Kommentar

Sted: Universitetets Gamle festsal torsdag 28. april 2005, kl.16.30.

Takk til dere som bruker en fin ettermiddag til å sitte inne. Tittelen på foredraget er den samme som min siste bok.

Jeg var for krigen i Irak, og er det fremdeles. Hvorfor? fordi Saddam var forferdelig. Jeg hadde foretrukket et felles internasjonalt press, men det forutsetter at demokratiene står sammen. Det gjorde de ikke. Derfor gikk ikke Saddam frivillig. Han måtte rives ned. Viktigst dette: at han ble borte.

En annen ting jeg anklages for: at jeg insisterte på at bruddet Vesten mot Vesten var viktig, og ikke noe forbigående. Jeg skulle også foretrukket at det var en midlertidig misforståelse, men nei, det er et uhyre viktig brudd. Skal prøve å analysere denne splittelsen i forhold til Irak, og utover det.

Først og fremst: Vesten mot Vesten, ordet mot: Motsetninger er ikke noe dårlig. For én gangs skyld har vi motsetninger. Det er ikke farlig. Den store fare er hvis man ikke diskuterer. I stedet er stille. Det kan skjule mange katastrofale ting: glem ikke stillheten under Kampuchea. Ingen grep inn. Til slutt gjorde Vietnam det. Klart at påskuddet og fremgangsmåten var diskutabel, men de stanset massemordet. Jeg var for Vietnams intervensjon, selv om jeg var opptatt av båtflyktningene. Jeg anklager dem bare for at de ikke grep inn tidligere. En må være tro mot seg selv: støtte Irak, akkurat som Kampuchea. Det betyr ikke at jeg støtter Bush. Men noen ting er så skrekkelige at man blir medskyldig hvis man tier. Som stillheten under Rwanda. Der drepte de i et hurtigere tempo enn selv nazistene. Ingenting skjedde. Det hadde vært nok med 5.000 FN-soldater. FN-kommandaten Dallaire ba om det. Han sendte fax til Kofi Annan, som var den ansvarlige. Annan sa nei. Han har senere bedt om unnskyldning.

Det var en total taushet. Frankrike støttet folkemorderne i FN og i felten.

Når jeg sier: Vesten mot Vesten, så er det bra med uenighet. Det er noe annet enn taushet.

Ta Tsjetsjenia: Det er oppsiktsvekkende at en europeisk hær har jevnet en hovedstad med 400.000 mennesker med jorda. For ett år siden fløy Putin i helikopter over Grozny. Da sa han: -Dette er grusomt! Han hadde med seg finansminister German Gref som sa: -Fryktelig. Det ser ut som det er iscenesatt av Hollywood!

Dette skjer i dag. Den ansvarlige sier: jeg ante ikke at det eksisterte. Når enhver TV-seer har kunnet konstatere at det er slik. Derfor foretrekker jeg debatt.

Evnen til å diskutere noe offentlig. Det er det store ved Vesten.

Hva er det vi eksporterer i vår globaliserte verden? Noen sier rasjonalitet, teknologi, andre sier vold – og det er riktig: Europa eksporterte totalitære revolusjoner, og fenomenet verdenskriger er oppfunnet her. Men det får ikke skygge for det sentrale som er: Europa og senere Vesten eksporterer verdikriser, troskriser; og det at alle kan diskutere alt.
Det er det trekket som betegner Vesten. Det man finner i antikkens Athen.

Ta Sokrates forsvarstale: det er ikke jeg som forderver ungdommen. Jeg tvinger ingen, men jeg lytter og spør. Min glede er å undersøke ting. Ikke min feil hvis ungdommen vil lære. De sier: Vi kan ikke leve som før, som våre foreldre, på de evige sannheter. Vi kan tenke selv!

Sokrates er den fremste diskutøren. Han sier: det er en uunngåelig diskusjon. Det går ikke an å leve som før. Det er det som er vestlig sivilisasjon.

I dag er vi inne i en verdikrise, en moralkrise, en åndelig krise. Unge tar ikke etter «evige sannheter»; de opplever splittelse.

På en måte bra. Det er den eneste universalitet vi har. Det er dette vi eksporterer.

Men det fører til reaksjoner, akkurat som i Athen: Sokrates ble dømt til døden.

Av respekt for tidligere tider; la meg nevne Fredrik 2.s hoff; hvor man snakket fransk og fransk kultur sto sterkt. Det førte til en motreaksjon. Fra tradisjonalistene, som ville tilbake til røttene. Tysk var det vakreste språk i verden osv. (Det trenger ikke være noen direkte årsak mellom denne reaksjon og NS-revolusjonen, for mye skjedde i mellom) Samme i Russland: reaksjoner på innflytelsen fra vestlig kultur. Også der snakket man fransk i salongene, og det lå noe sunt i at dette utløste en stolthet over egen kultur. Men så inntraff den militære krise i 1917, og med den den bolsjevikiske revolusjon og spørsmålet om Russland måtte ta 500 års utvikling i ett steg for å innhente Vesten. (Svar: diktaturet)

Evnen til å diskutere er Vestens styrke! Noen vil alltid reagere som kjøpmennene i Athen. Jfr. marsjen mot Roma i 1922. Rojalistiske strømninger, provinsen mot hovedstaden; alt dette springer ut av samme ønske om ikke å ha slike kriser/diskusjoner!

Vi ser det i dag i islam: Khomeini skulle vende tilbake til den rene lære, og de intellektuelle som støttet ham sa det ikke å holde seg til forfedrene er noe som kommer fra Vesten.

En god ting med Vesten mot Vesten: det tar hull på byllen.

Men det haster med å se på hva dette mot betyr. Sokrates sa: Problemet er å kjenne seg selv. En kjent gresk fortelling handlet om kampen mellom Zeus og Tyfon. Tyfon representerer den villskap vi forbinder med fenomenet tyfon. Sokrates sier: Det som interesserer meg ved Tyfon er meg selv; hva det sier om meg; dette raseriet, er det noe jeg kan motstå?

Når man står overfor et problem; en konfrontasjon med det onde.

I dag opplever vi en evne til destruksjon på et nytt nivå: Terrorismen; væpnede mot ubevæpnede. Psykologisk og fysisk. En handling foretatt av bevæpnede mot ubevæpnede: Som athenerne mot Melos. Athenerne hadde truet dem: hvis dere ikke godtar våre betingelser vil vi ødelegge byen, massakrere befolkningen og gjøre dere til slaver. I denne historien var athenerne terrorister. Slik vi finner det hos bolsjevikene og nazistene. Ta Goyas bilde: «2. og 3. mai i Madrid» som viser Napoleons soldater som massakrerer sivile. Eller Picassos Guernica.

Eller fra dagens verden: den russiske hær tilhører et land med fast plass i Sikkerhetsrådet. Den massakrerer. Også tsjetsjenerne opptrer som terrorister, som i Beslan. Ledet av en kommandant, Basajev, som opprinnelig er opplært av russerne.

Hæren: skyter på barna for å «befri dem». 40.000 barn er drept i Tsjetsjenia. Russerne sier det finnes mellom 700 og 2.000 terrorister, men hvordan kan det da være flere hundre tusen drepte?

Det nye som skjedde: 911. Hvordan var det mulig? med verdens best beskyttede makt. Det var 3.000 ofre, men man kan si: det er ingenting mot for eksempel Darfur. Hva gjør 911 så spesiell? Det hadde ingenting med hær å gjøre, ingenting med at de var hvite; det var bevisst mot sivile. To konklusjoner om denne moderne tyfon: Terror påberoper seg like stor ødeleggelseskraft som Hiroshima representerte. De kan ramme hvor som helst. Vi kan komme til å oppleve like store dødstall som i Hiroshima. Vi går fra hydrogenbombe til den menneskelige bomben.

Det er den fysiske ødeleggelsesevnen. Så den psykologiske evnen. Forestill dere en dialog mellom Mohammed Atta og den kvinnelige betjenten ved ett av toalettene i WTC: hun ser ett av flyene på vei inn mot bygningen, og spør: -Hvorfor? Atta svarer: -Her dreier det seg ikke om hvorfor. Jeg dreper hvem som helst.

Det samme svaret fikk Primo Levi av en SS-mann i Auschwitz da han spurte om noe: -Her er det ikke noe hvorfor.

Terror er en mental evne til å ødelegge den andre.

Det vi står overfor: en venn av meg fra Berlin, Hans Christian Borsch, var i Liberia, og snakket med barnesoldater. Han spurte en guttunge med Kalashnikov om han ikke kunne komme til å drepe sine foreldre og søsken. Gutten svarte: -Why not?

Da jeg var i Tsjetsjenia i 2000 så jeg FSB-folk som påtok seg å transportere motstandsfolk og andre forbi checkpointene mot betaling. Også jeg benyttet meg av deres tjenester. For 800 dollar ble jeg kjørt gjennom et checkpoint, hvor de viste frem sitt FSB-skilt. Noen ganger forråder de motstandsfolk for å vise at de er effektive.

De var i 40-årene, i sivil, de kunne godtha sittet på en cafe på St. Ger2_kommentar de Pres. De lyttet til Rolling Stones. En av dem, en søt ung mann, bar et armbånd, hvor det sto: Get what you want!

Disse uttrykkene; Why not? Get what you want! nærer terrorismen.

En psykologisk kapasitet til et Auschwitz, og en destruksjonsevne som i Hiroshima.

Det er den verden vi lever i.

Vesten mot Vesten; hvorfor ikke heller venstre mot høyre, eller blokk mot blokk, sivilisasjon mot sivilisasjon, kultur mot kultur?

Også islam er utsatt for terror. De første ofrene var muslimer. I Algerie. Jeg så barn som fikk strupen skåret over. Gamle kvinner.

Terroren splitter kulturene de påberoper seg. I Algerie vant motstanderne frem. Da hadde islamistene tapt. Det finnes også motstand i Iran for eksempel. Vi snakker om noe som splitter blokkene. Verden er mer splittet innenfor hver blokk: mellom de som er for og mot terrorisme.

Det handler ikke om Europa vs. USA: også USA er/var splittet. Som Europa også er splittet. Bare Frankrike var ikke splittet! (underforstått: alle var mot USA), som det ene land ved siden av Nord-Korea. Bare 3% var for Irak-intervensjon.

Det er ikke splittelser mellom blokker eller kontinenter. Hva vil det si? Jo, skillet går mellom nihilister og de som ikke er det.

Tilsynelatende; at det gode er relativt. Sokrates: alle ser ut til å være enig om verdiene. Påpekte at nettopp fordi alle påberoper seg dem, får vi de verste kampene om dem: Vi kan krangle om teknikker, om noen snakker et godt eller dårlig gresk. Det eneste vi kan satse maksimalt på: vi ønsker absolutt enighet. Vi ser ikke det faktum at verdier alle er enige om fluktuerer.

Nihilismen sier: at ingenting er ondt. Drepe min neste? Hvorfor ikke. En KZ er en KZ uansett. Samme motto for alle: Arbeit macht frei. Det er ikke når vi snakker om det gode vi går løs på hverandre. Det er når vi snakker om det onde. Nihilisten sier: Ingenting er ondt. Jeg dreper deg. -Hvorfor ikke?

Det finnes en negativ solidaritet mellom terroristene: Den pakistanske atomfysikeren Abdul Qader Khan som smuglet atomhemmeligheter er sunni, mens kunden Nord-Korea er stalinistisk. Han solgte til shia-Iran, og til generalene i Argentinga og Brasil mens de satt med makten. Og til Libya. En total kyniker. Uten grenser.

Det finnes også en positiv solidaritet: eliten i Vesten har brukt lang tid på å forstå at en del av mujahedin i Afghanistan ble fundamentalister. De ignorerte at det fantes en motstandsbevegelse mot Taliban, ledet av Ahmed Masood, som nå utgjør kjernen i en ny afghansk hær. Da Masood kom til Paris fire måneder før 911, ble han ikke mottatt av noen. Ikke Jospin, ikke Chirac ville møte ham, bare en 3-4 intellektuelle til høyre og venstre. Hadde de lyttet, hadde støttet ham, hadde han klart å ta Kabul , kunne 911 vært unngått.

I dag finnes denne solidaritet med «forstedene», som Kabul er i forhold til metropolene i Vesten.

Det er en solidaritet som strekker seg langt utover det man forholdt seg til tidligere. Amerikanerne har oppdaget dette: Det er i periferien det skjer. Bush har kritisert 60 års diplomati; -Vi fikk betale for å ha støttet kongehuset Saud.

Kouchner har sagt det samme lenge.

Likevel tror jeg at innsatsen USA har gjort angående støtte til despotier ikke er slutt. Støtten til Saudi er farlig! Og så ordene: -Jeg har sett inn i Putins sjel, og jeg så en god mann. (Bush’ ord etter første møte ved Putin) Det Putin bygger er det samme som i Riyadh: ingen frihet.

Så har vi Russland; som nå lever på olje, en klar parallell til Saudi-Arabia. Norge er det eneste landet som har tålt å få så mye olje, sammen med UK, uten at det har styrket et føydalsamfunn. Der ser vi hvordan de kriger om oljen. Oljepengene er ikke brukt til å omstrukturere samfunnet. 30 % nyter godt av oljerikdommen, og noen få prosent velter seg i luksus.

Det er én ting russerne aldri har tatt til seg: Menneskerettigheter.Victor Serge sa det: Det er én ting kommunistpartiet aldri tar fra Vesten: respekten for borgernes rettigheter.

La meg bemerke at Bellona var de eneste som forsvarte Nikitin.

Til slutt:

Hvem står mot oss? Hvem er det som kan dra oss inn i en tyfon?

Det er ikke ÉN motstander: Det er fadderstater til terror, og det er stater som er bandittstater. Selv utøver vi en egen form for nihilisme, som er å lukke øynene og la tingene gå sin gang. -Jeg ser ikke. Det som skjer, det må skje.

Det er en apologi for selvmordet, og det er vår form for selvmord, å sove, lukke øynene.

Les også

-
-
-
-
-