image

Bjørn Stærk hevder at terroristene lever i en fantasiverden og at vi ved å gå inn i den risikerer å bli redskaper for deres kreative voldsfantasier. Dermed fyller terroren langt mer enn den fortjener, skriver Stærk i kronikken Terror-memer i sommermørket.

Teksten er ikke konsistent, men skal man forsøke en tolkning så må det bli at volden fascinerer og for mange mennesker blir fiksert av terroren.

Document har tidligere skrevet at mediene blir leverandører av terroristenes budskap. Men det blir farlig i den grad man ikke har noe budskap selv. Det har ikke Vesten og etter at IS steg frem og vokste har dette bare blitt tydeligere. Vesten har teknologien til å drepe menneskene, men ikke ideene.

Dette kommer ikke frem i Stærks artikkel som ikke nevner ordet jihad, men foretrekker det nøytrale “terroristene”.

Han hevder de lever i en fantasiverden og at deres handlinger ikke gir mening. Kan det være Stærk som lever i en fantasiverden?

Jihadistenes budskap er klart og tydelig: De ønsker å innføre det globale kalifatet og har gått til krig mot de vantro. Siden Vesten har intervenert i den muslimske verden er alle vestlige nå fair game. Litt som når islamister og venstresiden forsvarer terror mot israelske settlere. De ba om det. De var i harm’s way.

ANNONSE

For å få sin fortelling til å gå opp må Stærk ignorere og utelate hva vi ved om jihadbevegelsen.

Terroristen lever i en fantasiverden. Det er ikke lett å oversette målene hans til ord vi skjønner. Han forstår hverken ofrene sine eller kraften han slipper løs. Det som teller for oss andre, er ødeleggelsene han etterlater seg.

Dette er helt og fundamentalt feil. Jihadistenes budskap er helt klart. Hvorfor tror Stærk ellers at 7.000 europeere har søkt til IS? Krigerne vet utmerket godt hva de gjør. Det er det som skremmer vanlige folk. De forstår at dette er gjort med overlegg av mange mennesker. Det er kombinasjonen av vold og en annen form for rasjonalitet enn den vi kjenner, som skremmer menneskene.

Slik var det også med nazistene. De hadde også sin egen rasjonalitet.

Da Primo Levi kom til Auschwitz spurte han “hvorfor”. En SS-mann svarte ham: Hier ist kein Warum. Her er det ikke noe hvorfor.

Det som ga mening utenfor leiren gjaldt ikke innenfor. På mange måter var Auschwitz en potensering av en rasjonalitet som drev Det tredje Riket.

Hvis man velger å kalle dette fantasi kan det være man blir overrasket. Når tilstrekkelig mange mennesker fantaserer om det samme er det ikke lenger fantasi. Det blir virkelighet.

Fordi Stærk ikke behandler jihad som virkelighet får han problemer med språket. Han kaller historiene om voldsaksjonene for “gode historier” som vi “belønner med oppmerksomhet”. Tvilsomt språk.

Menneskene har alltid vært fascinert av det onde. Jeg tror Stærk oppriktig ønsker å drive mørket tilbake, men man gjør ikke det ved å bagatellisere det.

Han har registrert at IS-memene får mye plass og at vi risikerer å bli IS’ propagandaarm. Men Stærk, som ellers går inn for åpenhet, beveger seg mot dem som snakker om å begrense oppmerksomheten rundt IS.

De dreper på fantasifulle måter og etterlater seg terror-memes, som er så mektige at de utkonkurrerer langt viktigere ting.

Viktigere ting? Som? Akkurat nå er det knapt noe som er viktigere enn jihad og trusselen om nye angrep. Slik fungerer menneskene, og IS vet det. Vi har ledere som ikke beroliger oss.

Kjernen i Stærks argumentasjon er:

Alt, også denne artikkelen, blir bedre når du videreformidler et terror-meme. Dette er fase 2 av ødeleggelsene. Den fyller hodene våre med mørke. Desto mørkere, desto fortere sprer det seg.

Et slikt meme er fra Nice selve modus operandi: Lastebilen, tidspunkt – 14. juli – ofrene: turister og franskmenn som nøt fyrverkeriet på promenaden, og så detaljene: Faren som holder barnet i armene etter at de begge er drept, allegoriene: menneskene som føk som bowlingkjegler, og deretter opprullingen av gjerningsmannens liv. Jakten på motiv og medsammensvorne.

På hvilket tidspunkt ønsker Stærk og gå inn og bestemme seg for å sette strek, si at nok er nok, dette trenger vi ikke vite. Jeg er forbauset over at han i det hele tatt tenker i de baner.

Det samfunnet som vet hva det står for, tåler memene. Det samfunnet som ikke vet det, risikerer å undergrave seg selv.

Men løsningen er ikke å la være å rapportere.

Stærk må ha blitt revet med av sin egen tankerekke når han ramser opp alle elementene etter et terrorangrep: videoopptak, hjerteskjærende bilder av pårørende, “knallsak om terroristenes liv”, og konkluderer med:

De tar del i noe skittent.

Man må vite hva man gjør, skriver Stærk. Men det er nettopp det mediene ikke gjør. De tør ikke sette sammen bitene i puslespillet, av frykt for bildet som vil stige frem. I stedet må andre gjøre jobben, som Document. Vi er blitt mer og mer klar over betydningen av å ta jihad alvorlig. Stadig flere nettsteder dukker opp som gjør det samme: Fenomenet global jihad er enormt og informasjonen tilsvarende stor. Konkurransen er så stor at spekulative sider synker. Internasjonale medier leverer “råvarene” – reportasjer og bilder, men mindre nettsteder kan levere de gode analysene, som warontherocks, thelongwarjournal, worldaffairsjournal.org. Det finnes tusenvis av mennesker som jobber med jihad på heltid og de bringer oss fremover.

Hvis Mørket brer seg så er det fordi vi ikke har noe å sette mot og fordi det oppstår et mørke inne i oss. Det er faren ved jihad. Hvis menneskene i Vesten ikke finner noe å stå imot med som er sterkere enn jihad, kan konsekvensene bli katastrofale.

Man vinner ikke over jihad med SWAT-teams. Fienden befinner seg allerede innenfor Vestens hus.

Hvis man skal tro Stærk er det farlige amatører som tenker slik:

Faren ved terror-memes er at de drar oss inn i terroristene fantasiverden, hvor vi kan bli smittet av galskapen deres.

De uforsiktige begynner å se verden slik terroristene ser den, med dem i sentrum. De får det for seg at terrorangrep er det viktigste som skjer i verden. At terroristenes ideer er de viktigste ideene i verden.

De er klønete amatører som ikke forberedte seg på klatreturen. Så kommer de ned fra fjellet, med hjernerystelse og forstuet fot, og forteller oss at verden er mørk, fienden nær, og den endelige konflikten på vei.

Stærk nevner ikke noe navn, men jeg har en mistanke om at Documents sterke fokusering på jihad i hans øyne er en farlig overfokusering hvor vi risikerer å forføre andre.

Perspektivet skifter. Stærk later som han sitter inne i hodene på de han beskriver, men han navngir dem ikke, så hvem er det han sikter til?

Når tidene er gode, ser vi dem for hva de er: Mennesker med et slags tomrom i seg som de fyller med rusen fra fortellinger om død, sadisme og episke konflikter.

Når tidene er usikre, blir de lyttet til som profeter.

Det er ikke potensielle jihadister Stærk snakker om, det er de som er opptatt av jihad utenfra, hvis jeg forstår ham riktig. Blir de lyttet til som profeter? Det har heller vært en meget tung vei å advare Vesten mot faren fra radikal islam. Toneangivende krefter i Vesten ønsker fortsatt ikke å se hva det er i islam som produserer radikalisering. Man snakker fremdeles om det som noe adskilt fra mainstream-islam.

Men prisen for å ignorere lærdommene blir stadig høyere.

Jeg er enig med Stærk på ett punkt: Man må ha noe å sette i mot. Man kan ikke bare beskjeftige seg med Mørkets ugjerninger. Man må ta pauser, la det synke. Bearbeide det man tar inn. Man må forsøke å bevare sin menneskelighet. Men man gjør ikke det ved å snu blikket bort.

 

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629