Kommentar

Bilde: Mediene har et problem: De vil kommunisere at Trump er gal og farlig. Men overfokuseringen bekrefter hans makt. De vil vise ham i negativt lys, men kan ikke gjøre det uten å bekrefte at han er viktig. Imens går arbeidet videre. Her fra et møte med republikanske ledere om innvandring i Det hvite hus 4. januar. Foto: Kevin Lamarque/Reuters/Scanpix

USA koker av Trump-hysteri og det sprer seg til alle foregreninger av «imperiet». Å fremstille USAs president som en blanding mellom noe infantilt og noe abnormt  har vært en gjenganger. Det ser bare ut til å gjenta seg på et høyere nivå.

Michael Wolff bok henter autentisitet fra at forfatteren fikk komme og gå i the West Wing. Hvordan det var mulig må man bare spørre om. Hvem ga ham «access»?

En journalist i Washington Post ble torsdag kveld spurt av BBC Newsnight om hva slags journalist Wolff var, var han seriøs eller en som tok en hatchet jobb? -Det er nok helst det siste, svarte journalisten. Likevel fikk han gå rundt i the West Wing til han ble en del av omgivelsene. En slik skjødesløshet har ikke Det hvite hus råd til.

Boken faller igjennom ved å hevde noe som strider mot det alle kunne observere med egne øyne: At Trump hele tiden satset på å tape, at valget kun var en plattform for en videre karriere i mediene. Når Wolff kan si noe så dumt viser han at han ikke har forstått hva det var som gjorde at Trump «clicked» med velgerne. Derfor farer han også med harelabb over innsettelsestalen, som rystet Washington.

Trump har fortsatt å ryste og det er dette som er bokens anliggende: Å diskreditere Trump. De har ikke klart å stanse ham politisk. Derfor går de etter karaktermord. Trump er en så farverik person og praktiserer en åpenhet som ligger milevidt fra Obamas kontroll og lukkethet, derfor kan mediene fråtse i detaljer.

Alle angrepene ville knekt et normalt menneske. En av Trumps styrker skal være en evne til å bevare roen i kriser.

Når beskrivelsen er karikert nok, faller den igjennom. At Trump går til sengs 1830 med cheeseburger og TV’er høres ut som en romersk keiser a la Nero eller Caligula. Faktum er at Trump er en av de mest hardtarbeidende presidentene. Han står på 19 timer i døgnet.

Det Wolff og hans oppdragsgivere vil ramme er Trumps politikk. Det løsnet på slutten av året: Han fikk gjennom skattereformen. Det var nøkkelen til republikansk enighet. En viktig del av Obamacare ble opphevet via bakdøren – den obligatoriske forsikringen.

Nå står infrastrukturprogrammet for døren. Hvis Trump får vedtatt også dette ligger demokratene tynt an til høstens valg. Med kontroll i begge kamre også resten av perioden kan Trump rekke å få iverksatt tiltak som vil vare utover hans tid.

Det er dette som er de venstreorienterte store frykt.

Trump fikk sendt et viktig utenrikspolitisk signal før julen: Han tok alle på sengen med vedtaket om å anerkjenne Jerusalem og flytte ambassaden. Plutselig sto det klart hvor stor betydning Jerusalem hadde: Selvfølgelig var det jødenes evige hovedstad. Venstresiden og den islamske verden hadde forsøkt å presse Israel på defensiven. Obama viste sin sanne karakter da USA stemte for resolusjonen som stemplet Øst-Jerusalem som okkupert territorium.

Som Trump sier: Not gonna happen.

I stedet er det Trump som er på offensiven. Det såkalte verdenssamfunnet i FN deler noen illusjoner med palestinerne: Det tror de sitter med kort som viser seg å være tomme trusler. USA måtte bruke vetoretten i Sikkerhetsrådet da 14 stemte for et forslag som fordømte anerkjennelsen av Jerusalem. Da saken kom opp i Hovedforsamlingen advarte ambassadør Nikki Haley: USA ville følge med på hvordan landene stemte. USA fant seg ikke lenger i at land slo USA i ansiktet og etterpå lot som intet hadde skjedd og forventet pengedryss.

USA har bestemt seg for å sette foten ned: Det er slutt på å betale for en organisasjon som motarbeider amerikanske interesser. Vi snakker om en kursomlegging av hele FN-systemet.

Det var samme signaler Trump ga for NATO: Hvorfor skal amerikanerne betale for sikkerheten til rike europeere?

Europeerne har ikke våknet til den nye realiteten. De har vært bortskjemt av tidligere presidenter. Men dette er som budsjettene i offentlig sektor: Hvis de får vokse vil de til slutt spise opp produksjonsveksten og kvele produktiviteten.

Trump statuerer noen eksempler: Pakistan ligger laglig til for hogg. Landet har sabotert USAs sikkerhestsinteresser i årevis. Selv etter at de ble tatt med buksene nede da Osama bin Laden ble funnet noen kilometer fra Pakistans Sandhurst, har ikke Pakistan tatt rev i seilene. Nå er det slutt. Trump mener det han sier. De første milliardene er suspendert. Først militærstøtte og nå sikkerhetssamarbeid.

De venstreorienterte gråter for sin syke mor, enten det er Pakistan eller Iran: Er ikke dette kontraproduktivt? Spiller det ikke i hendene på USAs fiender, forsøker de seg.

Dette spørsmålet gikk til Pakistans tidligere USA-ambassadør Hussein Haqqani, nå ved Hudson Institute, og en mye brukt ekspertkommentator. – Nei, svarte Haqqani, og man hørt BBCs Tim Franks hoppe i stolen. – Denne filmen har vart for lenge, den har kjørt og kjørt i mange år. Det er på tide å forsøke noe nytt, sa Haqqani.

Korreksjonen av det venstreorienterte USA/Europa kommer utenfra. Den kommer også fra iranerne som demonstrerer i gatene og vil ha et annet liv. Også her sier liberalerne at det er å spille hardlinerne rett i hendene, at de moderate må få en sjanse.

Men dette argumentet er oppbrukt, enten det gjelder palestinerne, Pakistan eller Iran.

De har hatt sjansen og brukte den ikke. De vil ikke forhandle, eller ivareta vestlige sikkerhetsinteresser. Men pengene vil de ha. I mens vokser radikaliseringen og korrupsjonen.

Trump truer ikke. Han trekker ut støpslet. Han ga klar beskjed om at han kom til å gjøre det, men ingen trodde ham.

Nå gjør han det. Derfor er de venstreorienterte hysteriske. De forstår det er alvor.

 

Kjøp Kent Andersens bok her!