinteren? Det får vi aldri vite.

Jenter som inntektskilder

Khan-familien er bare én av hundretusenvis som nå er flyktninger i sitt eget land. De har flyttet fra Helmand-provinsen til hovedstaden Kabul i håp om å finne både trygghet og levebrød, men kampen om jobbene er hard, og i et land helt uten et sosialt sikkerhetsnett faller man uhindret når klanens sikkerhet ikke lenger er nok, til det punktet hvor man blir tvunget til å vurdere å selge barnet sitt.

Alle som ikke er bekymret for nattesøvnen kan se CNNs rapport fra en leir for internt fordrevne i Badghis-provinsen. Ni år gamle Parwana, ti år gamle Magul, fire år gamle Zaiton – de er alle til salgs, og barndommen deres tar slutt for at familiene deres skal overleve.

Høsten er den farligste tiden for en liten jente i Afghanistan. Når familien skal begynne å planlegge for å overleve vinteren, er hun en mulig inntektskilde. Fedre som ikke vil selge døtre, blir fristet til å låne penger, men lån må betales tilbake, og snart er sirkelen sluttet uansett, akkurat som for familien til Laila.

En annen risikofylt periode er når jentas eldre brødre begynner å gifte seg. En sunn og normalt vakker kone koster mellom 6.000 og 7.000 dollar, som er en formue i landet som regnes som det fattigste i Asia, hvor en tredjedel av befolkningen lever på under 100 dollar i måneden.

Løsningen er en form for byttehandel – når en sønn skal gifte seg, selger man en datter. Det er et system med mange tapere. Jenter står i fare for å bli gift altfor tidlig, mot sin vilje, og miste muligheten til skolegang. Samtidig risikerer gutter i familier som ikke har døtre å selge at de aldri får gifte seg.

Langsomme endringer

Afghanistan har vært en av verdens største mottakere av bistand i flere tiår, og selv om bare en brøkdel av bistanden har nådd sine mål, er det gjort fremskritt: Før Taliban tok makten i august i fjor, gikk flertallet av jentene på skole, helsevesenet og svangerskapsomsorgen var bygget ut (og resulterte i synkende spedbarnsdødelighet), senteret for kvinners rettigheter var bygget opp, og stadig flere unge kvinner studerte ved universiteter. Endringen gikk sakte, men det var uansett en positiv endring.

Antall barneekteskap gikk også ned, både takket være lovendringer og prosjekter som «Food for School». Prosjektet innebar at familier måtte betale en viss mengde korn i forbindelse med at de skulle overlate datteren til skolen. Så lenge datteren gikk på skolen, fikk familien nok mat til å overleve, og dermed trengte man ikke selge noen av barna.

Kan endringen fortsette med Taliban?

Spørsmålet nå er om den positive endringen kan fortsette under Taliban. Jeg er skeptisk. Årsaken er at endringen som har skjedd, ikke først og fremst skyldes de milliarder av dollar som er pumpet inn i Afghanistan, men at samfunnets verdier endres for sakte. Talibans maktovertakelse har stoppet den utviklingen, og det innrømmer de selv.

Under besøket i Norge sa delegasjonen at den går inn for endring – så lenge den ikke «strider mot islamske verdier» – og det er nettopp der problemet ligger. For ifølge Talibans tolkning av islamske verdier må tradisjonen fortsatt stå i sentrum, kvinners plass er å være usynlige i hjemmet, familieplanlegging er utenkelig, og barneekteskap er comme il faut (nødvendig). Tross alt er den såkalte profeten Talibans forbilde, og Muhammed giftet seg med Aisha da hun var seks år gammel.

Min gjetning er at Taliban ikke vil endre sine grunnleggende verdier, uansett hvor mange dialogsamtaler de har i Oslo. Dermed er Afghanistan tilbake ved startpunktet.

Likevel er det Taliban omverdenen setter sitt håp til. Wolasmal påpeker i sin tekst at den norske regjeringen anser det som riktig å ha en «dialog» med dem fordi norske myndigheter ønsker å fortsette å yte bistand for å hjelpe det afghanske folket. Sahib Khan er tydelig på hva han ønsker:

– Utenlandshjelpen som kommer, må gå til flyktninger som oss. Folk er desperate. Vi prøver å selge barna våre, det mest dyrebare vi har, for å overleve. Jeg oppfordrer Taliban til å hjelpe oss.

Yama Wolasmal anslår at 90 prosent av befolkningen trenger hjelp og at én million barn står i fare for å sulte i hjel. Tallene er nok riktige. Situasjonen i Afghanistan er en humanitær katastrofe, men hvis Taliban ønsket å hjelpe sitt lands sultende og frysende befolkning, ville de allerede ha gjort det.

Ifølge FN kan Taliban-inntektene ha firedoblet seg mellom 2012 og 2020 – fra rundt 400 millioner dollar til opptil 1,6 milliarder dollar i året. Så ressursene er der. Ytterligere 10 milliarder dollar står i amerikanske banker, men Taliban har foreløpig ikke tilgang til de pengene, og Det internasjonale pengefondet har blokkert 400 millioner dollar. Under dialogen i Oslo kunne Taliban vist sin vilje til å hjelpe folket ved for eksempel å gi fra seg disse pengene og donere dem til hjelpeorganisasjoner i Afghanistan, men det gjorde de ikke. I stedet prioriterte de «islamske verdier» og tillegger omverdenen ansvaret for å sikre at afghanske barn ikke sulter i hjel.

Da USA forlot Afghanistan, etterlot de seg militært utstyr for over 10 milliarder dollar. Stilte de norske dialog-vertene noen krav til sine gjester om at hver bistandskrone skulle inngå i en utveksling? «Vi diskuterer gjerne formene for fortsatt bistand – men da må alt militært utstyr først overleveres til destruksjon.» Jeg håper det. Ellers er det mange andre interesserte kjøpere – og kanskje er det her vi bør søke omverdenens plutselige interesse for «dialog», heller enn i omsorgen for de afghanske jentene.

Ikke penger, men verdier

Behovet i Afghanistan er utvilsomt stort, og Wolasmals rapport viser en av de – for oss – mest uforståelige sidene ved afghansk kultur: handel med barn. Men at familier selger døtrene sine, skyldes ikke akkurat denne vinteren, men er konsekvensen av en ekstrem tolkning av islam kombinert med den tusenårige afghanske kulturen som fortsatt holder landet og folket i sitt grep: en rigid og patriarkalsk tradisjon som ser på kvinner og barn som eiendeler, kombinert med klanen som den eneste tryggheten og en ekstrem, overlevelsesfokusert pragmatisme.

Det som skal til for å hjelpe Afghanistans befolkning, er derfor ikke først og fremst mer penger, men endring av verdier. Jeg tror det er usannsynlig at Taliban, som er de mest konservative av alle afghanere, kan bidra til denne verdi-endringen. Derfor, så lenge landets ledere prioriterer blind lydighet mot menneskefiendtlige doktriner fremfor hjelpen til sitt eget folk, er det opp til afghanerne selv å overleve.

For mennesket ønsker å leve – selv om prisen er et barn. Så havner du der, utenfor døren til et nedkjølt leirhus i Kabul, hos en vanlig familie, hvor en treåring med store øyne er til salgs til høystbydende.

Se og les:

Åpent brev til den norske regjeringen: Angående Taliban