Bare utenrikspolitisk talsmann for FrP, Mårten Høglund, tør å si det mange mennesker nok tenker: den som lever ved sverd osv. Men man bør ha parlamentarisk immunitet for å si det høyt hvis man ikke vil bli offentlig hengt. Den politisk eliten frådet idag.

De opplevde tydeligvis at Israel hadde gått for langt. De ønsket at noen skulle straffe Israel. Odd Karsten Tveit skalv av opphisselse og tilbaketrengt sinne på Dagsrevyen. Det blir en merkelig kontrast til Sidsel Wold i Gaza. Man ventet vel at hun skulle legge enda mer følelse på, men det gjorde hun ikke. Wold var rolig, men kjente sikkert trøkket fra Marienlyst, om å piske opp stemningen.

Det trengte ingen be Tviet om. Ansiktet hans ristet. Hva han siterte av skitpreik om Hamas: De hadde jo ikke artilleri og fly. Det eneste de kunne tilby var sine kropper, og de kom de til å bruke, spenne beltene rundt livet og gå inn i Gaza.

Da jeg så bildene av Osama og Zawahiri på TV nylig, i forbindelse med at Zawahiri risikerte å bli drept i Waziristan, slo det meg at nå var vi iferd med å lgjøre martyrer av dem. Slik det var tendenser til med Saddam (det som ødela det var at han var så feig). Så går det noen dager og så merker du at jo, her var det igjen: Man er på nippet til å kjøpe martyrmyten.

Ikveld viste NRK helt tydelig at de ikke ville vise sheik Ahmed Yassin som terrorleder. De viste til at det var israelernes påstand. Men drapet ble fordømt en hel verden, indirekte var det en frikjennelse av at han var terrorist, eller hur? Istedet bilder av en rullstol, understrekingen av at han var en åndelig leder. At Hamas gjorde mye godt. At han var 80 år, invalid. Tore Moland gjorde en profil som gikk både på NRK radio og TV: Årsakene til Hamas-oppslutningen ble forklart med fattigdom og havarert fredsprosess. Yassin falt som offer i kampen mot Israel. Han ble martyr, slik han ville, ble det sagt. Ikke ett kritisk spørsmål.

Det ble en merkelig inkongruens da Sidsel Wold sto fram på skjermen iført slør. I reportasjen intervjuet hun en kvinne i sort «telt», og lærerinnen var også i heldekkende svart. Det var tydelig noe som ikke ble kommunisert ved Hamas.

Redaksjon En viste det politisk korrekte borgerskapet på hjemlig grunn i NRK. Kristin Halvorsen er kvalmende forståelsesfull intolerant: Du får lov å mene akkurat så mye, så får du et rapp over fingrene. Fy! Høglund våget å nevne parallellen mellom Yassin og Bin Laden, og fikk en replikk om at han ikke kunne tas seriøst. Hilde Henriksen Waage tilhører samme establishment, men må ha sovet i timen de siste tre årene. Hun snakker fremdeles om Arafat som en moderat statsbygger! Også hun var ute og arresterte Høglund og kalte ham historieløs. Ester Kristoffer forsøkte å skape forståelse ved å se tingene utenfra. Hun prøvde å beskrive hvordan israelerne, ikke Sharon!, opplever Europa. Halvorsen hørte på én gang, da Kristoffer utdypet budskapet rant det over, og Halvorsen ville sette henne på plass.

Det er så enkelt i disse menneskens verden. Hva kan det komme av at den minner så lite om den andre lever i? Det spekulerers i hvorfor Sharon våget å ta et så dristig skritt nå. Jeg tror svaret er Madrid. Israel forsto øyeblikkelig at 11.3 ble Madrid til Jerusalem/Tel Aviv. Nå sitter vi alle på en buss i Jerusalem. Det kommer til å ta tid før det synker inn. Men skillelinjen i historien er der likevel. Den kan aldri viskes vekk.

Mange vil benekte det, og noen gjør det så hardnakket og relativiserende at man må si de tjener fienden og ikke demokratiet. (Lørdagens slagord: «Bush er den største terroristen!») Noen kaller seg endog journalister. Det er ingen grunn til å legge fingrene mellom lenger. (De er eksperter i å få oss til å skamme oss: -Hvordan våger du si noe slikt!) Bush har helt rett: Det finnes ingen nøytral grunn.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-