Kommentar

Bildet: Den 1. juni holdt muslimer bønnestund på et symbolsk meget viktig og symbolsk ladet sted: Utenfor Trump Tower i New York. Primus motor var Linda Sarsour, som forbindes med Brorskapet. En betydelig del av det venstreliberale USA omfavner islamister og gjør ingen forskjell på dem og muslimer generelt. Jo større motviljen mot Trump, jo større velvilje mot muslimer. Slik virker dump-husken. Denne «energien» er koblet til 60-årenes protestbevegelser og civil rights movement, og man later som om det er samme kamp. At jøder inngår i denne «alliansen» sier mye om forvirret ordskiftet er. Foto: Lucas Jackson/Reuters/Scanpix

Den offisielle versjonen tåler ikke forestillingen om en fiende, annet enn en indre fiende. Vår «egne». De har derfor laget en dikotomi som innebærer at man på den ene side benekter at islam er fienden, men hvis det nå finnes en fiende har han en motstykke og det er de høyreekstreme. Det er uttrykk for en benektelse av ubehagelige realiteter, samtidig som det er en indirekte bekreftelse.

Man bekrefter noe som man benekter. En oppskrift på mental destabilisering.

Hvis det lyder mentalt ustabilt, ulogisk og irrasjonelt, så stemmer det. Men slik er den offisielle versjon blitt. Den forholder seg hele tiden til noe den benekter og projiserer sin egen frykt over på andre.

Nå som en engelskmann har kjørt ned muslimer som kom ut av bønn er det viktig å forstå mekanismen.

A Muslim woman prepares to pray with interfaith supporters during a demonstration and Iftar celebration during Ramadan outside of Trump Tower in New York, U.S., June 1, 2017. REUTERS/Lucas Jackson

Ordet høyreekstreme dukket opp som et sesam-sesam, før man i det hele tatt visste noe om Darren Osborne. Det er lite som minner om en ideologisk radikalisert i bildet Telegraph tegner av ham. Drikkekameratene kalte ham «loveable mentalist». Muslimske naboer hadde ingen anelse. Moren Christine:

She claimed he was «disturbed» and had been on medication for mental health problems. She said she had recognised him straightaway in television reports, describing it as «every mother’s worst nightmare».

“My son is no terrorist — he’s just a man with problems and I don’t know how to cope with all this», she told The Sun.

Neighbours described Mrs Osborne as «long-suffering”.

Selvoppfyllende definisjoner

Det later heller til å være snakk om en definisjon av høyreekstremisme som gjør enhver fiendtlig handling mot muslimer per definisjon til høyreekstremisme. Fiendtlig, ikke bare de voldelige. Siden det ikke skal mye til før noe stemples som islam-fiendtlig, og statsminister Theresa May selv sa angrepet skyldtes en voksende islamofobi, kan man si at establishement har latt muslimer få definisjonsretten til hvem som er deres fiender, og disse er per definisjon høyreekstreme.

Man har gått inn på premisser som gjør store deler av en britiske befolkning til potensielt eller relle høyreekstreme.

Er dette klokt? Eller oppfattes det som en trussel?

Ligger det en pistol mot tinningen til briter som måtte få «funny notions»?

Den er ladet med: Hvis du våger å tenke tanker om muslimer som er antagonistiske vil vi stemple deg, henge deg ut og du vil måtte ta konsekvensene.

Skyld på deg selv.

Systemet legger opp til en slags selvrensing: Man skal selv sørge for ikke å ha tanker som er farlige.

Det interessant er hvordan systemet er bygget og fungerer.

Din egen og din brors vokter

Begrepet «høyreekstrem» gjør establishments oppgave med sosial fred, les: kontroll, så mye enklere: Man trenger bare rasle med ordet høyreekstrem. Bakom synger nazismen.

Riset bak speilet.

Det holder for de fleste.

De holder seg på lang avstand fra en prosess de ikke forstår.

Systemet genererer selv de ekstremistene det leter etter:

Dvs man velger kriteriene på hva som er en høyreekstremist ut fra hva man selv føler er ekstremisme. Det er en høy grad av korrespondanse mellom eksperter og forskere og muslimske representanter man er i dialog med. Deretter går man ut og «lukter» opp høyreekstreme. Hvis teorien sier at de må finnes, vil de bli funnet.

Objektiv skyld

Dette er en fjern avglans av marxismen i leninistisk og maoistisk tapning: Teorien sa at det ville være motstandere av samfunnsomleggingen. De visste det kanskje ikke selv. Men objektivt var de klassefiender. I Stalins Sovjet lanserte man kampanjer der man sporet opp av avslørte nye kategorier av sabotører av det nye utopia. Etter at de første femårsplanene var lansert, med sine astronomiske målsetninger, var det det bare å velge og vrake: Enhver kunne mistenkes for å sabotere oppnåelsen av målene, for å være en sabotør.

Det viktigste grepet var å gjøre det enkelte menneske til vokter av seg selv. Til hele tiden å bevise at man var på riktig side.

Vokterne av den multikulturelle utopien arbeider på samme måte. Folk spør: Hvorfor reagerer ikke europeerne på at myndighetene lar invasjonen sørfra fortsette? Svaret er: Europeerne er blitt voktere av seg selv. De er blitt sine egne gisler.

Både storsamfunnet og dets bestanddeler gjennomgår den samme prosess, hvor det som en gang var en normal norsk virkelighet erstattes av ideologisk galskap. Ingen tør si noe.

Slutter å fungere

Det har en pris. Det rammer institusjonene som er avhengig av kontinuitet og tradisjon for å kunne fungere. Det partipolitiske kaoset er et uttrykk for en reell samfunnsmessig oppløsning.

Dette er en mye større trussel mot vår fremtid enn vi er klar over, for det fratar oss mulighet til å gjøre noe fornuftig. Nemlig fellesskap, tillit og riktige ideer. Uten disse tre faller alt fra hverandre.

Aftenpostens lederartikkel er en en indikasjon på tilstanden: Terroren har flere ansikter.

Frank Rossaviks kommentarer om terroren i Europa er uttrykk for en mental tilstand: Aftenposten føler seg ansvarlig for dagens samfunnseksperiment. Avisen må derfor konstruere en forklaring som plasserer skylden «der ute». Ansvaret er aldri medienes eller politikernes. Du får aldri en politiker i dagens Vest-Europa til å si at «vi har feilet, tilgi oss».

I et avsnitt klarer lederskribenten å lage en lapskaus av fiktive fakta og beroligende selvfølgeligheter.

Fra glede og entusiasme over gjengjeldelsen til frykt for at en borgerkrig står på trappene. Begge deler er like fjernt. Det er ingen grunn til å feire et terrorangrep på uskyldige borgere, uansett hvilken religion ofrene sverger til, og heller ingen grunn til å frykte en borgerkrig. Terrorgrupper har aldri klart å mobilisere massene.

Noen feiret

Noen uttrykte åpen, de fleste taus, bekreftelse av hevnen, i en blanding av forståelse og ambivalens, vil jeg tro. Men glede? Det er «ingen grunn til å feire», men Aftenposten hopper over at det faktisk har vært en bevegelse som har feiret. Ubaydullah Hussein kunne uttrykke glede over terror der selv norske borgere ble drept, og norske domstoler sa det var innenfor ytringsfriheten. Det er utenkelig at samme målestokk ville bli brukt på en innfødt ekstremist after the fact.

Frykt for omfattende sosial uro er noe som stadig flere deler. At dette for Aftenposten er «utenkelig» sier noe om at avisen er en del av problemet.

Terrorgrupper har betydelig oppslutning blant muslimsk ungdom, i land som Frankrike og Storbritannia. Det passer ikke inn i Aftenpostens fortelling å nevne at britisk politi opererer med 23.000 jihadister.

Symmetri

De som styrer samfunnet har sluppet islam så langt innpå seg at de har mistet styringsevnen. De har valgt seg en fortelling om symmetri mellom islamister og høyreekstreme. Det høres så innlysende riktig ut.

De sier det samme både ordfører Sadiq Khan og Theresa May: Vi må stå sammen mot ekstremisme.

Men politikk er ikke tryllekunstner.

Islamisme er et stort og komplisert fenomen. I økende grad er avstanden mellom terror ute og hjemme krympet. Den ene dagen et turiststed i Mali, en annen, eller samme dag, London og Paris. Det hagler terror.

Europa blir «sucked in» i islams voldsunivers. At det går en sikring hos en brite gir grunn til dyp uro, Men det er ingen symmetri mellom islams vold og europeernes. Det er snarere en asymmetri.

Dessverre er myndigheter, medier og den politisk-kulturelle klassen en del av ligningen. De er en del av problemet, men nekter å erkjenne det.

I stedet lager de en bekvem symmetri mellom islamister og høyreekstreme som frikjenner dem selv.

Dette skuespillet er etterhvert så gjennomskuelig og frynsete at mange har avslørt det for hva det er, til tross for at de da risikerer å bli stemplet som høyreekstreme.

Jeg er derfor forbauset over at ikke Aftenposten og BBC gjør mer ut av Finsbury-angrepet og bruker det til å ramme alle islam-kritikere. Det virker som om forsvarerne av utopien er trette. Det brenner rundt dem og de kjenner røyklukta.

Men det er grunn til å tro at «det kommer mer».

Det gjelder å være våken.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også