Sakset/Fra hofta

Migrants arrive at the Sicilian harbour of Pozzallo, February 15, 2015. Some 275 migrants rescued on Friday from overcrowded boats near Libya arrive safely in Sicily, days after more than 300 others died trying to make the crossover.  REUTERS/Antonio Parrinello/Scanpix

Sett fra et nyhetsperspektiv kan det være grunn til å hilse velkommen Document’s bruk av NTB som nyhetskilde, men det kan også innebære at man kommer i skade for å videreformidle og opprettholde de mytene, fordommene og virkelighetsfortegnelsene som de tradisjonelle mediene sprer i spørsmål som har med asylinnvandring å gjøre.

Den 20.mai publiserte Document en NTB-artikkel om: ”Mindreårige asylsøkere forsvinner fra norske asylmottak”. Det var en kort artikkel som tilsynelatende nøkternt formidlet at det i årets fire første måneder forsvant 143 mindreårige fra norske asylmottak. I samme periode i fjor forsvant 50 barn og unge på lignende vis. Årsaken til økningen var, ifølge assisterende fagsjef i Utlendingsdirektoratet, Heidi Vibeke Pedersen, at flere har fått en tidsbegrenset oppholdstillatelse eller er redde for å få en slik tillatelse eller et avslag på sine asylsøknader.

Ifølge reglene kan asylsøkere mellom 16 og 18 år få midlertidig opphold om man finner ut at de ikke har krav på permanent opphold. Ved fylte 18 år skal de reise tilbake til hjemlandet. Men ordningen er lite brukt, og de aller fleste mindreårige asylsøkerne får permanent opphold. Av de mindreårige asylsøkerne som fikk behandlet søknadene sin i fjor (2015), fikk 99 prosent opphold, meldte VG i en reportasje 27. juni 2016.

Den tilsynelatende nøkternheten i mesteparten av NTB-artikkelen får imidlertid en alvorlig sprekk når NTB slipper til leder i Press, ungdomsorganisasjonen til den grovt statssubsidierte Redd Barna, Øystein Kolstad Kvalø, som sier at: ”—dette er barn som har en enorm redsel for å bli sendt ut (av Norge) på 18-årsdagen og bli sendt tilbake til krig”.

Uttalelsen til Kolstad Kvalø bryter med det som forskning og vanlig sunn fornuft sier om hvorfor unge menn drar til Norge og Vest-Europa. De blir sendt av gårde av sine familier for at land som Norge skal ta det økonomiske ansvaret for dem, gi dem utdanning og jobb som kan sette dem i stand til å sende penger hjem og betale for kostnadene med å reise til Europa. I en Fafo-rapport som det ble henvist til i Prop. 90 L, ”Endringer i utlendingsloven”, 5.april 2016, kan man lese: —forskning underbygger at det i de aller fleste tilfellene hvor barn blir sendt alene på flukt, skjer det etter beslutninger i barnets familie eller storfamilie. Og rapporten slo dessuten fast: ”Alle ungdommene har brukt agenter og smuglere under deler av reisen eller gjennom hele prosessen”. (jfr. artikkelen: ”Misbruk av forskning” av Per Steinar Runde i Document 1. mai 2016).

I en UNICEF-rapport (Children on the Move) om mindreårige asylsøkere fra Afghanistan (der de fleste mindreårige asylsøkere til Norge kommer fra) i 2010 heter det at: ”Familier må skaffe mellom 7.000 og 20.000 amerikanske dollar for å sende barna et barn til et vestlig land. Barna har en svær gjeld å betale tilbake etter at de er kommet fram til bestemmelseslandet. Barna er på forhånd ikke kjent med eller har akseptert de farene som er forbundet med å reise:”

Her er altså forklaringen på hvorfor barn forsvinner fra mottak: Det er redselen for å bli sendt tilbake og av familien bli konfrontert med det nederlaget det er å bli sendt hjem og den gjelden de og familiene deres har satt seg i.

Fra januar i år og fram til i dag har det vært en jevn strøm av artikler, særlig i lokalavisene, om mindreårige asylanter som stikker av, og om mindreårige asylanter i så dårlig form at ansatte på mottak frykter for selvmord, koplet til intervjuer med folk som er verger for asylsøkere, der de forteller om den ”hjerteløse politikken” som regjeringen har satt i verk overfor slike mindreårige. Mens avisene i januar var fylt av rømningstall for fjoråret, fulgte lokalaviser opp med lokale tall inntil det nasjonale tallet for rømninger i første kvartal ble lagt fram og altså presentert av NTB 20. mai. I slike asylfluktreportasjer avsløres mangelen på kunnskap om betingelsene for mindreårige asylsøkere her i landet og hvilke regler som gjelder for dem både innenlands og i EU. I avisa Nordland kunne man i vinter for eksempel leser et intervju med en politi-overbetjent som fortalte leserne at de som flykter, lever i konstant frykt for å bli tatt. Politi-overbetjenten henviste til Dublin-konvensjonen (der Norge er medlem) som bestemmer at mindreårige asylsøkere som først er registrert i Norge, blir sendt tilbake hit om de rømmer til et annet EU-land. Dette er en gal gjengivelse av Dublin-regelen som sier at mindreårige bare skal sendes til et annet Dublin-land om de har slektninger der, eller om asylsøknaden deres er blitt behandlet der.

Et vedtak i Europadomstolen i Luxembourg i 2013 slo fast at mindreårige som har søkt asyl i flere EU-land, skal få behandlet søknaden i det landet der de oppholder seg. Vedtaket i domstolen tyder på at det har vært uenighet om hvordan Dublin-reglene skal tolkes, og at det har vært ulik praksis i EU-landene. Men med den juridiske og politiske tyngden EU-domstolene har, er det nærliggende å tro at reglene i dag praktiseres mer eller mindre konformt. I Danmark er det i hvert fall slik at mindreårige asylsøkere har særskilt vern i asylretten, noe som altså gjør at de har krav på å få behandlet søknaden i det landet der de er. Når mindreårige asylsøkere dukker opp i Danmark, skal myndighetene behandle søknaden deres uansett hvor de har vært før. Det gjelder også hvis asylsøkerne er store menn med skjegg bare de presenterer seg som mindreårige asylsøkere, opplyste visedirektøren i den danske udlændingestyrelsen, Anders Dorph, nylig til Weekendavisen. Denne ordningen gjør at mindreårige asylsøkere kan reise rundt i Europa og søke asyl i årevis, påpekte Dorph.

I Tvedestrandposten 5. januar i år kunne man lese om 10 afghanske gutter som i desember forsvant fra mottaket på Englegaard (sic). Alle hadde fått midlertidig opphold i Norge. I januar kunne en gledesstrålende leder på mottaket fortelle at tre av dem var kommet tilbake.

-Vi har fått tre av guttene våre tilbake. De kom av seg selv. Vi har mange aktive verger som har hatt kontakt med guttene, Gjennom vergene skjønte vi at noen kanskje var moden for å komme hjem (sic) igjen, sa mottakslederen til avisa.

Mengden av stoff i mediene om at mindreårige asylsøkere rømmer fra mottak, må ses i lys av og forstås som et resultat av Asyllobbyens iherdige kampanje for å få omgjort regelen om midlertidig opphold for mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år. En slags tekstlig ”høydepunkt” i denne kampanjen presterte barne- og ungdomspsykiater Henriette K. Sandven i VG den 18. mai der hun beskriver Fahrad som kom til Norge i 2015, og som på veien mistet kontakten med familien og sine dokumenter. Han var en frisk og sterk overlever som etter å ha fått midlertidig opphold, ble syk og svak og kvalifisert for flere psykiatriske diagnoser.

Sandven skriver: ”Det er systemet i Norge som har skapt dette, ikke asylsøkeren selv. Systemet er problemet og årsaken. Kan vi tilgi oss selv for at vi tar imot ressurssterke, unge overlevere og bryter de ned gjennom et utrygt liv på vent i en viktig utviklingsfase?

Sandven påpeker helt riktig systemets feil, men ser bort fra sin egen skyld og absurditeten i egne holdinger og forståelse. Hun er en av de mange (flertallet i Norge) som mener at det er den norske stats ansvar å ta imot og fø opp ungdommer som blir sendt på flukt i tusenvis av kilometer av sine familier. Dette er familier som på denne måten kynisk spekulerer i at Norge og andre vest-europeiske land gjennom en politikk, som styrt av internasjonale konvensjoner, har lagt til rette for at staten har det samme sosiale og økonomiske ansvaret for utenlandske ungdommer  som for sine egne innbyggere. Sandved burde rette søkelyset på de familiene som får sine ungdommer til å legge ut på en slik reise, og hun burde se på konsekvensene av sin egen forståelse.

I 2015 var det nesten 90.000 såkalt enslige mindreårige som søkte asyl i EU. Sverige fikk 35.000 av disse søknadene, Norge litt over 5.000. Det er klart at en slik trafikk ikke kan fortsette med mindre Sandved og asyllobbyen finansierer ordningen. Det er lite sannsynlig. Og da står myndighetene egentlig bare igjen med en løsning. Avskaff hele asylordningen for mindreårige. Men det er det ingen som vil, for man er jo ikke rasist og umenneske?? Eller??