Kommentar


Thames House i London er hovedkvarteret til den britiske innenlandske sikkerhetstjenesten MI5. Foto: Wikimedia Commons.

 

En lite påaktet side ved eskaleringen av den islamistiske terroren som har skjedd i Storbritannia i 2017, er at katastrofen var varslet.

Riktignok hadde det ikke skjedd større angrep siden 2005, men Andrew Parker, sjefen for den innenlandske sikkerhetstjenesten MI5, uttalte til The Guardian i november i fjor at det ville komme nye angrep, og at han i løpet av sine 33 år i etaten aldri hadde sett en lignende terrortrussel. I løpet av de tre foregående årene var tolv angrep blitt avverget. Parker mente at myndighetene fortsatt ville være i stand til å stanse de fleste forsøkene, men at sikkerhetsnettet ikke ville klare å fange opp alle. Og slik gikk det.

En påminnelse om risikoen kom i mars 2017, bare noen dager før terrorangrepet i Westminster. En kilde i Whitehall betrodde Daily Mirror at ressursene til etterforskning og overvåkning av potensielle terrorister begynte å bli farlig knappe i forhold til den økende terrorfaren. Jihad-trusselen la beslag på 60 prosent av ressursene, og det før mange fremmedkrigere var kommet tilbake fra Syria og Irak.

Samtidig ble det kjent hvordan MI5 klassifiserer risikonivået assosiert ved potensielle terrorister, for å prioritere ressursbruken overfor hver enkelt av dem. De omlag 3000 personene etaten anser som farligst, er delt inn i fire klasser. Den første klassen består av individer som spionene mener er i ferd med å planlegge et terrorangrep. I klasse nummer to havner de som deltar i terrortrening, terrorfinansiering eller jihad utenlands. Klasse tre utgjøres av personer som det finnes én enkelt bekymringsfull, men ubekreftet etterretning om, og klasse fire av personer som tidligere har vist truende adferd, men har holdt seg i ro en stund.

Det er kun jihadister tilhørende den første kategorien som overvåkes kontinuerlig, og dermed har uhyre liten sjanse til å klare å gjennomføre et angrep. Selv i kategori nummer to er kontrollen sporadisk.

De teoretiske svakhetene ved dette systemet er åpenbare. En målbevisst og disiplinert terrorist som ligger lavt i terrenget og skjuler sine spor, vil vanskelig bli prioritert høyest hvis det kun foreligger ett tips om ham – skjønt et spesielt troverdig tips kan sende vedkommende rett opp i klasse én. Samarbeidende sikkerhetstjenester vurderer ukentlig hvilke personer som skal prioriteres høyere, lavere eller like høyt som før.

I lys av det som er skjedd i Storbritannia siden den 22. mars, er vi smertelig klar over at disse vurderingene langt fra er feilfrie. Men det blir stadig klarere at det ikke er feilvurderinger som er hovedproblemet, men misforholdet mellom trusselens omfang og myndighetenes ressurser.

En stygg mistanke om dette fikk man den 24. mars, da Financial Times kunne gi flere detaljer om MI5s arbeid, for eksempel at bare omlag en tredjedel av de 3000 farligste til enhver tid var gjenstand for pågående etterforskning. Angrepet i Westminister beviste da også en gang for alle at en person vurdert som mindre farlig, i virkeligheten kunne være særdeles farlig.

Den mest foruroligende opplysningen var likevel at antall personer i den øverste, kontinuerlig overvåkede kategorien av jihadister, kanskje var så lavt som ett hundre. For hva hjelper det å vurdere riktig hvis det ikke er nok ressurser til å følge med alle de farligste? Med tilstrekkelig store ressurser er ikke en feilvurdering nødvendigvis fatalt, for da kan andre enn bare de antatt farligste også overvåkes kontinuerlig.

Nå viser det seg imidlertid at tallet hundre er for høyt. The Times opplyser torsdag at jihadistene som er høyest prioritert av MI5, ikke er flere enn tjue – et sjokkerende lavt antall. Avisens kilder erkjenner at det er vanskelig å bestemme seg for hvem som skal prioriteres. Antallet etterforskninger oppgis dessuten til å være fem hundre, og ikke ett tusen som tidligere antatt. Westminster-terroristen befant seg i kategori fire, og var ikke gjenstand for etterforskning.

I mellomtiden øker trusselen i omfang:

The number of people on the databases is rising fast. In the two years to last September, prisons released 200 people who had served sentences for terrorist offences.

Another batch of inmates is coming up for release, including Anjem Choudary, the extremist preacher and terrorist recruiter, who is due out next year.

Another 350 people have returned from the conflict zone in Syria. Only a small number of these are in prison; in most cases although intelligence suggests they were in Syria there is a lack of evidence to prosecute. To complicate matters this group is also targeted by MI5’s agent runners, who want to turn them into informers.

A source said: “The agencies are struggling to come up with a filtering process that can accurately assess who poses an immediate threat.”

Sett i sammenheng tegner alle disse opplysningene et portrett av et desperat utilstrekkelig terrorforsvar, og det i et land hvor etterretnings- og sikkerhetstjenesten tilhører det internasjonale A-laget.

Man må spørre seg hvorfor personer internt i MI5 forteller disse tingene til en journalist. For blottstillelsen av sikkerhetstjenestens reelle kapasitet kan i seg selv bidra til en umiddelbart større terrortrussel.

Trolig har vedkommende whistleblower tenkt at det for landet er sikrest i det lange løp hvis offentligheten er informert om tingenes reelle tilstand. Behovet for en formidabel styrking av politi og etterretning er med dette åpenbart, og det bare for å komme på høyde med situasjonen i øyeblikket.

I det lange løp oppstår imidlertid et stort dilemma: Reservoaret av personer som utgjør en sikkerhetstrussel, eller diasporaer hvor nye sikkerhetstrusler kan oppstå, bygge rede og skjule seg, er konstant økende. Skal Storbritannia svare på den utfordringen med å omgjøre seg til en politistat? Skal man gjøre jihadister til gjenstand for internering, slik det skjedde med IRA-folk?

Eller er det på tide å erkjenne, som Douglas Murray, at øyriket kunne hatt godt av noe mindre islam? Mesteparten av befolkningen er trolig nokså klar for det. Men først må man begynne å snakke sant igjen. Idylliseringen av «community relations» bør heretter være en saga blott.

Uansett bør politiske spørsmål helst gis politiske svar. Det er ikke all verdens tid.