Kommentar

Bildet som blir stående er av en kvinne i annen etasje, dazed and confused, som ligger med et blodig hode på vinduskarmen, immovable, tilsynelatende, til hun ruller med øynene. Hun sier alt om hvordan det er å bli truffet av et slikt blast.

Når jeg sammenligner det med hva som står å lese i aviser og hva som blir sagt i etermediene, får jeg følelse av noe uvirkelig. At folk som Odd Karsten Tveit er ansatt for å forklare det som skjer, i betydningen bortforklare. De lirer av seg noen fakta de har fra byråene, litt om Tyrkias politiske utviklingen, og angrep på jøder tidligere. Tvil om hvem som har gjort det. Mange tunge aviser ute er også skuffende lite om Istanbul, om noe i det hele tatt.

Den som har øyne og se og ører å høre med trenger ingen bortforklarer. Budskapet ligger i selve handlingen. Den er ment å sjokkere så sterkt at det river deg i stykker. Alle som er i den minste berøring med en slik hendelse: fra de fysisk tilstedeværende, til Istanbuls befolkning, over til Tyrkias, og hele det internasjonale samfunnet, – kjenner rystelsen.

Det er hele poenget at den skal ramme alle: at volden skal komme som lyn fra klar himmel, ta deg på sengen, uforberedt, rive innvollene ut på både bygninger og mennesker. Volden skal slå med skrekk, paralysere.

Det er utrolig at ikke mediene er fulle av disse bombene, som skjedde på bar mitzvah. Synagogene var fylt av flere generasjoner. Jeg kan bare trekke en konklusjon: Vi snur oss vekk. Under inntrykk av Irak, snur vi blikket vekk.

Den storytelling som hersker i europeiske medier har utdefinert Irak som USAs greie. Vi registrer at noe forferdelig er på gang. Men vi kan med et gys trekke på skuldrene. Det er ikke vår sak. Hva Istanbul-bombene angår gjelder det Tyrkia, som ikke helt tilhører hverken Midtøsten eller Europa, og selvfølgelig jødene, som det går ut over fordi Sharon er så brutal. Tragisk, men forklarlig.

Nye modeller må til for å forstå hva som skjer: Det finnes en klar parallell mellom den ny antisemittismen/antiamerikanismen og passiviteten og likegyldigheten overfor det som skjer i Irak, og kampen mot de kreftene som sprenger FN og Røde Kors i lufta.

Det ligger en flukt fra virkeligheten som grunnholdning. Man våger ikke for sitt bare liv innse hva terror-islam handler om. Trusselen består ikke i en fare for at de kan overta våre samfunn. Men deres nihilistiske metoder kan forårsake enorme skader i demokratiets mentale psyke, og selvfølgelig økonomien og relasjoner grupper av mennesker og stater imellom. Nettopp fordi deres handlinger har slik sprengkraft kan de få uoverskuelige følger, og muligens katastrofale i områder hvor det finnes atomvåpen. Da tenker jeg ikke i første rekke på Midtøsten, men Kashmir og Pakistan/India. Hvis Iran skulle få slike våpen kan man multiplisere risikoen mange ganger. Det var Iran som sto bak et lignende angrep på det jødiske senteret i Buenos Aires i 1994. 85 mennesker ble drept (de mistet ikke livet som Dagsnytt sier). (Den iranske diplomaten som inntil nylig satt arrestert i Storbritannia, er blitt nektet utlevert til Argentina av en britisk domstol.)

Europa og Norge har inntatt en tilskuerrolle til det som utspiller seg. Det er som om man ikke vil fatte sammenhengen som finnes mellom hendelser fra Filippinene i øst til Casablanca i vest, med mange flashpoints underveis.

Tempo: Begivenhetene utvikler seg i slik rasende tempo at den som mangler begreper ikke greier å sette ord på det som skjer. Det er ikke så mange måneder siden vi leste om Europas dialog-linje og USAs satsing på styrke, og syntes det var dristig tenkt. Nå er det passé, i den forstand at virkeligheten har innhentet modellen og gått forbi den med mange mil.

Det er min distinkte følelse at bombene i Istanbul ikke er one of those things. Det er ikke én i rekken av angrep på jødiske mål i utlandet. Det er maktpåliggende at Vesten oppfatter angrepet som like mye et angrep på seg. Angrepet roper på et svar: At Vesten solidariserer seg med jødene og andre ofre, og sier klart fra om at man kjemper den samme kampen og at disse kreftene vil bli nedkjempet, med alle midler. Dette er ikke en indre vendetta mellom palestinere og jøder. Dette er total krig. Addressatene er flere, og med ulikt budskap: fra tilhengere worldwide, til tyrkerne, jøder og ikke å forglemme europeere. Europeere står nok en gang i fare for å svikte. Det har neppe gått disse kreftene hus forbi at stemningen i Europa er blitt så anti-Israelsk. Og antiamerikansk.

Europa har tidligere vist seg svak overfor fare. Her blir en av samtidens mest innlysende og sterkest forankrede aksiomer rystet i sine grunnvoller: at europeere skulle ha lært av historien, og ikke vil gjenta feilene. Hva er det man har lært? Man har lært at en mann ved navn Hitler nesten greide å underlegge seg hele Europa. Det er det man har lært. Man er vaksinert mot en ny Hitler, men ikke mot den svakheten som gjorde at han kom til makten. Det samme sviket kan skje igjen. Det er det kvalitativt nye som det siste tiår har lært meg, starting with Bosnia, og det er en rystende erkjennelse. Jeg må klype meg i den mentale armen for å huske: slik er det. Brace yourself.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også