Sakset/Fra hofta

Britisk politi i Finsbury Park, London, natten til den 19. juni 2017. Foto: Neil Hall / Reuters / Scanpix.

 

Flere år etter terrorangrepet mot World Trade Center den 11. september 2001 fortalte Rudolph Giuliani, som var borgermester i New York på den tiden, at noe av det første han gjorde da det ble klart at jihadister kunne ha stått bak flyangrepene, var å sørge for politibevoktning av moskeer i metropolen. Risikoen for hevnangrep mot muslimer kunne ikke utelukkes.

Denne frykten har boblet under overflaten hos vestlige myndigheter helt siden da, og den er noe av forklaringen på at man etter hvert jihad-angrep med nesten seremoniell rutine er raskt ute med det ikke altfor musikalske tiltaket det er å oppsøke en moské, omfavne noen imamer, forsikre om at et overveldende flertall av muslimene er fredelige, og programerklære at vi står så sterkt samlet at ingenting kan splitte oss.

Teaterforestillingen som tar form av denne ønsketenkende besvergelsen, har blitt stadig pinligere i takt med en virkelighet som overtydelig forteller at våre moderne samfunn er alt annet enn samlede, og at det ikke finnes noen større splittelse enn den mellom muslimer og innfødte europeere (skjønt splittelsen mellom innfødte i synet på saken ikke er så veldig mye mindre). Om noen er i tvil om dette, skal de bare ta en titt på ekteskaps- eller boligmønsteret, adferdsmønsteret på Grønland en fredagskveld eller statistikk over holdningene til jøder, homofile eller frafalne muslimer.

Men det offentlige skuespillet vedvarer. Det forstod man f.eks. da det ble kjent at den franske sikkerhetssjefen Patrick Calvar bak lukkede dører hadde advart Frankrikes parlament om risikoen for borgerkrigslignende tilstander i landet dersom det skulle komme enda flere jihadistiske terrorangrep.

Særlig vanskelig er det ikke å tenke seg at en britisk sikkerhetssjef kunne ha sagt det samme til sine politikere. Og at vedkommende ville hatt god grunn til det, er åpenbart etter det som skjedde i London i natt. For når en hvit mann kjører en varebil inn i en folkemengde ved en av Storbritannias mest beryktede moskeer, har vi etter alt å dømme å gjøre med et lenge varslet, innfødt hevnangrep mot muslimer.

Det betyr at det falt en mørk skygge over den allerede nokså problematiske sameksistensen mellom muslimer og innfødte i Vest-Europa. Det har riktignok ligget i luften, men en lydmur og en psykologisk barriere er brutt idet en terrorist skriker at han vil drepe alle muslimer.

Som under tidligere perioder med terrorisme i Europa vil de fleste vanlige mennesker fortsatt vise selvkontroll og høflighet. Men det ville være naivt å ignorere risikoen for signaleffekten av dette angrepet. Risikoen for copycat-effekter og eskalering av volden er på ingen måte begrenset til muslimer. Konsekvensene i det lange løp er uoversiktlige.

Om ikke så lenge vil vi få vite hvem terroristen er. Og kanskje vil man også i dette tilfellet i et tilbakeskuende perspektiv finne faresignaler. Hvis han – for tankeeksperimentets skyld – skulle ha deltatt i en demonstrasjon arrangert av English Defence Leage (EDL), vil MI5 heretter se seg nødt til å overvåke hærskarer av innfødte briter også? Vi vet nå at de har kapasitet til å overvåke tjue jihadister 24/7. Skal de skjæres ned til ti for å gi plass til EDL-aktivister, eller skal overvåkningsressursene økes massivt?

Nå som en hvit europeer (etnisitet er plutselig relevant igjen) har begått terror, vil vi i det minste slippe å høre at det statistisk sett er farligere å bevege seg fra sengen til toalettet. Det kommer ingen gjentagelser av at vi må venne oss til terroren, ei heller at den er en del av storbylivet.

På den andre siden er det lite sannsynlig at politikerne vil oppsøke Tommy Robinson, gi ham en klem og forsikre om at britiske arbeiderklassegutter er hedersmenn nesten alle som én. Og vi vil nå sannsynligvis bli vitne til et forferdelig mas om bekjempelse av islamofobi, noe som begynte i London allerede i natt.

For det tause flertall som ikke hengir seg til offermentalitet, opportunisme eller offentlig forstillelse, synker det derimot inn en erkjennelse: Islam og Vesten passer helt enkelt ikke sammen. Det burde ha vært tydelig allerede i utgangspunktet, men det blir tydeligere på en enda mer akutt måte for hvert angrep.

For Storbritannias vedkommende må det ellers sies at landet høster som det sår. Toleransen for muslimske hatpredikanter i ytringsfrihetens navn går flere tiår bakover i tid, i de senere årene ledsaget av en intoleranse for enhver som har påpekt de problematiske sidene ved islam i øyriket.

I all den oppdemmede bitterheten dette har avstedkommet, vil det være noen som i sitt stille sinn tenker slik mange gjorde etter 9/11, uten hensyn til hvem ofrene var: Det hadde de jammen godt av. Payback time. Også en tidligere kollega av yours truly lot denne bemerkningen falle ved lunsjbordet samme dag. Dessverre for oss andre er det ikke nødvendigvis de anstendige som skaper historie.

Mest lest