Angrepet på de kristne som feiret påske i en park i Lahore er kommet opp i 72. En utbrytergruppe fra Taliban som har vendt tilbake til folden, har påtatt seg ansvaret.

Vesten kvier seg for å konfrontere hva det er som får muslimer til å gå løs på kristne på en av deres største høytider. Spørsmålet ble stilt på BBC – hvorfor? Men fikk ikke noe svar. Den utspurte visste at programlederen ikke ønsket et sannferdig svar.

Unnvikelsen kan avleses i alle overskrifter som snakker om massakre i en park i Lahore, slik det flashet på CNN, med stikkord om at det hadde rammet mest kvinner og barn. Det lød ille, men fikk en annen betydning da en ble klar over at det var kristne som var rammet. Et slikt angrep på en minoritet er et angrep på Pakistan som samfunn.

ANNONSE

Women comfort each other as they mourn over the death of a family member who was killed in a bomb blast, at a local hospital in Lahore, Pakistan, Sunday, March, 27, 2016. A bomb blast in a park in the eastern Pakistani city of Lahore has killed tens of people and wounded scores, a health official said. (AP Photo/K.M. Chuadary)

Ritzau hadde «kristne» i tittelen, men ikke Aftenposten.

Det er ubekvemt. Det understrekes at det var en utbrytergruppe som angrep, men samtidig siteres en canadisk tenketank på at de er forent igjen.

Pakistans ekstremisme-problem er noe myndighetene selv har skapt eller tillatt. Nå har det vokst dem over hodet.

Time magazine stiller det mest opplagte spørsmål: Hvorfor var ikke feiringen beskyttet? Den ble angrepet av samme gruppe, samme sted, samme tid, for ett år siden.

But the attack raises questions about why greater protection wasn’t provided to them before the bomber struck. The park, Lahore’s busiest, was only lightly protected by the presence of private security guards. Officials in the Punjab government have told reporters that they had no information about a particular security threat. That is an implausible defense, considering the same group had targeted the same community on a Sunday during the same month last year in the same city.

Aftenpostens rutinerte Halvor Hegtun, Roar Østgårdsgjelten og Christina Pletten klarer ikke stille det mest opplagte, innlysende spørsmål: Hvorfor var ikke feiringen beskyttet?

Ifølge BBC gikk det rykter om at angrepet rettet seg mot kristne familier som var samlet til påskefeiring. Parken var spesielt travel søndag kveld på grunn av høytiden.

Alle vet hvor utsatt kristne og ahmadiya er i Pakistan. Ved å fortie myndighetenes unnlatelse er Aftenposten med å tildekke at kristne er fritt vilt i store deler av den muslimske verden.

Trolig ville terroren i Brussel også fått mer dybde hvis man våget å se sammenhengen med angrepet på kristne i Lahore.

Jihadistene handler etter en plan. Det handler ikke om å skape frykt, som det kvernes på, men om å nedkjempe fienden. Terror er en måte å demonstrere makt på. Hvis myndighetene kun reagerer, vil det være for sent for de drepte og sårede og deres pårørende – bare for Brussel og Lahore er det snakke om tusener – men det vil også være for sent for samfunnet, hvis dets institusjoner ikke våger å se trusselen for hva den er.

Man griper seg i å tenke at norske medier og myndigheter forsøker å beskytte det pakistanske selvbildet, fordi dette er blitt en del av det norske.

Muslim forum

Den pakistanske ekstremismen har også kommet til Norge.

Søndag var det på ny en demonstrasjon for livvakten som drepte guvernøren av Punjab, Salman Taseer.

I Pakistans hovedstad Islamabad var det søndag kveld sammenstøt mellom flere hundre ytterliggående muslimske aktivister og politi.

Muslimene protesterte mot henrettelsen av en en tidligere sikkerhetsvakt, Mumtaz Qadri, som de oppfatter som en helt. Han ble dømt til døden for å ha drept en guvernør som kritiserte landets blasfemiske lover.

Demonstrantene satte fyr på gjenstander i nærheten av nasjonalforsamlingen. Politiet brukte tåregass for å spre demonstrantene

Over 60 personer, et flertall av dem politifolk, er rapportert såret, sier helsepersonell til nyhetsbyrået Reuters. Men det skal bare være tale om mindre skader.

For to uker siden var det en demonstrasjon utenfor den pakistanske ambassaden på Frogner i Oslo, i solidaritet med drapsmannen.

Deltagerne, herunder en kjent imam, skjulte ikke sine ansikter. Det var voksne. Ekstremismen er altså blant oss.

I Pakistan har den fått fritt spillerom, og «renner» derfor over.

De militæret er satt inn mot Taliban-grupper i grenseområdene, men slik kan man ikke gå frem i Punjab.

In recent weeks, Pakistani civilian and military leaders have boasted that they are on the verge of vanquishing the terrorist threat within. After the December 2014 bombing of an army school in Peshawar, which killed over 100 children, there was an expression of greater state resolve against Islamist militants. And in 2015, there was a significant drop in the number of terrorist attacks. However, as the Lahore attack demonstrates, those gains offer no grounds for complacency in the face of terrorists who are prepared to strike the most vulnerable targets in search of the greatest publicity for their acts. In particular, it raises doubts about the willingness of Sharif’s government to take action against militant groups within Punjab itself, where military action won’t be possible but efforts will have to be led by civilian law-enforcement authorities.

Er det slik at terror mot kristne ikke tas alvorlig? Det spørsmålet tør ikke norske medier stille.

And nearly exactly a year ago, on March 15 2015, 14 Christians were killed and over 70 wounded when suicide bombers struck two churches in Lahore’s heavily Christian Youhanabad neighborhood.

..

The same group was responsible for the Youhanabad attacks in Lahore, a year ago. Ehsanullah Ehsan, a spokesperson for the group, which sees all non-Muslims as potential targets, said the attack was calculated to show that they still retained the ability to strike deep into Pakistan’s heartlands — particularly Lahore — the political base of Prime Minister Nawaz Sharif.

Den samme gruppen myrdet kristne under påskefeiringen for ett år siden. Jihadistene vet at de kristne er myke og lette mål. De har dårlig beskyttelse. Søndag var det private vakter.

For terrorist groups like Jamaat-ul-Ahrar, who has cells throughout Punjab, attacks like Lahore’s Easter bombing are far easier to mount than against military troops in Pakistan’s tribal areas. They are aware that Pakistan’s Christian community enjoys little protection. “This is the softest of soft targets,” says Ali Dayan Hasan, a human rights activist based in Lahore, and former Pakistan director for Human Rights Watch. “The way to stop such attacks is to act on intelligence beforehand. There is little you can do to protect the park itself during a festival.”

Problemet for Pakistans myndigheter er at de abonnerer på en forståelse av islam som gir legitimitet til den ekstreme tolkningen. De utgjør et hele. Tyngdepunktet er forskjellig, men ikke vesensforskjellig. Derfor består blasfemilovene. Deres eksistens er en målestokk på om myndighetene tør å ta en kamp mot ekstremismen. Så lenge de blir stående har ekstremistene overtaket.

At det handler om forståelse av religionen, gir Time et godt eksempel på. Livvakten Mumtaz Qadri, var ikke jihadist. Han tilhørte barelvi-sekten, som er ikke-terroristisk. Men også denne har de senere år blitt mer militant.

De bruker ikke selvmordsbombere slik Taliban gjør, men attentat mot blasfemikere eller forsvarere av blasfemikere er ok. Det samme er opprør mot staten hvis den ikke forsvarer blasfemilovene.

Mumtaz-Qadri

Barelvi-sekten vil nå at Qadri erklæres for martyr!

In the eyes of Qadri’s supporters, their recently executed hero was standing up for Islam and acting against a blasphemer. On Sunday, protesters vandalized public transport stations and set government vehicles on fire in Islamabad in a bid to make their demands heard. They want Qadri declared a martyr, and for all prisoners accused of blasphemy — disproportionately members of Pakistan’s religious minorities, including Christians — be executed.

Blasphemy in Pakistan has long been a contentious issue, with about 100 people charged annually under the opaque and vaguely worded law.

The protests represent a broadening out of the challenge posed by religious extremists in Pakistan. In the past, the Barelvi sect, to which Qadri’s supporters belong, prided themselves on their mystical interpretation of Islam and fiercely denounced the terrorist attacks carried out by jihadists who adhered to a more extreme and literalist creed. Now, in their own ways, Qadri’s supporters are mounting parallel challenges to the Pakistani government. On the one hand, the terrorists favor the use of suicide bombers, who manage to remain undetected until it is too late. But the religious extremists, who pride themselves on eschewing jihadist violence, are willing to destabilize the Pakistani state by deploying mob violence and threatening to lay siege to the government.

Pakistani lawyers shout slogans in suppo

Foto: Advokater protesterer utenfor rettslokalet i Rawalpindi 6. januar 2011 til støtte for Mumtaz Qadri. Den religiøse høyresiden er uttrykket som benyttes i billedteksten, og det er det eneste meningsfulle: Pakistan har en mektig religiøs høyreside. Men betegnelsen «høyre» er ubehagelig for norske og liberale medier generelt.

Begge sider – utfordret staten søndag: Barelvi-sekten i Islamabad og jihadistene i Lahore. Hvis staten skal bevare sin legitimitet og voldsmonopol må den våge å nedkjempe dem. Men erfaringen hittil viser at myndighetene viker unna. De velger la skure, som på sikt er nederlag.

To that end, it may mean that Sharif’s government may have to overcome its resistance to taking action against militant groups based on its own patch.

“That position is no longer tenable,” says Hasan, the human rights activist. “There will have to be a weeding out of these elements from their bases in southern Punjab.” Pakistan’s fight against extremism, its civilian and military leaders should realize, is far from over.

Det nye er at jihadismen som viste seg i Lahore nå har gått til krig i europeiske storbyer, og myndighetene viser noe av den samme passiviteten som i Pakistan. Beklagelser, fordømmelser, tre dagers landesorg, unntakstiltand. Arrestasjoner. Men hele tiden reaktivt. Man tør ikke konfrontere krigens kjerne: Den religiøse fortolkningen. I stedet behandler man det som et sikkerhetsproblem.

Da kommer ikke problemet til å forsvinne. Snarere tvertimot.

 

Lahore Easter Bombing Shows Pakistan’s Fight Against Extremism is Far From Over

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629