La meg begynne med å si at jeg trodde det var en spøk da jeg hørte at dere hadde invitert det afghanske Taliban til en «dialog» for videre samarbeid. Men ingen kan komme med slike syke vitser, så da skjønte jeg at det var sant.

Ærlig talt, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette. Dere mener at Afghanistans krise må løses gjennom fortsatt økonomisk bistand og dialog med Taliban. Men la meg stille et spørsmål: Kunne dere ha hatt en dialog med Hitlers leirvakter? Med Stalin? Med Pol Pot? Eller – fordi Den norske kirke også skal delta i samtalene – med Djevelen selv? Spørsmålene er berettiget, for de skjeggete mennene dere har invitert, spiller i nøyaktig samme divisjon.

Nei. Jeg overdriver ikke.

Tiden min i Afghanistan har lært meg dette: Hvis du vil vite hvordan ondskapen her på jorden ser ut, må du møte Taliban. Det er ingen med et mer pervertert syn på kvinner, barn og dyr enn Afghanistans Taliban – og de verdiene har tusenårige røtter.

I tillegg er det ingen kultur som kan konkurrere med den afghanske når det gjelder absolutt tilbedelse av tradisjon og ekstrem motstand mot endring. At dere i det hele tatt vurderer å kunne motivere Taliban til endring gjennom noen dager med dialog og x antall milliarder, viser bare at dere ikke har forstått noe som helst. Absolutt ingenting.

La meg påpeke flere ting dere ikke har forstått: Dere mener at det er deres plikt å hjelpe befolkningen i Afghanistan. Nei, det er det ikke. Dere mener at dere kan hjelpe folket i Afghanistan. Nei, det kan dere ikke – uansett hvor mye dere vil. Og grunnen er enkel: Taliban bryr seg ikke om det afghanske folket. De bryr seg like lite om afghanske menn, kvinner og barn som deres forløpere gjorde – eller enda mindre, faktisk, noe som er en prestasjon i seg selv.

For vet dere hva? Det spiller ingen rolle om dere fortsetter å øse penger over Afghanistan, akkurat som Norge og så mange andre land har gjort tidligere. Tror dere ikke at det afghanske folket har sultet før? Tror dere det er først i år at de må velge mellom å kjøpe ved eller mat? Slik er det hver vinter – uansett hvor mye bistand omverdenen har sendt. Og mange afghanske familier vil løse sine økonomiske bekymringer foran vinteren på samme måte som de har gjort i århundrer: ved å selge en datter.

Slik har det vært i alle årene dere har sendt milliarder av norske skattebetaleres penger til Afghanistan.

Dere lurer kanskje på hvorfor? Vel, fordi 97 prosent (!) av bistanden dere har sendt, har forsvunnet gjennom korrupsjon. Nittisju prosent, det er de offisielle tallene. Nittisju prosent av alle milliardene deres har aldri nådd sine mål, men har blitt puttet rett i lommene til makthaverne – fra presidenten og hans familie ned til lokale politisjefer, skolesjefer og selvfølgelig lokale hjelpeorganisasjoner. (Inkludert representantene for samme Røde Kors som også skal delta i den kommende «dialogen».) Derfor, og kun derfor, har afghanere blitt tvunget til å velge mellom å varme opp hjemmet eller spise. Hver vinter.

Nå vil dere fortsette å fylle Talibans bankkontoer med norske skattebetaleres penger. Det er så uvitende, så respektløst og så kontraproduktivt at det ikke kan beskrives med ord.

Hør Helena Edlund i samtale med Hanne Tolg om sine opplevelser fra Mazar-e-Sharif:

Nå kom jeg til å tenke på en ting: Når jeg sitter her hjemme og skriver disse linjene, er det nesten på timen 20 år siden Fadime Sahindal ble skutt og drept med kaldt blod av sin egen far. Fadime hadde vært på flukt fra deler av sin egen familie i flere år, men da hun kom på besøk til søsteren sin i Uppsala, tok rømningen slutt. Faren hennes ventet på henne da hun forlot leiligheten, og skjøt datteren på nært hold med to skudd i hodet. Fadimes forbrytelse var at hun ble «for svensk». Hun hadde fått en svensk kjæreste, hun studerte til sosiolog ved universitetet og – verst av alt – hun hadde snakket åpent om æreskultur og æresvold. Det var derfor hun hadde skadet mennenes ære, og derfor måtte hun dø.

Mennene dere har invitert til diskusjoner, mener at Fadimes far er et forbilde.

Tror dere meg ikke? La meg i så fall gi dere et tilbud: Bli med meg til Afghanistan. Jeg tilbyr dere å vise dere kvinnefengselet i Sar-e Pul, hvor flertallet av fangene har begått forbrytelsen å forlate hjemmet uten tillatelse fra ektemannen. Strafferammen for den «forbrytelsen» er ti års fengsel. Når de slippes fri, blir de vanligvis drept av mannens familie. Æren krever det. Talibans ære.

La meg vise dere barnesykehuset i Sheberghan, hvor de voldtatte småjentene blir tatt hånd om. De som sluttet å snakke etter å ha fått kjønnsorganene revet i stykker av menn som forakter kvinner. Taliban-menn.

Stå med meg utenfor husene om kveldene, så kan dere høre på skrikene når kvinnene blir mishandlet og voldtatt. Eller hvorfor stoppe der? Dere kan høre hvordan det lyder når en fem år gammel gutt blir voldtatt av strengt religiøse menn. Av Taliban.

Dere vil aldri glemme disse skrikene. Tro meg – jeg vet.

Deretter drar vi til Meymaneh, langs veiene der norske soldater har gitt livet sitt i kampen mot det samme Taliban som dere nå inviterer til dialog. Hva vi som har sett vennene våre dø for Talibans kuler, tenker om invitasjonen deres, må dere gjette, for de ordene egner seg ikke på trykk.

Men om to måneder og noen dager er det elleve år siden jeg hørte skuddene som drepte Siri Skare. De vil gi ekko i meg så lenge jeg lever.

Følgende er sant: Så lenge Taliban forblir ved makten, vil ingenting endre seg til det bedre i Afghanistan. Ingenting. Uansett hvor mye dialog dere setter i gang, og uansett hvor mange milliarder dere øser over landet. Derfor må Taliban ut, og de eneste som kan styrte dem, er det afghanske folket. Støtt den bevegelsen i stedet! Inviter de afghanske forkjemperne for demokrati, ikke Taliban.

Dette er hva dere bør huske: Taliban hater dere. De hater dere av hele sitt hjerte, de ler av visjonene deres, og de forakter verdiene deres – like mye som dere (forhåpentligvis) forakter Talibans verdier. I deres øyne er den samme dialogen som dere roser, det ultimate tegn på svakhet. Ja, verre enn dét. Dialogen er for dem beviset på at dere ikke er sterke og respektfulle (menn), men frivillig har gjort dere til de mest foraktelige i deres verden, nemlig til svake og underlegne (kvinner).

Men de vil smile og være hyggelige, og det er bare én grunn: Dere er Talibans nyttige idioter.

Ved å invitere Taliban til dialog, anerkjenner dere dem. Dere vil bli brukt i Talibans reklamekampanjer. Dere vil være eksemplet som viser det afghanske folket at Taliban har støtte fra omverdenen, at de er kommet for å bli, og at livet derfor aldri vil bli bedre for det afghanske folket.

Det ansvaret er deres, og det hviler tungt på skuldrene deres.

/Helena Edlund
CIMIC G9, FS20
Camp Northern Lights, Mazar-e Sharif
ISAF 2010 – 2011

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!