Sakset/Fra hofta

Bildet: Etter at den første nyhetseffekten har gitt seg, er det mulig å gjennomskue Michael Wolff og hans motiv for å skrive Fire and Fury. Det er det siste fremstøtet for å få erklært presidenten utilregnelig. Det er også en solid dose mobbing. Kanskje han mister besinnelsen slik at mediene får mer som passer diagnosen? Foto: Brendan Mcdermid/Reuters/Scanpix

Michael Wolff ble lørdag intervjuet av BBC og under samtalen fremkom det etterhvert hva som er hensikten med boken: Å få avsatt president Trump som mentalt uskikket til å være president.

Beskrivelsene av Trump som et barn er dermed ikke gjort bare for underholdningens skyld. De er ment å drive ham til vanvidd.

Mediene sitter bare og venter på at de kan ta hans ord og vende dem mot ham. I ettermiddag går hans ord om at han betrakter seg selv som et «geni» verden rundt og man hører latteren og mennesker med hvite frakker gjøre seg klare.

68’er-generasjon er blitt alt det de gjorde opprør mot. En av de verste symbolene på det borgerlige samfunn var tvangsinnleggelse, tvangstrøyer og tvangsmedisinering.

Det er noen måneder siden forslaget om å bruke en paragraf i grunnloven som åpner for å frata en president vervet av medisinske årsaker, første gang ble luftet. Siden har det ligget der og skvulpet. Det ble avvist som fullstendig latterlig av kommentatorer, men det forsvant ikke. Samtidig var det demokrater som foreslo at Kongressen skulle stille ham for riksrett, selv om Bob Mueller ikke har konkludert.

Begge disse fremgangsmåtene – mentalt uskikket og riksrettssak – støtter hverandre.

Det samme gjør påstandene om samarbeid med russerne: De skaper en forestilling om en president som er så langt ute fra det normale, at han ikke kan få lov å fortsette.

For å opprettholde et slikt bilde må det hele tiden utbroderes.

Wolff sier at Trump er som et barn, det har alle fått med seg. At han krever å få viljen sin og ikke tåler motstand. Javel, men er det bokstavelig eller brukes det i overført betydning? Det er mange nivåer man kan si noe slikt om et menneske på.

Wolff mener det bokstavelig. Han mener det helt på bleienivå. Han fikk et spørsmål om dette av BBC og svarte at Trump noen ganger er som en 11-åring, andre ganger som en 7-åring og noen ganger som en 2-åring, og han understreket at det var ikke noe han fant på. Alle i the West Wing mener dette, sa Wolff.

Men det logiske spørsmål er: Hvis det er så ekstremt som Wolff sier, hvorfor slutter ikke folk etter tur? Staben har nå stabilisert seg. Sikkerhetskabinettet fungerer.

Wollf tegner et bilde av et dysfunksjonelt Hvite Hus. Han sa Trump ikke leser og at han ikke interesserer seg for noe utenrikspolitisk tema.

BBC-journalistene unnlot å utfordre ham på dette punkt som lett kan motbevises av omverdenen, med mindre man tror at Trump får et manus i hendene og sier det andre har tenkt hver gang han sier noe.

Virker det slik? Virker det som om det er andre som finner ut at de vil gjøre noe så dristig som å anerkjenne Jerusalem, frata palestinere og pakistanere store summer i støtte, eller be om 33 milliarder til grensesikring, hvorav 18 er til bygging av Muren?

Det er her Wolff får problemer. Han strekker troverdigheten og sannsynligheten så langt at den ryker: Alt det Trump gjør er ting han sa han kom til å gjøre.

De tingene han har begynt å realisere slår også bena under selve premisset for boken: At Trump ikke trodde han kom til å vinne og heller ikke mente å vinne. Han mente bare å bli en enda større kjendis. I mega-klassen.

Legg merke til: Nå begynner historiene å make sense: Hvis Trump aldri mente å vinne blir det også mer legitimt å avsette ham. Han er the accidental president. En som skjebnens lune plasserte i Det hvite hus. Da må det være legitimt å fjerne ham.

Legge også merke til at historiene har en del til felles: De understreker det infantile og morbide og abnorme ved Trump. Han er en gris  og en pervo – grab them by the pussy – og Golden shower med tre prostituerte i Obama-sengen i Moskva.

Når man begynner å legge alle historiene etter hverandre og spør: Hvem har funnet på disse? Hvor kommer de fra? Så blir hensikten ganske klar. De har ett mål: Å ramme Trump under beltestedet, på en måte som han ikke kan forsvare seg mot: Karakter, sex-liv og ved påstander som ikke lar seg motbevise, fordi man ikke kan motbevise en negativ.

Det er ganske dyktig utklekket. Men det er for tydelig. Sporene man etterlater seg er for mange, for mange har vært involvert.

Er det noen få personer som har lagt strategien? Nei, bare de enkelte operasjoner selv om noen av dem har vært ganske store. Da Trump ble kandidat gikk alarmen. Man trengte ikke en generalkommando for å vite hva som måtte gjøres.

Det er når man ser alt nedlagt arbeid i sammenheng at man forstår at Russia collusion er en stor bløff. Hvis det virkelig hadde vært noe i storyen ville vi visst det for lenge siden. Det som kommer fra Bob Muellers avismegafoner – New York Times og Washington Post, er så tynt at det får problemer med å få historiene til å henge sammen.

New York Times har malt seg selv inn i et hjørne. Når de sender Breaking news på nyheten om at Christopher Steele kan bli tiltalt, er det med en vri som skal få det til å se ut som et overgrep:

The first known criminal referral has emerged from Congress’s Russia inquiries. The target is the author of the Trump-Russia dossier.

M.a.o: Vi har ventet på tiltaler mot Trump-folkene og så vil republikanerne i Kongressen tiltale mannen som forsøkte å advare mot Russia-collusion! Slik lyder NYTimes-forstillelsen.

More than a year after Republican leaders promised to investigate Russian interference in the presidential election, two influential Republicans on Friday made the first known congressional criminal referral in connection with the meddling — against one of the people who sought to expose it.

Men det står jo ikke noe negativt om Hillary i rapporten. Derimot masse dritt om Trump, materiale Steele fikk fra russerne.

Mediene blir selv offer for at de har holdt storyen levende i halvannet år. Det betyr at andre også har beskjeftiget seg med den, og siden vi ennå ikke lever i en politistat har det kommet frem at det var Hillary som betalte for Trump-mappen. Steele var ingen varsler, han gjorde et hatchet-jobb, et bestillingsarbeid.

Personer som står politisk langt fra Trump har hatt integritet til å si at det Steele-rappporten sier er det rene tøv. Martha Gessen sa det allerede i januar i fjor. Greenwald, redaktør for The Intercept og samarbeidspartneren til Snowden, har plukket Russia collusion-teorien fra hverandre.

De som vil avsette Trump for enhver pris begynner derfor å bli desperate. Noen hadde gjort en feil og latt Wolff få tilgang. Andre – som Steve Bannon – gav ham ammunisjon. Det vil ikke bli glemt med det første.

Når Bannon på toppen av det hele tør å bruke ordene upatriotisk om Kushner og Donald Jr er begeret fullt. Det er han som opptrer forrædersk.

Det er Trump selv som motbeviser alle forsøk på å karaktermyrde ham. Den som ser ham tale får det ikke til å stemme. Det er ingen tvil om at han er ved sin fulle fem. Folk drar ikke milevis og står i kø for å se en «moron», en idiot. Dette poenget – at det egentlig er det amerikanske folk de venstreorienterte angriper – blir ikke kommentert av mediene.

Trump kommuniserer direkte med dem og han har en egen evne til å ta poeng. Leser man dagens tre tweets i sammenheng får man et helt annet bilde enn det mediene hevder han sier: Jeg er et geni!

Mediene oppførte seg likedan mot Reagan, også han ble fremstilt som idiot. En som knapt kunne lese. Men det var ikke like hatefullt som idag.

Trump sammenligner seg selv med Hillary. Men sammenlignet med hva hun har stelt i stand, har han klart seg ganske bra. På første forsøk!

Det siste er ironi: Ikke bare ble han president, men ble det med de dårligste odds. Trump har lov til å tulle med at han heller fortjener betegnelsen geni, og et som holder stø kurs.

For hver gang mediene unnlater å stille de motspørsmål som normale journalister skal stille, mot et nytt forsøk på å rive teppet under Trump eller sende ham til galgen, for hver gang synker mediene sammen, blir litt «lavere» og mister tillit.

Trump sitter på den største politiske scenen som finnes. Folk spør seg: Hvordan stemmer dette bildet som tegnes mot det jeg ser? Og de ser at det stemmer ikke, samtidig som børsene går til himmels og de er lovet skattekutt.

Hvem kommer velgerne til å tro på neste høst?

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!