Kommentar

2003 har hamret inn i oss at alt er mulig i det nye året. Al-Qaida har svart på amerikanernes krig ved å åpne nye fronter: Fra Istanbul, til Saudi-Arabia og Irak.

Anti-amerikanerne triumferer over at det ikke er funnet WMD i Irak. Men avsløringene av Pakistans rolle som eksportør av teknologi for anrikring av uran understøtter USAs strategiske bekymring for at ukonvensjonelle våpen kan falle i gale hender.

Er det tilfeldig at det er islamske land med oljepenger og store ungdomskull som skriker på utvikling, som velger å pøse ut milliarder på slike vanvittige prosjekter? For å skaffe seg respekt, prestisje og uangripelighet. Det er fristende å kalle det en såret stolthet over en innbilt syke; båret frem av en elite som gir blaffen i folket.

Iran var nære på å skaffe seg atomvåpen. Her sto titusener av sentrifuger klare til å lage anriket uran, i et anlegg IAEA ikke visste om. Libya var tre til sju år fra å skaffe seg en atombombe, sier El-Baradei, ifølge NYTimes.

Libya’s Atom Bid in Early Phases

Men mørkets hjerte er Pakistan, som allerede har bomben, og det er bombens far som er edderkoppen i nettverket som har spredt atomteknologien. Bernard-Henry Levy ser ut til å få rett. Det er i Pakistan planene legges om å slå tilbake mot USA, og det med dødsforakt. Hva vil de ikke kunne oppnå ved å drepe Musharraf? Kanskje er nøkkelfigurer i hæren med på spillet? Hva vil de ikke kunne oppnå i en situasjon hvor resten av verden vet at de sitter på atomvåpen og kan mobilisere deler av befolkningen til nærmest hva som helst, fra frigjøringen av Kashmir til atomkrig med India.

Den samme taktikken benyttees i Saudi-Arabia: Direkte konfrontasjon. Eliminering av nøkkelfigurer. Direkte angrep på kongedømmet. Det har vært flere angrep som vi ikke har fått høre noe om.

Al Qaeda Links Seen in Attacks on Top Saudi Security Officials

Bombene I Istanbul har det same budskapet: Taking the war to the enemy. Synagoger og HSCB-banken. Og samtidig til tyrkerne: Dere will get hurt hvis dere fortsetter den provestlige kursen. (Er det noe som tror at fredsløsninger av typen Oslo-avtalen er det som vil fjerne Al-Qaida?)

Vestens forestillinger om fare etter annen verdenskrig har stort sett vært faren for en atomkrig som aldri kom. Hiroshima ligger langt tilbake. Men kanskje vi lever i en verden hvor en atombombet storby ligger nærmere enn vi kan forestille oss. Enten det skjer i en krig mellom Pakistan og India, eller en terrorgruppe som smugler en koffert inn i New York eller London.

USA er det eneste landet som har svart på utfordringen, og foretatt en mental omstilling. Tony Blair har gjort det, og deler av Storbritannia, men langt fra alle. Amerikanske soldater står i Bagdad skrev Thomas L. Friedman en gang i fjor vinter, fordi araberlandene skal vite at det er prisen de må betale for å angripe USAs byer. Det er én side av det, en brutal side, en som europeerne har svært vanskelig med å forholde seg til: At krigen ikke er et tilbakelagt stadium i historien. For hver suksesshistorie er det en fiasko, skriver Michael Ignatieff i sin glimrende pamflett: Empire lite. For hvert Tsjekkia er det et Ukraina. I Afrika er det ti fiaskoer for hver suksess. Skal vi bare la dem seile sin egen sjø? Skal vi vente til borgerkrigen har drept tilstrekkelig mange millioner og landet er kjørt helt på felgen, som i Sudan? Det snakkes nå om hvor viktig det er at Norge deltar for å sikre en fredsløsning i dette landet, men ingen snakker om hvorfor verden ikke grep inn før, slik britene gjorde i Sierra Leone. Det er noe med logikk og konsekvens som mangler. Som om Rwanda aldri har hendt. Man kaller det tragedier, og har derfor ekspedert dem ut av sammenhengen.

Anti-amerikanerne er mest opptatt av alt USA gjør feil, og hva som har vist seg ikke å stemme. Som missing WMD. De sanser ikke atomeksporten fra Pakistan, eller destabiliseringen av landet. Eller Al-Qaidas nye aggressive linje i Saudi, Tyrkia og Irak. De hører ikke lyden av det nye jihad. Muhammed Atta var i Praha to ganger, for å snakke med irakiske agenter. Nå sies det at han også var i Bagdad. Hvis det skulle vise seg å stemme, vil det torpedere hele argumentasjonsrekken til anti-amerikanerne.

Anti-amerikanismen er en del av vannet du drikker i Europa, skriver Friedmann, og det er noe i det. Den er nå så inngrodd at man ikke merker det. Det er typisk at tidligere generalskretær for Amnesty i en kommentar i Aftenposten klager over at manglende språkferdigheter hos elever i videregående gir seg utslag i manglende perspektiver i utenriksdekningen: Det er Washington som dominerer, klager han. Europeiske, og særlig franske synspunkter kommer altfor dårlig frem!

Document.no/weblogg har etter fattig evne forsøkt å tilby alternative måter å se verden på i året som er gått. Vi føler ikke at europeiske standspunkter blir underkjent i norske medier. Tvertom. Vi er fully intergrert i så måte. Men Europa har tidligere vist en egen egne til søvngjengeri. Er det utenkelig at det kan skje igjen? Vi føler at det er altfor mye vanetenkning rundt historien. Vi lever gjennom en oppbruddstid, og burde revurdere vårt syn på fortiden. Mye av det vi vokste opp med av fremtidstro og selvikkerhet, kjennes i dag passé. Veggene vi omgir våre liv med kjennes mye tynnere, den høye velstanden til tross. Frykt var tidligere en sentral del av menneskenes liv. Er det fortsatt for store deler av verdens befolkning. Er det utenkelig at også vi vil få kjenne dens klo? Er det derfor en norsk Høyre-mann (Knut Helland) idag reagerte så sterkt på det amerikanske kravet om væpnede vakter på fly. Han mente flyene i så fall heller burde stå på bakken. I psykologien kalles dette denial, benektelse. Men virkeligheten forsvinner ikke av den grunn.