Kommentar

Væpnet politi står ved en sperring utenfor Manchester Arena natten til 23. mai 2017. Foto: Andrew Yates / Reuters / Scanpix.

 

Når et område fullt av mennesker i nærheten av en konsert i Manchester angripes med en spikerbombe, har vi å gjøre med en tegning hvor de fleste strekene er smertelig velkjente fra før, hva enten det dreier seg om sted, situasjon eller metode.

Det forferdeligste eksemplet på en lignende situasjon er naturligvis massakren i Bataclan under terrorangrepene i Paris den 13. november 2015. Et mindre blodig eksempel er den syriske asylsøkeren som sprengte seg i luften og såret 15 personer utenfor inngangen til en konsert i Ansbach i Tyskland den 24. juli 2016. Massakren i en nattklubb i Orlando den 12. juni 2016 handlet også om unge mennesker som moret seg på et sted hvor det spilles musikk.

Den røde tråden gjennom den dødelige avskyen for mennesker som koser seg med musikk, har hittil vært islam.

Spikerbomber er heller ikke noe ukjent fenomen. De brukes ofte av selvmordsbombere, som vi utvilsomt fikk et nytt eksempel på i går kveld. Slike har det vært mange av ikke minst i Midtøsten, hvor de også har en lei tendens til å dyrke en viss religion. Et velkjent eksempel fra Europa er terrorangrepet mot flyplassen i Brussel den 22. mars 2016, da 32 mennesker ble drept av personer som sympatiserte med den islamske staten. Funn av udetonerte spikerbomber er også en gjenganger i politiaksjoner som utføres med sikte på å avverge terrorangrep.

At det smeller i Manchester kommer dessverre heller ikke som noen overraskelse. Både de religionssosiologiske faktorene og de advarende eksemplene har lengt pekt i den retningen. Da Abid Naseer ble arrestert i Manchester i 2009, mente politiet at han var i ferd med å sprenge et kjøpesenter i luften. Beredskapen i Storbritannias nest største sammenhengende urbane område har da også vært høy. Et eksempel på hvor nervøs stemningen har vært, er evakueringen av et Ryanair-fly i Manchester på grunn av mistenkelig adferd fra noen passasjerer. 15. mai 2016 ble også Old Trafford evakuert og en fotballkamp avlyst etter funn av en gjenstand man trodde var en bombe.

Sikkerheten ved flyplasser, konsertlokaler og andre steder er den senere tiden blitt forsterket med tanke på å avverge terrorangrep. Men det er umulig å holde et høyt sikkerhetsnivå overalt. Terrorister kan derfor begi seg til sikkerhetsbarrieren i håp om at de likevel kan ramme mange mennesker. Så også i Manchester. Angrepet fant sted utenfor selve Manchester Arena, på et sted i nær tilknytning til Victoria-stasjonen, litt som angrepet utenfor Stade de France den 13. november 2015. Det bringer også tankene i retning angrepet på en gruppe av franske soldater i det underjordiske shoppingsenteret i tilknytning til Louvre-museet i Paris den 3. februar 2017, eller for den del på Ansbach-terroristen.

Et mykt mål med stor konsentrasjon av mennesker lar seg med andre ord bestandig finne. Så lenge man har en kritisk masse mordlystne mennesker gående løs på eget territorium, er det en risiko det ikke finnes nok ressurser til å beskytte seg fullgodt mot. Det burde derfor være et prioritert politisk mål både å unngå at de vestlige samfunnene får enda flere mordlystne medlemmer, og å bryte opp strukturene hvor de eksisterende av slagsen befinner seg.

Dit er det enda et godt stykke igjen. Londons ordfører Sadiq Khan sa i fjor høst at faren for terrorangrep er en del av storbylivet. For to måneder siden kvitterte Khalid Masood for utsagnet ved å meie ned mennesker på Westminster Bridge. Spørsmålet er hvor lenge denne rekken av angrep kan pågå innen det kommer en reaksjon. Den franske sikkerhetssjefen Patrick Calvar har bak lukkede dører advart Frankrikes parlament om faren for borgerkrigslignende tilstander dersom det kommer flere angrep.

Scenariet er ikke helt utenkelig i England heller. Spikerbomber kan hvem som helst lage. I desember 2013 ble en 19 år gammel britisk soldat mistenkt for høyreekstreme forbindelser pågrepet etter et funn av en spikerbombe i et hus. Det var også i Manchester. Fenomenet English Defence League viser at sinte unge menn også finnes blant opprinnelige briter. Skal tro om noen vil si at faren for at noen slike begår terror, også er en del av livet i et moderne samfunn?

Da britene trakk seg ut av India i 1947, ble landet delt i en overveiende hinduistisk del (som ble hetende India) og to overveiende muslimske deler (Vest- og Øst-Pakistan, senere Pakistan og Bangladesh). I dag trekker britene seg ut av de overveiende muslimske delene av sin egen øy. Denne forvandlingen kan neppe forventes å pågå helt fredelig. Prosessen har ingen logisk slutt.