Kommentar

Alle hvirvles vi inn i begivenhetene i Irak; italieneren Fabrizio Quattrocchi led samme skjebne som Wall Street Journal-journalisten Daniel Pearl i Pakistan. Slaktet som et dyr. Pearl rakk å rope: -Jeg er jøde! Det har fått mange amerikanske jøder til å tenke gjennom sin identitet. Hva tenker europeerne om sin?

Driver drapet på Quattrocchi oss til å erkjenne noe, eller må det skje med en av våre egne for at budskapet synker inn? Det kan dessverre virke som om nasjonene fremdeles er seg selv nærmest. Følelsene settes først i sving når ulykken rammer en selv. Som politidrapet i Stavanger.

Ett av ofrene for volden i Irak utenfor landets grenser er palestinerne. Bush foretok en historisk avgjørelse da han igår kunngjorde at Israel kan beholde noen av bosetningene, og at palestinernes right of return er null and void. Bush brukte uttrykket at det er skapt nye realiteter. Idag tolkes det som en henvisning til den israelske betegnelsen «fakta på bakken», dvs at bosetningene er de nye realitetene.

Jeg tror ikke Bush mente det. Han siktet til den nye situasjonen som er oppstått med 911 og krigen mot terror, rise of Hamas og selvmordsbomberne som har nesten sammenfallende politikk med Al-Qaida. Bush har ikke glemt de amerikanske diplomatene som ble sprengt i lufta ved innfallsveien til Gaza for ca. et år siden. Terroren er den samme. I Bush verden: Den som griper til sverd…. I tillegg kommer at det ikke lenger er noen å snakke med på palestinsk side etter at Arafat fikk utmanøvrert Abu Mazen som statsminister. Arafat er grundig kompromittert, også blant sine egne, for sine økonomiske manipulasjoner og korrupsjon, for sin nepotisme og se-gjennom-fingrene med, over til bruk av terrorgrupper som Al-Aqsa-brigadene. Det er bare i Norge man fremdeles snakker om Arafat som «moderate krefter».

Nå skjer det samme med palestinerne som tidligere: De drukner i støyen fra Irak. (Ironisk, for Arafat og PLO støttet Saddam i 91). Volden der får all oppmerksomhet. Palestinerne kommer helt i skyggen, og Sharon har initiativet. Solidariteten fra arberlandene er null verdt. Det er bare talemåter. Palestinernes sak brukes for hva den er verdt i araberlandene, men det betyr ikke at de bryr seg om palestinerne av den grunn.

Men det er ikke bare palestinene som get burned av Irak. Det ble sagt på svensk radio i formiddag at Irak begynner å ligne på Libanon på 80-tallet. Det er en misvisende sammenligng. Vi er alle involvert på en helt annen måte enn den gangen. Bildene av den drepte italieneren blandes bilder av togbombene i Madrid. Vi forstår det er en sammenheng.

Som om ikke det var nok kommer den siste tapen fra Osama bin Laden med tilbud om våpenhvile – hudna – hvis Vesten slutter å true eller drepe muslimer. Her sies det i klartekst at Madrid var for spaniernes handlinger i Afghanistan, Irak og Palestina. Hvis Vesten slutter å true muslimer kan det sluttes en våpenhvile, men ikke med Israel og USA! Han viser uttrykkelig til drapet på sheik Yassin og sier Israel skal få betale.

Hudna er et begrep fra læren om jihad. Det er en midlertidig våpenhvile muslimer har lov å inngå med fienden, til de er sterke nok til å knuse ham.

Dette tilbudet fra bin Laden er for gjennomskuelig til at noen ansvarlig leder tar det seriøst. Det interessant er at det i det hele tatt fremsettes. Det er en direkte fortsettelse av Madrid, der terroristene for første gang grep inn i en politisk prosess i et vestlig demokrati, og lykkes!

(En opprørt Arafat taler på TV med Omar-moskeen i bakgrunnen. Hva skal han gjøre annet enn å rette nye appeller, komme med fordømmelser? Skal palestinerne protestere må det bli med enda større selvmordsaksjoner, som vil sette dem i bås med galningene i Irak. Arafat er overtaken av events, både av Bush og Sharon)

Men spørsmålet står ubesvart: hva tror vi på? Bush har sin bibelske overbevisning. Han er on a misson. Det finner vi fornuftmennesker helt usmakelig. Men hva har vi å stille opp med? Også vi vil bli satt på prøve.