Kommentar

Bilde: Mediene endimensjonaliserer og banaliserer at drama som er verdenshistorisk, og avgjørende for Vestens skjebne. Hva skal Vesten være? Hvem definerer Vesten? Den ene part ønsker å stå for den riktige definsjonen og demoniserer den andre, selv om denne står for historien og kulturen. Bare det å stille spørsmålet er å møte en vegg av uforstående blikk. Man skal arbeide langt og lenge for å forstå dramaet som foregår. Hvor er dramatiseringen av det som har skjedd med Europa de siste 25 år? Hvor er de filmatiske fremstillingene, på linje med Sergio Leones mesterverk fra 1968: Once upon a time in the West.

 

VG kunne søndag fortelle at en bil hadde kjørt inn i muslimer som kom ut av en moske i Newscastle, med flere skadde. Det lød som en gjentakelse av Finsbury-moskeen i London for en uke siden.

Ingressen lød:

Bilen kjørte inn i en muslimsk folkemengde som var samlet til eid-bønn.

En bil «hadde kollidert med fotgjengere utenfor Westgate Sports Center» som ligger ved moskeen. Det er ikke vanlig at biler kjører inn i mennesker som kommer ut av en moske søndag morgen. Når politiet sa de jobbet for å «finne ut nøyaktig hva som har skjedd», så kunne det være de ville vinne tid, slik at VG hadde dekning for sin vinkel, men det sto vitterlig «så langt tror de ikke det drerier seg om et terrorangrep».

Hele oppsettet til VG tyder imidlertid på det motsatte: De gjør det igjen. Et nytt angrep på muslimer som kommer fra «gudstjeneste».

En 42 år gammel kvinne er pågrepet og satt i varetekt,

får vi vite. Vi venter bare på opplysningen om at hun er hvit. Hudfarve er noe mediene er raskt ute med hvis det er noen som skader muslimer.

På kvelden er saken avklart. Det var en muslimsk kvinne som selv hadde deltatt på Eid-markeringen, som mistet kontroll over bilen, og nå erkjenner VG dette i overskriften: Bil kjørte inn i folkemengde i Newcastle – sjåføren hadde feiret Eid.

Nå er saken blitt mer lakonisk og kortfattet. En trist historie. Uforklarlig. Men slik fremla ikke VG den på formiddagen, selv om bl.a. Telegraph helt fra begynnelsen gjorde det klart at det ikke var terror.

Det høyreekstreme kortet

VG valgte å spille det høyreekstreme kortet. Man er fristet til å si: VG ønsket at det skulle være et nytt terrorangrep på muslimer. Det passer inn i VGs kram.

Derfor brøt de med presseetiske regler om ikke å gå ut i en så alvorlig sak før man har indikasjoner. Her overkjørte VG indikasjoner på det motsatte: At det ikke var terror.

Da er hensikten nokså klar.

Det vi ser er at vestlig presse har problemer med å håndtere både muslimsk terror og terror mot muslimer. Man ønsker å bagatellisere den første, og venter i det lengste med å bruke ordet islamsk terror, mens man motsatt er raskt ute med hudfarve og ordet høyreekstrem, hvis det er motvold.

Problemer med spade er en spade

Sylo Taraku likte dårlig at Document.no helt fra begynnelsen kalte Darren Osbornes angrep et hevnangrep. Taraku mener at det å bruke ordet hevn impliserer at ofrene hadde skyld i deres egen skjebne.

Dette bygger på en merkelig språkforståelse. Det ligger ingen aksept av handlingen i å kalle det «hevn». Etter rekken av jihad-angrep over Vest-Europa er det noe som før eller siden ville skjedd. Før eller siden går det en sikring i hodet på noen.

Hvis medier og eksperter som Taraku kaller alt for høyreekstremisme, kommer de ikke til å skjønne noe av fenomenet backlash. Det som skal ha fått det til å tippe for Darren Osborne, var docudramatiseringen av overgrepene mot 1.400 britiske, hvite jenter i Rotherham.

Hvor mye har Taraku vært opptatt av disse groteske overgrepene og mediene og politikernes mørklegging av dem? Vi ser her det liberale samfunn som møter seg selv i døren: Når man endelig våger å ta opp overgrepene, blir de politiske, kulturelle og religiøse skillelinjene tydelige: Muslimske menn forgriper seg på forsvarsløse hvite britiske jentunger. Tror ikke Taraku at det gjør inntrykk, at noen kan komme til å si: – Jeg tar rettferdigheten i egne hender.

Hvis Taraku velger å henge ut de som våger å påpeke denne reaksjonen, er jeg usikker på om han spiller den konstruktive rollen han selv åpenbart ser seg selv i.

Kanskje rollen er en helt annen?

Taushet som årsak

Hvis det stemmer at det var dette som drev Osborne, så reiser det problemstillinger om ansvar som rammer både det muslimske samfunn i Storbritannia, lokalpolitikere, rikspolitikere, medier og eksperter. Deres taushet gjorde de vedvarende overgrepene mulige.

Taraku er ingen dum fyr. Når han nok en gang velger å kjøre frem symmetrien mellom jihadister og høyreekstreme, får man lyst til å si: Du vet bedre enn som så. Dette er for dårlig. Det er et gammelt trick. Det fungerer ikke lenger.

For jihadister er de vantro i Vesten kollektivt skyldige i Vestens «korstog» mot islam og muslimer. Forestillingen om sivilisasjonskonflikt deler jihadistene og høyreekstremistene med hverandre. For høyreekstremistene er islam per se trusselen. De tar jihadistene på ordet når de sier at de handler på vegne av islam og muslimer. På denne måten blir muslimene kollektivt skyldige for terrorangrepene i vestlige byer. Terror mot tilfeldige muslimer blir dermed å betrakte som hevn, selv når ofrene ikke har gjort en flue fortred.

Dette er et grovt stykke propaganda: Hvis man sier «islam er trusselen», er man høyreekstrem? Taraku går inn og aktivt motarbeider at det samfunn han hyller – det liberale, rettsstaten – skal få innsikt i trusselen det står overfor, ved å mene at man ikke skal ta jihadistene på alvor. Taraku vet utmerket godt at det går et spor fra hijab, halal-mat, segregert svømmeundervisning, foreldreboikott av skoleturer, bursdager, som er mer enn særkrav, men etablerer et parallellsamfunn med andre verdier enn vestlige og derfra til radikalisering. Problemet er islam som er både religion og ideologi, og er blitt mer ideologi og mer konfrontatorisk.

Moderate sosialdemokrater som Taraku får et problem, og møter seg selv i døren: De har tillatt særkravene i toleransens navn. Tok de feil? Har de begått en gigantisk feil? Orker de innrømme det, eller skal de skylde på «de høyreekstreme»? Er det da selve årsakssammenhengen de erklærer for «høyreekstrem»?

Hvem tør være budbærer når man kan vente en slik mottakelse?

Tilsnikelse

Taraku saboterer et livsviktig avklaringsarbeid når han hevder at vi som bruker ordet «hevn», ser på muslimer som medskyldige. Det er en grov tilsnikelse.

Han bringer selv inn en fruktbar distinksjon: Det er forskjell på ansvar og skyld. Muslimer har ansvar for terroren som begås i islams navn. Men vi ser ingen store tog som marsjerer mot terroren. Vi ser derimot mange hvis det gjelder å protestere mot en krenkelse.

Vi ser mange medier og eksperter som Taraku som hevder at hvite mennesker – de har klart å rasifisere debatten i den gode saks tjeneste – har skyld. Det er særlig hvite liberale/venstreorienterte som har brukt skyld som politisk våpen, og har brukt det på vegne av alle som har kommet til Europa.

Vi som har levd en stund, har kjent den store fortellingen om imperialismen. Det var min generasjons – 68’ernes – store ideelle prosjekt: Å hjelpe vietnameserne og palestinerne å bli frigjort. Det skulle skje med våpen i hånd. Det var spesielt frigjørende, fordi det skjedde som et opprør mot USA og Vesten. Det var et element av Ødipus-komplekset her, sønnenes drap på faderen.

Kampen er kommet hjem

Nå har imperialisme-kampen forflyttet seg til Vesten. Hele den tredje verden er kommet hit, og det er den siste kamp som forestår. At Vesten, det hvite mennesket, nedkjempes på sin egen banehalvdel, her all ondskapen utgikk fra. Den siste frigjørende handling innvandrerne kan utrette, er å befri oss fra oss selv.

Derfor er muslimene velkomne. De har mengden og kraften til å gjøre jobben.

Det ligger derfor en truende advarsel i Obama og Hillarys politikk: De vakre ordene har en mørk side. George Soros og Black Lives Matter forteller hvem som hører «hjemme» og hvem som tilhører fremtiden, og hvem som ikke gjør det.

Når Leger Uten Grenser sender båter i skytteltrafikk over Middelhavet for å hente nye borgere av Europa utenfor kysten av Libya, er det for å fullende arbeidet: Et nytt Europa. Men først må det gamle gå under.

Følelsen av apokalypse er derfor ikke grepet ut av luften. Hvorfor foregår trafikken av unge menn uten kunnskaper, uten kvalifikasjoner, dag ut og dag inn?

Siste kamp

Det blir mer forståelig hvis man ser det ut fra hva som er deres oppgave: Til siste kamp der gjøres klar, som det heter i Internasjonalen.

Disse unge mennene skal fullbyrde historiens rettferdighet. De er vår nemesis.

Sett i et slikt perspektiv blir alle tendenser til motstand tegn på vold som det må slås ned på. For med den farten Europa forvandles, kan vold utløse kaos, og da vet de sosiale ingeniørene ikke hva som kan skje.

Terroren øker spenningen i samfunn som er under press. Men i stedet for å se masseinnvandringen, islamiseringen og terroren under ett perspektiv, velger Taraku å se en symmetri mellom jihadister og høyreekstreme. Herunder Document. Erna Solberg og NTB og store deler av norske medier mener det samme.

Under et slikt perspektiv blir Anders Giævers angrep på Document for to uker siden et forsøk på nok en gang å hekte 22. juli til Document: ABB «fant noe i Document, det kan ikke benektes», skrev Giæver.

Han bruker 22. juli som et moralsk-politisk argument. Denne bruken kan bare devaluere forbrytelsen og svekke dens kraft. Venstresiden falt for fristelsen til å gjøre det fra første stund. Det tjente en funksjon.

Seks år senere kan ikke argumentet skjule VGs egen aktive rolle som politisk aktør, som ønsker å brennmerke motstandere av islamiseringen som høyreekstreme.

Det er et ynkelig skuespill. Skulle VGs kritikk hatt noe for seg, måtte de holdt sin sti ren. De måtte lagt alle kort på bordet: – ABB skrev også hos oss. Ja, det er mye ABB samlet i sitt kompendium som handlet om reelle problemer. Man blir ikke en medskyldig i å mene det.

Så mye står på spill, og terroren har økt folks følelse av fare og gjort at vi ikke kjøper argumenter like lett som før.

Godhet som hatprat

Sylo Taraku kommer neppe til å skrive noen harmdirrende kronikk om VGs hyping av Newcastle-ulykken. Det å ha omsorg for muslimer er per definisjon en god handling.

VG markerer et nytt skritt på veien: Man er villig til å hisse muslimer til «forsvar» mot innbilte angrep. Det kalles ellers for hatespeech, men VG er bare opptatt av det når det kommer ut av munnen på hvite.

Jeg er helt enig med Taraku: Faren for at vi kommer inn i en eskalerende spiral av vold, er til stede. Men som intellektuelle er det bare en ting som duger: Sannhet.

Hvis sannhet blir farlig 

Hvis Taraku tror han kan stanse sivilisasjonskrigen ved å brennmerke de som bruker ordet, tar han sørgelig feil.

Den gjelder ikke bare mellom islam og Vesten, men er en krig innen islam og innen Vesten. Det hjelper ikke å gjenta ordet rettsstat og forsvare prinsipper, hvis man ikke er i stand til å identifisere hvordan de undergraves innenfra.

Selv Telegraph var unnvikende i sin omtale av hendelsen i Newcastle. Først langt ned i storyen kom det frem at kvinnen selv hadde deltatt i Eid-feiringen.

«What we have established is that a 42-year-old female has been celebrating Eid with her family, she then got into her car and has collided with six people in the crowd.

«We have no information to suggest this is terror-related, however, this is a serious collision with multiple casualties and extensive inquiries are ongoing to establish the circumstances around this tragic incident.

«The six people injured, three of which are children, have been taken to hospital.»

Ramadan fredet

Ingen av mediene stiller det opplagte spørsmål: Hva får en 42 år gammel muslimsk kvinne til å ta feil av gassen og bremsen? Et nærliggende svar: Det har noe med én måneds faste å gjøre.

I stedet for å spørre hvordan muslimer kan integreres i et moderne samfunn hvis de skal faste én måned i året, velger medier å politikere å hylle ramadan og gjøre det til vår høytid.

Erna Solberg velger å sammenligne det med julefeiringen.

Virkelig? Jesu fødsel kan sammenlignes med Muhammed seier over sine fiender i slaget ved Badr? Selv Aftenposten kunne fortelle hva Eid markerer. Men i senere versjoner er denne opplysningen fjernet. Det ble kanskje for drøyt å sammenligne Jesu fødsel med en krigsherres bedrifter?