En av opplysningene som britisk etterretning sterkt mislikte at noen av deres amerikanske kolleger lekket til pressen, var at Salman Abedis egen mor hadde advart sikkerhetsmyndighetene om den vordende Manchester-terroristens bekymringsfulle radikalisering. En annen hvor sofistikert bomben var.

Man kan forstå de britiske etterretningsfolkenes irritasjon. Opplysningen setter dem for det første i forlegenhet. For gitt at Abedi etter alt å dømme har vært hjulpet av en høyt kvalifisert bombemaker – som stadig på frifot har muligheten til å utstyre enda flere selvmordsbombere med lignende dødsmaskiner – betyr det at de ikke har vært i stand til å forhindre at angrepet skjedde, enda han sannsynligvis hadde kontakt med en særdeles farlig terrorcelle.

Det betyr at britene enten ikke ante om denne forbindelsen, eller at det finnes for mange slike forbindelser til at det er mulig å holde samtlige involverte under godt nok oppsyn til å garantere at de ikke begår massemord. Ingen av forklaringene er særlig lystelige, for begge peker på samme problem: Britisk etterretning har ikke kontroll.

Det faktum at denne informasjonen nå er kjent, kan også hevdes å øke risikoen for neste angrep: Islamistene fornemmer at den vantro og dekadente fienden er på etterskudd, og anspores til å benytte sjansen før han får gjenvunnet kontrollen. Den britiske sikkerhetstjenesten er derfor dobbelt forbannet – eller kanskje trippelt, gitt at samarbeidet med amerikanerne risikerer å forringes.

Ikke desto mindre er det muligens rett å gi amerikanerne honnør for å ha brakt kunnskapen ut til allmennheten.

Terrorbekjempelse handler nemlig ikke bare om ubegrenset arbeidsro for politi og etterretning. Det hele har også moralske, sosiale og politiske dimensjoner.

For hvor moralsk er det egentlig å føre en befolkning bak lyset i det som er i ferd med å bli et eksistensielt spørsmål, over lang tid? Er ikke samfunnet bedre rustet til å hanskes med terrortrusselen hvis det forstår det virkelige omfanget av den? Behøves ikke politiske tiltak når statens mest livsnødvendige etater ikke lenger er i stand til å gjøre jobben sin?

Det blir ingen forandring på noe av dette uten åpenhet. En stat må ikke være redd for å fortelle befolkningen sannheten.

Sannheten som amerikanernes lekkasje endegyldig bekrefter, er at nesten alle islamistiske terrorangrep de senere årene er blitt begått av personer som allerede hadde fått alarmklokkene til å ringe, men som likevel ikke ble fotfulgt.

Manchester-terroristen føyer seg altså inn i Nina Hjerpset-Østlies telegrammessige oppsummering av femten kjente europeiske terrorsaker fra og med Toulouse-morderen Mohamed Merah. Teksten er et godt hjelpemiddel for å se mønsteret i det som foregår.

I omvendt kronologisk rekkefølge nevner hun Manchester, Stockholm, to ganger London, Berlin, Normandie, Nice, Manganville, to ganger Brussel, tre ganger Paris, København og Toulouse. I nesten samtlige tilfeller hadde ugjerningsmennene havnet i sikkerhetsmyndighetenes søkelys.

Før Manchester hadde altså svenske myndigheter hatt kjennskap til den blivende Stockholm-terroristens IS-sympatier, britiske myndigheter visste at Westminster-terroristen hadde forbindelser til en radikal moské, Berlin-terroristen ble ansett som en trussel mot rikets sikkerhet av tysk etterretning, slakterne i Normandie var registrert som potensielle Syria-farere, lastebilterroristen i Nice hadde vist interesse for jihad-propaganda, politidrapsmannen i Manganville var kjent som radikalisert, København-terroristen hadde ifølge fengselsmyndighetene vist ekstreme islamistiske holdninger, Charlie Hebdo-morderne var kjente militante islamister, Lee Rigbys mordere var kjent for britisk etterretning, Toulouse-slakteren hadde vært overvåket, Paris- og Brussel-terroristene kom fra kjente terrorreir…

Listen er lang som et vondt år, og mønsteret er overtydelig: For muslimske innvandrere i første eller andre generasjon som ikke finner seg til rette i sine vertssamfunn, er veien kort til en viss islam. Og dette gjelder så mange personer at det er uråd å holde oversikt over alle blant disse som viser bekymringsfull adferd. Bare i Frankrike regnes omlag ti tusen personer som farlige, i Storbritannia over tre tusen. På det tidspunktet Mohamed Merah slo til, ble han ikke regnet som farlig nok til å overvåkes.

Det er vanskelig å klandre fransk etterretning for det som etterpå viste seg å være en feilvurdering. Man er ikke overmennesker heller. Den interessante observasjonen er den sosiologiske lovmessigheten: Man vet at det blant denne massen av personer som allerede figurerer i en database hos politi eller etterretning, vil være noen som utfører et dødelig angrep på et senere tidspunkt.

Med mindre trusselen elimineres på forhånd. Den pensjonerte britiske obersten Richard Kemp sier det enhver ansvarlig person må ha tenkt på: De er for mange til å holde styr på. Derfor må de uskadeliggjøres før de rekker å drepe flere småjenter.

Camp Delta, Guantanamo Bay. Foto: Bob Strong/ Reuters / Scanpix.

For personer som har vist sympati med radikal islam, kan det ikke lenger finnes nåde: De som ikke har statsborgerlige rettigheter, må utvises, de andre interneres. Både Frankrike og Storbritannia besitter oversjøiske territorier som egner seg til det sistnevnte formålet. For begge land er det på høy tid at de lager sine egne svar på Guantanamo.

Det er uansett tale om et politisk spørsmål det er umulig å ta stilling til uten å kjenne sannheten som britisk etterretning ville holde skjult. Et slikt tiltak vil naturlig nok fremkalle skrupler. Men saken er at den prisen er verdt å betale for å hindre ødeleggelse av våre egne samfunn. For det begås menneskerettsbrudd uansett. Innfødte ungjenters rett til liv er ganske enkelt mye viktigere enn mistilpassede innvandreres uinnskrenkede rett til aggressiv ideologisk utfoldelse.

Tiltaket er ikke så far out som mange kanskje tror. Italia har f.eks. deportert voldsforherligende imamer i over ti år, og straffeforfølgning av terroraspiranter starter ofte på et tidlig tidspunkt. Det kan være nok å ha vist IS-sympati på Facebook for å pådra seg en reaksjon fra myndighetene. Og gitt den større tilbakeholdenheten med å dele ut statsborgerskap, er det vanligvis mulig å utvise personene det er tale om. Italia er da også det eneste store vesteuropeiske landet som ikke har hatt islamistiske terrorangrep av betydning. Det er ikke uten grunn.

Det er heller ikke slik at den som unnlater å ta til orde for et slikt tiltak, kan påberope seg noen høyere moral. For det å la være å velge er også et valg – med konsekvenser. Hvilke konsekvenser foretrekker du: at en islamistsympatisør som kanskje ikke ville gripe til vold selv, fjernes fra sivilsamfunnet, eller at en av drapsmaskinene vedkommende beundrer, får sjansen til å drepe flere europeiske ungjenter?

Anstendige muslimer ville trekke et lettelsens sukk hvis vesteuropeiske regjeringer gjennomførte oberst Kemps forslag i morgen. Og det er, for å parafrasere den egyptisk-italienske kristne konvertitten Magdi Allam, bedre at staten forfølger samfunnsfiendtlige muslimer i dag enn at mobben forfølger alle muslimer i morgen.