Tavle

En av de tre London Bridge-terroristene var en pakistanskfødt islamist som slektninger av ham har navngitt, skriver The Times. Og som i de fleste lignende saker var også han kjent for sikkerhetsmyndighetene – med god grunn:

It was claimed that the Pakistani-born man, in his 20s, whom The Times is not identifying after a Metropolitan Police request, was twice reported to the force about concerns over his radicalisation before he took part in the attack in which seven people died and scores were gravely injured.

One man reported him to police after learning that he had accessed the online rants of a radical American preacher, he said, and an east London housewife said that she told officers last summer of her fears about his recruitment of local schoolchildren. A teenager who went to the same gym as the killer in Barking, east London, also said that he had approached him to join Isis.

Hvorfor kan en islamist både gjøre forsøk på IS-rekruttering i et treningsstudio og radikalisering av skolebarn uten at helvete er løs for ham?

Spørsmålet som melder seg, er på hvilken liste den pakistanskfødte mannen befant seg. Stod han på den mest rødglødende listen over de 3000 personene man erkjenner er farlige? På B-listen over 23.000 personer som bare kanskje er farlige? Eller tilhørte han simpelthen den fjerdedelen av muslimer i Storbritannia – hva blir det? en million personer? – som syntes Charlie Hebdo fikk som fortjent?

Kanskje han var blitt nedgradert fra farlig til bare kanskje farlig, slik det skjedde med Toulouse-morderen Mohamed Merah? Eller kanskje han stod på den farligste listen, men ikke ble fotfulgt fordi 3000 simpelthen er for mange å holde oppsikt med?

Saken er at en person som rekrutterer til IS, er en fiende. Og denne fienden burde ha vært deportert til Pakistan eller internert på et britisk Guantanamo. At han ikke var det, kan man ikke bebreide politiet eller etterretningen for. Problemet er politisk, og løsningen må være politisk. Uheldigvis er det noen åndelige knuter som må løses opp først.