Kommentar

Norsk forsvar er lagt om. Internasjonale operasjoner kjøres frem som en måte å forsvare landet på. I Afghanistan var sammenhengen opp i dagen: Her ble landet base for et katastrofalt angrep på USA. Noe slikt kunne ikke få gjenta seg. For å forhindre det, ble ikke bare Taliban styrtet, NATO måtte stå for nasjonsbygging. Norge hadde sin naturlige plass i en slik operasjon.

Dog med klare begrensninger. Regjeringen bøyde seg for SVs krav om at norske soldater ikke måtte delta i Enduring Freedom, kun i ISAF. I dette lå en indirekte mistillit til amerikanerne. Venstre-veteranen Bernt Røyselands ord om Vietnam-krigen, «me likar ikkje gass» ble til «me likar ikkje krigen mot terror», eller enda sterkere: «me likar ikkje blod». Det var ikke soldatene som hadde slike kvaler, de ville gjerne delta og ta ansvar på lik linje med f.eks. danskene. Men i det politiske miljø hjemme var man raskt over i en glidebane som gjorde at norske soldater ikke hadde den nødvendige oppbakking. Og den er viktig i en krig.

I enhver krig er det en hjemmefront. På den norske hjemmefronten overtok raskt defaitistene, de som dømte operasjonen nord og ned og sa den aldri kom til å lykkes, og som har betont negative aspekt – systematisk. NRK, de store avisene, forskningsmiljøene, eksperter, hjelpeorganisasjoner har sunget fra det samme tonearket: Dette var dømt i utgangspunktet. Kritikken ble fremsatt på den måten som er blitt et særkjenne: Jo kraftigere man greide å kritisere NATO og spesielt USA, desto høyere steg kritikeren i moralsk status. Dermed kunne man øke volumet. Man hørte bare sin egen stemme som svulmet av moralsk patos.

Denne kampanjen har vært så massiv og systematisk at politikerne og ledelsen i Forsvarsdepartementet raskt ble lunkne og aldri klart å forsvare hva vi gjorde i Afghanistan. Kun av og til har det motvillig kommet frem at flere millioner barn fikk gå på skole. At byer fikk strøm, veier og vann.

Man valgte heller å konsentrere seg om det negative. Slik brytes moralen langsomt ned. Antikrigslobbyen kunne toe sine hender: Det var ikke deres ansvar. De gjorde kun jobben sin og påpekte problemer.

Nå når norske soldater reiser hjem, gjenstår det bare å slå den siste spiker i kista: at hele oppdraget var fåfengt og meningsløst. Det er den siste demoralisering.

På frigjøringsdagen slipper Aftenposten til Anders Sømme Hammer, som har arbeidet som frilanskorrespondent i Afghanistan i lange perioder.  Sømme Hammer har bena solid plantet på venstresiden. Holdningen til krigen har gjennomgående vært negativ. Ut fra denne optikken er alle vestlige kriger Vietnam om igjen. Det er ikke noe som heter nasjonsbygging med vestlig innsats. Det er i deres øyne en contradiction in terms. Taliban blir Vietcong. Motstanderen er per definisjon bedre enn okkupanten. Nå er ikke Taliban den letteste å rose. Men man kan benytte deres vold til et angrep på ISAF: Også Talibans hensynsløshet er et bevis på vestlig fiasko.

Dette smører Sømme Hammer grundig inn i sin kronikk. Det er litt av et minnesmerke over norske soldaters innsats! Først provoserte de ved sitt blotte nærvær da de kom til Faryab-provinsen. Så gikk de til brutal krig og oppsøkte fienden! Tenk det!

Perspektivet gjør at fienden unnskyldes: De følte seg truet av utlendingene. Hva om det var en berettiget trussel?

Det norske forsvaret var ifølge ansvarlige ministre kommet til Faryab for å bidra til demokratisering, kvinnefrigjøring og stabilitet. Nå svarte de med rå maktbruk. Nordmennene begynte å kjøre ut på offensive oppdrag for å knuse det voksende opprøret i Faryab. De oppsøkte kamper og var, ifølge Forsvarets egen beskrivelse, involvert i de tøffeste kampene for regulære norske soldater siden andre verdenskrig.

Det er de norske som får sitt pass påskrevet: De sto for maktbruk! Tidligere har Sømme Hammer gitt dem på pukkelen for å ha tenkt mest på å beskytte seg selv. «Om jeg hamrer eller hamres …» Hva skulle norske soldater gjort for å tilfredsstille antikrigslobbyen? Avviklet oppdraget og reist hjem? Så enkelt er det ikke. Antikrigslobbyen trenger krigen for å kunne kjøre sin sak, for å kunne hamre mot USA og Vesten. De har funnet argumenter i fangebehandlingen på Bagram. Har norske soldater utlevert fanger til amerikanerne?

Etter at nordmennene dro fra Faryab, har Taliban satt i gang en attentatbølge mot alle som kan mistenkes for å stå i veien for dem. Det gjelder alle som viser tegn til uavhengighet, alle som har assistert ISAF-styrken. Også dette legges ved nordmennenes føtter.

Nå bebreides nordmennene for en sikkerhetssituasjon der bistandsarbeidere ikke tør bruke veiene. Artikkelen er illustrert av et blødende barn, et offer for den store bomben mot en moske i Maimana i 2012 der 45 ble drept og enda flere såret.

Kronikken avslutter:

 

Seks norske soldater og et tresifiret, ukjent antall afghanske sivilpersoner og opprørere er blitt drept i Faryab siden 2005. I dag er det vanskelig å forstå hva de døde for.

Det er et retorisk grep, det endelige dolkestøtet mot norsk innsats, og norske tap. Smart og utspekulert. Man legger selv premisser som gjør at all vold og ondskap som utspiller seg i Afghanistan, kan legges for føttene til USA og deres allierte. Talibans vold er bare noe som skjer. De er unntatt ansvar. Hva med afghanerne? Det er en dårlig skjult hemmelighet at korrupsjonen, vanstyret, stammemotsetninger, religiøs forstokkethet og fremmedhat er vesentlige faktorer til å forklare at gevinsten ved den lange innsatsen i Afghanistan kan gå til spille.

Det er alltid vår skyld, synes mottoet å være for kritikken. Men skylden gjelder aldri lobbyen selv. Den er hevet over kritikk.

Det spesielle med norsk offentlighet er at antipatien og negativiteten mot våre egne styrker ikke bare kommer fra den klassiske venstresiden. Den strekker seg nå inn i sentrum, hvor det knapt finnes noe til høyre. Og de som måtte ha patriotiske oppfatninger, går stille i dørene.

Hvor ille dette er, kan illustreres ved en annen artikkel i samme avis, av NTB, denne gang om valget i Pakistan. To tredeler er en oppramsing av Talibans voldsbølge mot valget. Den er omfattende og samsvarer dårlig med den reduserte rollen NTB tildeler Taliban:

Taliban har i årevis holdt til i fjellområdet Nord-Waziristan på grensen mellom Pakistan og Afghanistan. Dette stammeområdet har også vært tilholdssted for al-Qaida, som til tider har samarbeidet strategisk med Taliban.

Pakistan har, med omfattende amerikansk støtte, forsøkt å kvele bevegelsen, foreløpig uten hell. Fortsatt skal Taliban rå over noen tusen væpnede krigere som kan mobiliseres til kamp i Pakistan.

– Taliban sier de har en uttalt agenda, og det er å innføre sharialover i Pakistan. De rettferdiggjør sine angrep med at det dreier seg om selvforsvar, det er deres retorikk. De ser på stammeområdene som sine områder, sier forsker Anne Stenersen ved Forsvarets forskningsinstitutt.

 

Ren løgn

Men denne fremstillingen er ren løgn. Pakistan har ikke forsøkt å kvele bevegelsen. Den har tvert imot trent, utstyrt og brukt den helt siden Taliban oppsto på midten av 90-tallet. 9/11 fikk ikke Pakistan til å revurdere. De militære og sikkerhetstjenesten ISI har hele tiden benyttet Taliban som utenrikspolitisk instrument. Pakistans strategi har vært å kontrollere Afghanistan. At dette betød å lure amerikanerne og ga en blomstrende ekstremisme på hjemmebane, har man ikke brydd seg om. Pakistans ledere har gitt USA skylden for terroren, og befolkningen har kjøpt denne versjonen. USA-hatet er sterkere enn noen gang. I denne versjonen er Pakistan offer og USA skylder landet umåtelige summer for de tap landet har lidd.

Det påfallende er at norske medier har kjøpt den pakistanske versjonen. Antiamerikanismen gjør at vi havner på samme side som et korrupt Pakistan.

vali.nasr

Denne kunnskapen er allmenn og akseptert. Vali Nasr er en dyktig amerikansk forsker som ble headhuntet av Richard Holbrooke til hans AfPak-team. Nasr beskriver det pakistanske dobbeltspillet i boken The dispensable nation. American foreign policy in retreat.

President Musharraf fremsto som den moderate, en Amerika kunne gjøre business med, og George W. Bush trodde ham. Det gjorde at han kunne konsentrere seg om Irak. Bush-administrasjonen så ikke en gang sammenhengen mellom Afghanistan og Pakistan. Men da Irak ble trappet ned, ble USAs enorme avlyttings- og sikkerhetsapparat fokusert på Afghanistan, og da kom ubehagelige sannheter på bordet:

The country we touted as a determined wayfarer on the shining path to moderation and democracy was sinking deeper into the morass of extremism and had put its shoulder to wrecking what we were building in Afghanistan. Cynics called the two-faced strategy Pakistan’s «double-game»..

..

Then a particularly gruesome bombing attack on the Indian embassy in Kabul in July 2008 was traced back to the ISI. That, and undeniable evidence of a Taliban surge i southern Afghanistan, blew a big hole in Washington’s happy Pakistan narrative.

..

Musharraf had  been the architect of the Taliban revival. The Taliban surge of 2008 and 2009 would never have been possible without preparations, recruiting, training and capability-building acitivities that the Taliban undertokk in Pakistan or with Pakistani help and that went back several years – to the time when Musharraf was in charge.

The CIA got a proper gauge of its leaky partnership with Pakistan’s ISI, seeing firsthand that its targets were adapting with uncanny speed to the agency’s tracking methods. The most likely explanation was that the very ISI agents who were working alongside CIA operatives to hunt down terrorists and insurgents were also teaching these enemies how to avoid being killed or captured. Once, shortly after the CIA shared information with the ISI regarding an insurgent explosives factory, satellite images captured trucks pulling up to the factory to ferry its contents somewhere else.

..

A further evidence of Pakistan’s less than good intentions, in 2010 the number of roadside bombs in Afghanistan grew to a shocking 14.661. The nitrate used to build these devices came from Pakistan’s fertilizer factories. America has pushed to get Pakistan to curb the trade in nitrates, but with scant success.

Norge har selv fått føle denne doble krigen på kroppen. Norges utenriksminister krøkte seg sammen i kjelleren på hotel Serena i Kabul, og Dagblad-journalist Carsten Thomassen ble drept. Av hvem? Av Haqqani-nettverket, et av de mest brutale. Pakistan holder sin beskyttende hånd over Haqqani, og de kan bevege seg fritt i Pakistan. Journalist David Rhode var deres fange i mange måneder, og han fortalte hvordan krigerne var på hils med soldatene.

Hvor mye har Sømmer Hansen og hans kolleger skrevet om dem som forsøkte å drepe Norges utenriksminister og deres paymasters?

Ødelagt investering

Norges innsats i Afghanistan var en måte å beskytte norske interesser på, i form av en investering. USA trengte hjelp. Norge ga hjelpen, men hjemmefronten har systematisk forsøkt å ødelegge resultatet. Nå skal NRK sende en dokumentarserie som skal vise hvor håpløst og meningsløst det var.

Hva blir konsekvensen? At det finnes noe som heter en hjemmefront, at moral og motivasjon spiller en rolle, er fraværende.

Hvis norske journalister formidler og selv tror at Pakistan bekjemper Taliban og at det er USA som er problemet, er det et syn som får konsekvenser. For Norge.

USA trekker seg ut av muslimske land, og er svært lite lysten på militære eventyr. Men problemene forsvinner ikke, og Europa er tettere på Midtøsten og har etter hvert mange innbyggere derfra.

Norge er allerede positive til Hamas og Gaza. Det er spådd at Pakistan er på vei mot å bli et Gaza med 300 millioner innbyggere.

If we don’t set Pakistan on a different course, he would say (Holbrooke), in twenty years the place will be a vast 300-million-person Gaza: out of energy, out of water, radical and nuclear-armed to boot. It reminded me of what a senior CIA-official once told me: «We will be concerned with Pakistan for a long tine ,… my grandchildren will be waking up in the middle of night worried about Pakistan.»

Norge kan jo melde seg frivillig som leder av en ny giverlandsgruppe.

 

omslag.vali.nasr