Kommentar

Bildet: En av terroristene ligger skutt på bakken. Selv dette bildet ble piskeleret av mange medier. Det er som vi ikke tør se fienden selv etter at han er død.

Frank Rossaviks kommentar etter Manchester markerte et lavmål i avisens forhold til islam. Ikke gjør som terroristene vil. Den vil bli husket. Det samme vil tirsdagens leder, som kommer etter nok en terrorhelg.

Den er skåret over samme lest som Rossaviks kommentarer: Ingen trylleformel mot terrorisme. Når barn på konsert slaktes sier Aftenpostens sjefkommentator at terroren bare må få gå sin gang, til den «brenner ut». Never mind at det brenner mer enn før og stadig flere steder. Spørsmålet: Hva om vi brenner inne? Er det ikke vårt hus? Hva har vi brannvesen til? entrer ikke Rossaviks hode. Han virker livstrett:

Nok en gang skriver jeg om terror. Det skjer med ulyst, ikke bare fordi temaet er ubehagelig, men fordi jeg må gjenta meg selv.

Rossavik har plassert seg selv i en situasjon der det ikke finnes løsninger. Terroren skyldes ytre faktorer: Utenforskap. Dermed blir det å kritisere islam sekundært, og bent frem farlig. Det polariserer.

Rossavik er bipolar: Han forlanger rasjonalitet av «oss», at vi opptrer som sosionomer overfor terroren, mens han mobiliserer sine følelser for muslimer som ofre. Det han virkelig frykter er:

Men ingenting blir bedre av at angsten løper løpsk, at det drives klappjakt på muslimer….

Han frykter et «kollektivt følelsesutbrudd» fra europeerne. Med dette som premiss er alle andre reaksjoner enn det «vi gjør nå» utelukket. Rossaviks jobb som journalist blir å påse at myndigheter og opinion ikke går ut over sine grenser. Til dette bruk har vi eliten oppfunnet ordet islamofobi.

I bunn og grunn er vår tids jihadisme en ild som må brenne ut, akkurat som for eksempel den separatistiske terroren og den røde terroren i Europa for få tiår siden.

Så vidt jeg husker, ville britene ikke bekjempe terroren fra Den irske republikanske hær (IRA) i Nord-Irland ved å gjøre alle irer til fiender eller ved å ha et kollektivt følelsesutbrudd hver gang gruppen sprengte en bombe.

Islamofobi

Jeg pleier hver dag å lese Roger L. Simon i pjmedia.com. Jeg kan ikke huske en gang hvor vi har vurdert en sak fundamentalt forskjellig. Det gjaldt Trump. Storbritannia, Europa og terroren.

Det ekte liberale USA ser med skrekk og gru hvordan Europa synker ned i konflikter som det ikke forstår. Men det er ikke medfølelse i en overflatisk betydning: Europeerne har selv et ansvar. Når Theresa May sier «nok er nok» husker disse amerikanerne at hun var innenriksminister i seks år.

Hun har selv stått for en politikk som gjorde terroren mulig. I nesten alle tilfeller av terror den senere tid har politiet enten vært tipset eller hatt jihadistene på radaren. Hvorfor har de ikke grepet inn? Den viktigste faktoren er islamofobi. Lederne for britisk politi har begynt å snakke som politikere: -Dette har ingenting med islam å gjøre.

Med en slik innstilling er det klare grenser for hva de kan og vil gjøre.

For hvis det forholder seg motsatt: Hvis det har noe med islam å gjøre, vil det si at britisk politi nekter å forholde seg til hovedforklaringen på terror.

Det gjør at Storbritannia er på vei «ned trappen» og at farten vil øke.

There was a more powerful motivation to stop, to do nothing — Islamophobia.  No one wants to be accused of being a racist, after all. Oh, no. That’s humanity’s biggest faux pas — worse than pederasty. I mean these were nice people who played ping-pong with kids, right?  Well, maybe, but they were also religiously motivated and homicidal maniacs.  And worrying about being called an Islamophobe ended with people getting their throats cut.

So Islamophobia was effectively a murder weapon just as it was in San Bernardino, where people didn’t want to report the bomb-makers next door lest they offend someone (or get their own throats cut in the process). They saw something, but fear of being called an Islamophobe prevented them from saying something.

Eichmann og jihad

Da Eichmann ble arrestert var folk overrasket over hvor alminnelig han så ut. En grå liten byråkrat. Leonard Cohen spurte: Trodde du han hadde øglehale? At han ikke spiste med kniv og gaffel?

Etter at de la av seg uniformen så massemorderne ut som alle andre.

Med jihadistene forholder det seg motsatt: Jihadistene ser ofte ut som islamister, enten i klesdrakt eller språkbruk. Likevel later samfunnet som om de er vanlige borgere som alle andre. Makten dosererer disse sannhetene hver dag og folk tør ikke mukke. De ser godt at dette ikke er vanlige borgere og har for lengst lært seg til å lese tegnene: De vet at når det dukker opp én hijab er det et varsel om at det kommer flere. De er ikke uskyldige eller naive. Men de får ikke eller tør ikke si det høyt. I stedet flytter de.

Men hvis det er slik at islam er problemet og islamofobi er konstruert for å beskytte islam og muslimer, er det ikke da logisk å trekke den konklusjon at mediene og politikerne er i allianse med islam og muslimer og i realiteten beskytter islamister og jihadister mot kritikk, siden de aldri går til ondets rot?

Venstresidens fabrikk

Hvem var det som oppfant begrepet islamofobi? Simon siterer fra sin siste bok:

Roughly at the same time (1997), the term Islamophobia was coined.  Commonplace as this neologism is today, it came through the back door via an obscure report by the Runnymede Trust, a left-wing British think tank.  Six years before 9/11 someone in that group thought to apply the phobia (irrational fear) suffix to Islam.  Whoever did it was something of an evil genius, equating criticism of Islam to a clinical neurosis.

So Islamophobia was a construct of the left.  That shouldn’t be a surprise. The alliance of the left with extreme Islamic causes is an old story.

Qatar

Man «ser» bedre fra USA enn Europa. Simon tolker den åpne konflikten mellom Saudi-Arabia, Egypt 0g Qatar som et tegn på at det gamle samholdet er ved å falle fra hverandre. Qatar har støttet Det muslimske Brorskap og IS. Kan det være at de to store sunni-statene er villig til å inngå en pragmatisk allianse med Vesten og Israel?

What next?  An alliance of the «American street» with the «Arab street»?  Saudi Arabia and Israel together against Iran?

Her er Simon overoptimistisk. Han har rett på ett punkt: Den åpne fiendskapen er av stor betydning, men det ligger et irrasjonelt element her. Har emir Thani vært så dum at han har uttalt seg positivt om Iran? Neppe. Har han forsøkt å mekle? Kanskje. Riyadh kan ha oppfattet Trumps besøk som et grønt lys til å trappe opp kampen mot Iran.

Det innebærer store risikomomenter. Den sekteriske krigen i Syria kan spre seg. En krig mellom Iran og Saudi-Arabia/Egypt vil dra med seg hele den muslimske verden, også Europa.

Europa dras inn i den muslimske verden

Europa er blitt en del av den islamske verdens konflikter, Det gjelder både i forholdet mellom muslimer og i muslimers forhold til oss.

Aftenposten og mediene står som tilskuere til livet. De er livredd for at noen skal bruke ordet «krig» eller «fiende» om islam, til tross for at krigene i Midtøsten bare sprer seg, og for lengst har kommet til Europa.

Aftenposten og norske medier lever i benektelsens tilstand. Derfor kan de etter London Bridge slå an en optimistisk tone: IS er en «bande voldsmenn» som er i ferd med å tape. Det er krampetrekningene vi ser i Europa.

Også i Europa er det fremgang. Politimyndighetene avslører det ene attentatet etter det andre. Blir et angrep likevel utført, ruller politiet raskt opp nettverket. I Storbritannia tok det denne gangen bare noen timer.

Hvis det som skjer i Storbritannia er utslag av «fremgang», hvordan vil da «tilbakegang» se ut?

Sterke reaksjoner vil virke mot sin hensikt

Aftenposten virker sedert, på beroligende stoffer. Skrikene fra London Bridge og Borough Market har ikke trengt inn.

Særlig blir mange sinte for påpekninger av at terrortrusselen reelt sett er liten, at det ikke er grunnlag for allmenn frykt og at sterke reaksjoner vil virke mot sin hensikt.

Denne hensikten Aftenposten er opptatt av er at det ikke må tilstøte muslimer noe og at islam må holdes utenfor. Det er nemlig det IS vil: At vi skal legge skylden på religionen og dens følgere.

Aftenpostens konstruksjon hviler på at de har rett: At det virkelig ikke har noe med islam å gjøre. At det er en bande voldsmenn som har tatt en bok og fortolket den etter sitt eget hode.

Men Aftenposten får en stadig dårligere sak. Virkeligheten snakker mye høyere og overdøver Frank Rossavik og Harald Stanghelle.

På Fox News i helgen var det amerikanere som sa at de menneskene som fremdeles hevder at det er «vår skyld» – bruker sosionom-argumentet og frikjenner islam, har blod på hendene. Det er dit Amerika er på vei. Da vil et enormt gap åpne seg også blant amerikanere, og man blir nødt for å velge side.