Den prisbelønte danske filmen Armadillo ga et innblikk i hva soldatene ble utsatt for.

Berlingske har intervjuet seks tidligere utenriksministre som nesten alle er enige om to ting: nasjonsbygging i muslimske land har ikke ført frem og USAs alenegang og oppførsel gjør at det må få konsekvenser for Danmarks tillit til USA. Danmark kan ikke ha en alliert som gjør så abrupte valg uten å forberede allierte.

Det er oppsiktsvekkende frittalende, særlig hva gjelder forholdet til USA.

Hvor mange andre allierte tenker det samme uten å si det høyt?

Argumentene er logiske: De allierte visste at USA skulle trekke seg ut. Trump hadde redusert styrken og hadde satt fristen til mai. Men Biden skulle ikke gjøre noe som Trump hadde bestemt, før han plutselig ombestemte seg og amerikanerne forlot Afghanistan hals over hode. Biden tok både afghanere og allierte på senga og det har f.eks. Merkel uttrykt misnøye med.

Tilbaketrekningen fra Bagram var symbolet på hvordan man ikke gjør det. Amerikanerne skulle bruke Kabul lufthavn og sikkerheten skulle tyrkerne ta seg av. De har vi ikke sett mye til Biden måtte sende inn 6.000 soldater

Nær samtlige er enige om at nasjonsbyggingen viste seg langt mer komplisert og vanskelig enn antatt. Slike grandiose prosjekt har man ikke krefter til i fremtiden. Det var over evne.

Det er en lærdom som det tar lang tid før synker inn. Vesten klarer ikke eksportere demokrati selv om et sjikt av befolkningen omfavner moderne ideer. Husk at moderniteten regnes som et universelt fenomen.

Men Vesten så at det utløste noen motkrefter. Et land skal helst finne frem til moderniteten på sin egen måte. Kina, Sør-Korea og Taiwan har vist at det kan gjøres på forskjellige måter.

Sammenbruddet i Afghanistan har klare trekk av et sammenbrudd i USA. Det var ikke en maktdemonstrasjon USA viste da uttrekningen endte i kaos. Og verre kan det bli.

De seks utenriksministrene lurer derfor på: Kan vi stole på USA i fremtiden?

Per-Stig Møller fra de Konservative (umin 2001-2010) mener vi ble vitne til et »udenrigspolitisk break down« i USA.

Møller er særlig skuffet over at USA ikke tok allierte med på råd og heller ikke informerte dem om hva som skulle skje:

»Da vi gik sammen med dem, var det ud fra devisen om, at vi skulle være loyale. Men loyalitet går begge veje, og det, vi har set, er, at de har udsat os som allierede for den ene store overraskelse efter den anden. Det skuffer mig virkelig. Jeg ved ikke, hvor de har deres hoveder henne,« siger han:

»De har tabt troværdighed. Hvem tør satse på dem nu? Vi kan ikke regne med dem, og derfor må vi justere kursen og klare os mere selv.«

Neste gang USA kommer og ber allierte om hjelp er det ikke sikkert Danmark stiller opp. Et militært samarbeid forutsetter et politisk.

Martin Lidegaard fra De radikale slår an noen andre toner. Han mener Danmark må inngå avtaler som «sikrer freden» selv om det skjer med partnere man normalt ikke vil assosieres med. Javel, er det islamistiske regimer han ser for seg?

Set med hans øjne, må vi – Danmark og Europa – revurdere vores succeskriterier i blandt andet Mellemøsten.

»Selvom det er smerteligt, må vi erkende, at det ikke handler om at forhandle menneskerettigheder. Det handler om at skabe fred og løsninger, der er alt andet end perfekte. Og for at sikre det, skal vi være klar til at forhandle med lande, vi normalt opfatter som alt andet end partnere,« siger han.

Er det en verden der islam fyller mer som Lidegaard peiler seg inn mot? Tyrkia, Pakistan,, Indonesia, Russland, Kina, Iran? De har alle det til felles at de er autoritære eller totalitære.. Er det disse vi skal lære å leve med?

Han åpnet med å si:

»Mellemøsten er Europas hovedpine nu. Vi kan ikke forvente, at amerikanerne vil løfte en finger. Opgaven ligger på vores skuldre, og det er en opgave, vi ikke kan ignorere,« siger han.

Dette er nye signaler om en region som USA har dominert. Men under Syria-krigen kom Russland inn igjen. Trump var ved å bygge opp noe nytt. Nå er det kaos. Bidens kaos.

Det vil nok ikke de seks utenriksministre helt se konsekvensen av. De snakker om «USA» som om det var samme størrelse. Det er det ikke.

En ny utenrikspolitisk strategi, intet mindre, er hva de seks går inn for.

Klandrer seg selv

Et annet signal er at venstresiden fortsetter å klandre Vesten. Det er noe av forklaringen på at man ikke klarte å påvirke Pakistan, Afghanistan eller Iran. Venstresiden er mest opptatt av å finne feil ved Vesten, og man krever at Vesten skal være ettergivende storsinnet, nettopp de egenskapene som er kontraproduktive i Midtøsten.

»Ligegyldigt hvor store kræfter, man sætter ind, kan man ikke få herredømme over så kompliceret et land som Afghanistan. Vi kan se nu, at vi i alle disse år har kæmpet mod en dybt konservativ landbefolkning, som slet ikke ønskede os. Vi har brug for en erkendelse af de store begrænsninger, der er på, hvad man kan udrette militært.«

Sier Mogens Lykketoft fra Socialdemokratiet. Han gir uttrykk for resignasjon: Islamsk kultur er sterkere enn vår. Det må vi bare innse. Men hva med våre egne samfunn? Politikere som Lykketoft har importert hundretusener til sitt eget land. Gjelder det samme her? At islam ikke kan integreres og fordanskes og at danskene må tilpasse seg?

Hvis utenriksministrene er frustrert og kanskje skremt over amerikansk svakhet, hva da med EU? De går inn for å satse sterkere på EU og Erna Solberg er også helt der. Hun kan ikke vente til Norge blir formelt medlem, selv om befolkningen ikke henger med.Danskene har noe til felles med nordmenn: De tok et forbehold mot forsvarssamarbeidet i EU på toppmøtet i Edinburgh i 1992. De står utenfor. Politikerne vil ha det opphevet, men det krever ny folkeavstemning.

Politikerne vil ha mer overnasjonalitet, danskene er skeptiske. De har sett at eventyret i Afghanistan kostet for mye. Men hva med «eventyret» på hjemmebane? Det begynner også å koste og diasporaens fortsetter å vokse.

Midtøsten har for lengst kommet til Norden.

De har alle været Danmarks udenrigsminister – nu rejser de en svær debat om fremtiden