Kommentar

Det slår meg at omtalen av Gaza-stripen er som Warszawa-ghettoen i revers. Dette lyder underlig/provoserende i dagens ører, som nettopp er vant til å høre det motsatte: At forholdene i Gaza kan minne om Warszawa-ghettoen.

Det er de parallellene europeere har lett for å trekke. Selv NRKs utsendte Sidsel Wold sa i reportasjen som gikk i Her og Nå tirsdag ettermiddag at det hun så fikk henne til å tenke på Berlin 1945. Hvorfor nettopp Berlin? som hun bare har sett på bilder. Restene av revede hus i Gaza hørtes ikke ut til å ligne på Berlins ruinhauger, noe vi kunne se med egne øyne da reportasjen gikk i Dagsrevyen senere på kvelden. Hvorfor ikke Sarajevo? Det er mer nærliggende, noe vi alle kan relatere til. Berlin har den mørke undersiden ved seg. Nazismen. Ragnarokk. Eller er det man underbevisst er innstilt på? Det er et element av proxy her: Vesten bruker israelere og palestinere til å spille ut deres underbevisste trang til tragedier og katastrofer.

Det virker ikke som om noen i medieverdenen i det hele tatt tenker i de baner, eller vil innrømme at slike fascinasjoner/tiltrekninger finnes. Vi later som vi er tilskuere. Men det er vi selvfølgelig ikke. Når Sunnanå gjentok og gjentok «det hellige land» var det selvfølgelig for å vise Israel fingeren foran «hele verden», og sjefene på Marienlyst lot det skje, i det maskuline brorskap og maktspråks navn.

Denne tilskuerrollen er blitt helt akterutseilt, passé, etter Madrid. Jerusalem-bussene har plutselig kommet til Europa. Det får dermed noe eterisk, tomt, skinndødt over seg å høre de samme debattene om igjen fra Studio på Marienlyst. Det er et late som. Man får lyst til å ryste både programledere og deltakere og si: Våkn opp! Det er hele virkelighetsforståelsen som er feil. På en annen planet. Vi lever alle under terrorens tegn. Vi er alle blitt jøder ved Osama bin Ladens nåde.

Men vi stritter imot: Vi vil ikke være jøder. Vi vil heller være palestinere. Derfor går man i minnedemonstrasjoner for en mann som hadde den fryktelige overbevisningen om å ha Allahs velsignelse til å drepe alle jøder. I all omtalen av sheik Ahmed Yassin har dette momentet kommet helt bort, selv om det er selve sentrum i saken: Vi har med mennesker å gjøre som har et mandat fra Gud til å drepe. Det er jo selve sammenhengen mellom Gaza og Madrid. Derfor var det ingen som tydeliggjorde det.

Journalister våger det ikke. De våger det ikke hverken politisk eller religiøst. Det blir selvfølgelig vanskelig å gjøre jobben hvis en drar slike tankekors med seg. Men er man ikke villig til det har man ikke noe i journalistikken å gjøre.

Terroristenes sterkeste våpen er deres gudstro. De vestlige samfunns sterkeste kort er skepsis, kritikk, men bare hvis den springer ut av en kjærlighet til sannheten. Som Jesus sa: Bare sannheten skal frigjøre dere. Det er bare ved å være nådeløs, ubarmhjertig mot seg selv at Vesten kan vinne over terroristene. Den vil ikke vinne fordi de er spesielt mange eller smarte. Tverimot. De er ingen av delene. De har bare to kort: En urokkelig gudstro og en fullstendig likegyldighet til livet, og kjærlighet til døden. Allah og Død er deres våpen. Det er som vi har sett en farlig miks. Kampen kan bare vinnes hvis man legger bort alle de innstuderte manerene, hvis programlederen går ut av sin kjedelige, vante rolle og spør: Hva skal vi gjøre?

Øystein Rakkenes er en søkende NRK-journalist. I morgenkåseriet mandag refererrte han til en samtale han hadde hatt med en inder, som ville vite hva nordmenn trodde på. Det var ikke lett å finne noe svar på. Spørsmålet ble satt på spissen: Hva var så viktig at vi ville dø for å forsvare det? Rakkenes kunne ikke komme på noe, men kom så på: Yytringsfriheten! Inderen lo godt. Den hadde han sett hva ble brukt til. Mente Rakkenes realityshowene, den utfordrende reklamen, alt kjendispreiket? Han ble svar skyldig.

Misbruk av Ordet er det vi bruker det til. Det opptar ikke ytringsfrihetskommisjonen, Fritt Ord, eller Den norske Kirke.

I begynnelsen var Ordet. Logos. Før vi renser vår sjel for alt slagget vil vi ikke fiinne den styrken som kan overvinne Ondskapen.

Les også

-
-
-
-
-

Les også