Kriger er, for å si det med general David Petraeus, først og fremst «persepsjons­kriger».

Den israelske militære etter­retning­ens tidligere forsknings­sjef Itai Brun forklarer Irans «seiers­teori» i et intervju med The Free Press: «Regimet har holdt ut og kommer til å overleve.» Det spiller ingen rolle hvor mange skip, fly, atom­bunkere, rakett­utskytnings­ramper, ayatollaer, pasdaraner eller palasser fienden kan ødelegge: Hvis krigen ender med en oppfatning av at Vesten ikke har klart å utslette oss, kan vi erklære seier.

Det gjelder særlig hvis Vesten, med unntak av kun to land, er mest opptatt av å beklage at folke­retten ligger i ruiner (kansler Merz har rett: «Folke­retten beskytter Iran») og diskutere trusselen mot stabiliteten i regionen og den økte prisen på hydro­karboner. Det gjelder desto mer hvis vi til og med har stats­ministre som sier til Trump at han må gå i dialog, mens parti­feller av dem blir arrestert for spionasje for Kina, hvis det finnes partier som støtter Iran, hvis flagg med davids­stjernen blir brent på våre torg, og hvis politiet arresterer iranere som spionerer på jødiske samfunn med sikte på å gjennom­føre attentater.

Alt dette er ufravikelige privilegier ved det vestlige demokratiet.

Men det er et slapt demokrati, styrt av politikere i silke­truser som skjelver ved tanken på å bli skitten på hendene. Den virkelige luksusen er alltid den samme: å kunne tillate seg å hate Netanyahu og Trump som om de var djevelen, og samtidig lukke et øye – eller rettere sagt begge øynene – for et regime som henretter uskyldige i heise­kraner, som steiner og massakrerer barn som våger å rope «frihet», anriker uran til 60 prosent og lager raketter som kan nå de hvite klippene ved Dover.

På Stalins tid var refleksene til «reise­følget» de samme. Ikke alle kan være en Victor Serge, en André Gide, en Arthur Koestler eller en Ignazio Silone.

Våre slappe ledere bruker sterke ord når de fordømmer vestlige angrep, men stemmen deres blir myk når det gjelder å fordømme mordernes regime. De er mestere i en fullendt balanse­kunst: å fordømme etter­trykkelig det som kommer fra Tel Aviv eller Washington, og innhylle Teheran i den beroligende tåken av «dialog» og «deeskalering».

Michel Onfray har rett når det gjelder Iran: Vi er vitne til Huntingtons sammenstøt mellom sivilisasjoner, og en del av våre egne står på de andres side.

Det krever virkelig et visst talent å utrope seg til folkets forsvarer og samtidig blidgjøre dem som under­trykker det. Det krever solid mental disiplin å hate vestlige ledere fremfor å støtte et iransk folk som risikerer fengsel, tortur og død for et slagord, og som lengter etter å frigjøre seg fra sine tyranner, om nødvendig med bomber.

Iranerne kan ikke tillate seg slik luksus. De har Evin-fengselet, galgene som reises ved daggry og begravelsene som skjer om natten. Ingen kan uten videre klandre dem for å takke «Bibi» og «Abu Ivanka».

I sin bok fra år 2000, «The America We Deserve», var Trump med rette bekymret for risikoen for at Irans representanter snart kunne operere under atom­paraplyen til sin sponsor:

«Dere kan være sikre på at det i dette øyeblikk finnes fanatikere som sitter i råd for apokalyptiske sekter eller i regjeringer i skurkeland, som konspirerer og venter på det rette øyeblikket for å slå til. Spørsmålet er da: Hva kan vi gjøre for å beskytte våre byer best mulig? Mye mer enn du kanskje tror.»

Beirut, Irak og Somalia

I 1983 sprengte væpnede terrorister støttet av Iran lastebilbomber i Beirut som drepte 220 amerikanske soldater og 21 andre militære. USA gjorde ingenting.

I 1991 ble den vestlige opinionen sjokkert av bildet av «dødens motorvei» med Saddam Husseins hær av kriminelle som ble bombet på flukt fra Kuwait, og det utløste krav om umiddelbar stans av kampene i Irak og Kuwait. Resultatet var at luft­forsvaret og divisjonene til Saddam Husseins republikanske garde ble spart. Og under den påfølgende «freden» var det disse troppene som massakrerte kurdere og sjia­muslimer. I 1993 fikk bildet av en død amerikansk soldat som ble dratt gjennom gatene i Mogadishu etter «Black Hawk Down»-hendelsen, Bill Clinton til å beordre en skammelig tilbake­trekning fra Somalia.

Et nedskutt helikopter og et lik trukket gjennom gatene i underbuksa – og Clinton stakk av fra Somalia som en tyv tatt på fersk gjerning. Fra da av tenkte amerikanerne: Det er best ikke å blande seg inn og ikke bli skitten på hendene, og bedre å la kaoset som andre har stelt i stand, få småkoke.

Robert Kagan myntet uttrykket: «Amerikanere kommer fra Mars, europeere fra Venus». Og av og til husker amerikanerne hvor de kommer fra.

«Well, gentlemen, when the shit hits the fan some guys run and some guys stay», sier Al Pacino i «Duften av kvinne». I en skur av dritt er det mange som stikker av og få som holder ut.

Amerikanere og israelere er som oss. De vil også overvintre i varmen, kose seg på ferie og pensjonere seg så snart som mulig. Forskjellen er at når the shit hits the fan, er USA og Israel de eneste som holder ut og står imot.

Da HMS «Conqueror» senket ARA «General Belgrano» under Falklands-­krigen i 1982, og Argentina mistet 323 marine­soldater, stod det «GOTCHA» med store bokstaver på forsiden av The Sun. Den over­skriften ville ikke blitt publisert i dag.

Da amerikanerne i 2014 var opptatt med å bombe IS i Irak og Syria, hva gjorde Europa? De påberopte seg «folkeretten» for å rett­ferdig­gjøre at de nektet.

Vi er alltid de fremste i kampen om OL-gull i feighet. Da det var på tide å bombe IS, ringte vi FN, slik et barn ringer sin mor.

Yohan Gross, en 30 år gammel matematikk­professor ved Det jødiske universitetet i Jerusalem, sa nylig til The Telegraph: «Som israelere føler vi at vi gjør dritt­jobben som Europa ikke vil gjøre. Den britiske og de europeiske regjeringene foretrekker å vente og se, være diplomatiske og gjøre alt på en diplomatisk måte. Men det fungerer ikke hver gang, og særlig ikke med islamister. Vi gjør dritt­jobben fordi vi står ved fronten og ikke har noe valg. Det er absurd at vi blir kritisert for dette, spesielt fordi Europa kan nyte fruktene av alt vi gjør her.»

I 2004 klarte al-Qaida for første gang å gjennom­føre et regime­skifte i Europa etter å ha begått de grusomme terror­angrep­ene med bomber på togene i Madrid. Umiddel­bart etter disse angrepene ble valget i Spania forvandlet til en folke­avstemning om landets deltagelse i Irak-krigen. Det sosialist­iske partiets oppsikts­vekkende og uventede seier ble fulgt av en tilbake­trekning av de spanske styrkene fra Irak.

Etter massakrene i Atocha forvandlet Spania sorgen til en anti­amerikansk folke­avstemning, og landet flyktet fra Irak med halen mellom beina. Siden da har landet vært borte fra kartet over seriøs geopolitikk.

Barcelona kommune har nettopp utstedt nye retningslinjer for ramadan for skolene i byen. De anbefaler skolene å støtte muslimske elever ved å unngå musikk og dans i løpet av den islamske måneden. Skjønner du tegningen?

Tyske medier ble sjokkert over avsløringen av at det tyske luft­forsvaret ville bli angrepet under en eventuell operasjon mot IS i Syria. «Tyske soldater settes i fare!», skrev Bild, Tysklands mest solgte avis – med utropstegn. Formuleringen illustrerte bekymringen for det John Vinocur i Wall Street Journal har kalt et «land hvor hæren og luft­forsvaret i grunnen ikke deltar i strid».

«Diplomater i uniform», ble soldatene til Angela Merkel kalt. Tyskland hadde fly som ikke kunne brukes om natten, og kansleren hadde planlagt en ytterligere reduksjon i forsvars­investeringene, til fordel for den massive planen for å ta imot migranter.

Da Obama ba Merkel om å foreta seg noe mot IS, svarte Merkel nein.

Den belgiske forsvars­ministerens talsmann Andre Flahaut antydet at det først og fremst var et ideologisk problem: «Jeg er ikke sikker på at militærets oppgave er å delta i strid».

Også Italia, i likhet med Spania, unndro seg sitt ansvar i krigen mot IS. Italias forsvars­minister Roberta Pinotti avviste tanken om italiensk deltagelse i aksjonen mot IS.

Av alle franske soldater som er engasjert i militære operasjoner, er halvparten utplassert i Frankrike. Og halvparten av disse beskytter 717 jødiske skoler.

Den dyktige Lee Smith skriver i Tablet om den pågående krigen:

«Det er vanskelig å vinne og lett å tape. Nå, etter å ha omfavnet etikken om nederlag og opphøyet den til et tegn på personlig dyd, står de som demoraliserer, klart på taperens side – for ayatollaene og mot Det hvite hus’ og Pentagons demonstrasjon av militær dominans i Irans luftrom. Læren er at taperne liker hverandres selskap, selv om selskapet bærer preste­kjoler med flekker av blod etter tusenvis av amerikanere og hundre­tusen­vis av uskyldige i hele Midtøsten. Som historien om USAs ekstrem­venstre viser, finnes det ingen vei ut av den slags bitterhet, dels fordi det er der historiens mest beslutt­somme tapere føler seg mest hjemme. Resten av oss fore­trekker å vinne.»

For oss europeere er det nå nesten naturlig å tape.

Det handler alltid om å velge mellom seier og selvpåført nederlag.

På grunn av krigen mot Teheran sitter tusenvis av europeiske borgere fast i Midtøsten. I tillegg til alle de hjerte­skjærende videoene fra våre venner og influensere i Dubai og Abu Dhabi, sender nyhets­kanalene rørende reportasjer om denne nye typen ofre: turister som sitter fast i et konflikt­område, opprørt over å ha blitt «forlatt». Og når de endelig ankommer Roma og Paris, blir mikrofonene rettet mot dem for å fange opp deres lidelser.

Vi er vitne til en antropologisk kollisjon. På den ene siden ser ikke turismen i denne grenseløse verdenen annet enn destinasjoner å besøke, eksotiske stammer å oppdage og mega­kjøpe­sentre å utforske. På den andre siden har vi krigens gamle og tragiske virkelighet: oss eller dem, eller for å si det med Italias forsvars­sjef Carmine Masiello: «Vi ønsker ikke krig, men når den kommer, ber den ikke om tillatelse». Turistene oppdager at historien ikke er en attraksjon man kan gå av som en karusell. De henvender seg selvfølgelig til staten, som om den var en turoperatør.

De oppdager med forsinket forferdelse at verden ikke er en Airbnb-katalog og at historien ikke tar pause for å gi oss tid til å sjekke ut. De krever umiddelbar repatriering, transport og psykologisk erstatning. Peter Sloterdijk har skjønt det: «Det post-heroiske Europa sier ja til skatter og forlanger null ofre.»

Vi betaler billetten, men ve den som ber oss risikere livet.

Hvis våre forfedre hadde vært som oss, er jeg ærlig talt ikke sikker på om den vestlige sivilisasjonen ville ha overlevd.

Den store Philippe Muray sa alt allerede i «Chers djihadistes (les den): Dritt­sekker, dere har avbrutt aperitiffen, Netflix-serien og langhelgen vår. Vil dere bekjempe en sivilisasjon? Synd, for den finnes ikke lenger. Det finnes bare et terminalt Vesten, viet til forbruk i badesko og pirat­kopierte solbriller, og det nipper til en mojito mens historien slår døren i ansiktet på dem.

Som han skriver: «La oss si det rett ut: Dere har forstyrret oss. Dere forstår sikkert at dette ikke har vært velkomment, og at vi ønsker å gjenoppta vår daglige rutine så snart som mulig». Islamistene tror de setter en hel sivilisasjon i sjakk med «dens dypt sekulariserende, avsakraliserende, forførende, obskøne og kommersielle tendenser. Beklager, men det er ikke akkurat sånn. Dere sikter mot feil vindmølle. Her finnes ingen sivilisasjon.»

I dette landskapet av knelende bløtdyr er det likevel to som ikke gir opp: amerikanerne, som av og til husker at de kommer fra Mars, og israelerne, som ikke har noe valg, fordi Jerusalem er hjemmet deres, frontlinjen – og hvis de gir opp, ender de på slakte­huset.

Og vi? Vi fortsetter å klage over bensin­prisen, legge ut historier fra Santorini og diskutere i parlamentet hva anti­semittisme er.

I mellomtiden, som Muray skrev, «dør Vesten i bermuda­shorts». Og den kan bare håpe at vinden ikke snur for fort. For når dritten treffer vifta, er det ikke nok å åpne vinduet.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?»!