Kommentar

Burka-debatten blir et vannskille fordi den setter spørsmålet om toleransens grenser på dagsorden. Det har gått opp for folk flest at toleransen kan misbrukes til å ødelegge friheten for andre. Islamister er eksperter på det. Folk forstår at det må trekkes en grense. Toleransen kan ikke være total. Derfor setter de en strek ved full tildekking av kvinner offentlig.

Meningsmålinger viser overveldende flertall for burkaforbud i europeiske land. Hvordan løser politikere den floken når de fører en stikk motsatt kurs? Vinden blåser klart i forbudsretning.

For opinionsdannerne i norske medier er dette en «hardere vind». Adjektiver som strengere og hardere florerer i kommentarene. Små innstramminger i asylpolitikken får et slikt stempel. Men er det nødvendigvis bedre med en mykere, mer liberal asylpolitikk? Journalistenes insistering på disse positive/negative markørene viser bare at de selv er politiske aktører for en åpen innvandring. Men de flagger aldri en slik kurs, de later som om de er kritiske. Det de i virkeligheten gjør er å undergrave tilliten til politikere som forsøker å styre. Politikk handler om å styre. Men journalister gjør politikk til et spill der det gjelder å si ja. Hvis noen sier nei er de onde. Hvorfor sier de ikke ja?

Det samme moralistiske poengsum-spillet overføres på burkadebatten. Hvorfor sier de ikke ja? De kan bare være islamofobe eller rasister. For det selvsagte standpunkt er at alle kan gå kledd som de vil. Også islamister.

Niqab er blitt et selvhevdelsesinstrument for middelklassejenter. Nesrine Malik er 29 og arbeider i et finansselskap i London. Hun forteller hvordan det var å besøke Saudi-Arabia som 18-åring og bli tvunget til å bære niqab. Det var forferdelig, både fysisk og psykisk. Beskrivelsen er overbevisende. Men så hopper hun elegant over på et helt annet spor, og det er ingen forbindelse mellom 18-åringens opplevelser og det hun nå skriver.

Over the next three years, however, my opposition gradually eroded. Initially an ugly burden, the abaya and niqab became a comfort and, eventually, a delight. It was a relief not to have to think about what to wear.

The burka can be the most versatile of capsule wardrobes. The uniform black costume has a charming egalitarianism about it, and is both a social and physical leveller. Once social status or physical beauty cannot be established, all sorts of hierarchies are flattened.

Det beste av begge verdener

Maliks beskrivelse tyder på at muslimer lever i den beste av begge verdener: De kan pendle mellom vestlig modernitet og pietistisk sharia når de vil og hvor de vil. Vesten er blitt deres playground, deres lekegrind.

Det er en meget egoistisk attityde. Å bære niqab har betydning for andre mennesker. Det sender et budskap til andre kvinner om at de ikke er muslimer og til muslimske kvinner uten tildekking om at de er urene. I tillegg kommer en ikke ubetydelig sikkerhetsrisiko som i seg selv er tilstrekkelig til å forby plagget.

Med egoisme mener jeg at man kan boltre seg i den vestlige friheten. Det har vestlige radikale og en spesiell type liberale gjort i lang tid. De har gått foran: Myndigheter, politi, kirke, autoriteter er til for å kritseres eller helst rives ned. «USA er den største trussel mot verdensfreden.» For ikke å snakke om Israel. Russland møtes med et gjesp, Saudi-Arabia likeså.

Denne gratis-lunsj-holdningen har dype røtter og det er den islamistene har oppdaget og overtatt. Det er smart og effektivt. Vestlige medier reagerer som på refleks: Hvis noen vil begrense frihetene, er de suspekte og må bekjempes.

Malik kan briljere. Niqab er krydder i hverdagen, noe hun kan slenge på seg når hun vil stikke ned i butikken og ikke vil vise frem rumpa si i joggedressen.

In contrast to my earlier eagerness to rip off the abaya whenever in sanctum, I began to wear it when I did not have to. Now I live in the UK again and work for a private equity firm, I would never wear it to the office. But, as a fashionable 29-year-old, I sometimes pop it on to go to the corner shop rather than show the world my tracksuit bottoms.

I’m not alone in finding the abaya a comfortable garment. On my return from Saudi Arabia, other women on my plane left it until a few minutes before landing to remove their cloaks and emerge from the washrooms without their niqab. Now when I fly back from seeing my parents in Saudi Arabia, I keep on the uniform for as long as is convenient. Immigration staff in the UK are so much more hostile to those who wear it.

Malik er en postmoderne islamist, dvs. hun har lært teknikken med ekvivalens – hvis man kan sammenligne fenomener og demonstrere deres likhet, har man nøytralisert innvendinger og «bevist» at man har rett. Men dette er en type skolastikk, for hvem definerer kriteriene? Postmodernisten opphever seg selv til dommer, men er i høy grad deltager. Det er mange spørsmål Nesrine Malik ser bort fra.

Hele debatten om islam og Vesten er preget av en slik definisjonsstrid. Ved å stenge andre ute kan man late som om man har rett.

Nå er det islamofobien i Vest som får moderne jenter som Malik til å bære niqab, i protest, som flørt og for å være chic på en annerledes måte.

In the same way that Muslim countries accuse the hyper-sexualised West of corrupting their women, European societies cannot fathom that a woman would want to wear a niqab or burka unless it is attributable to some brute influence either by a man or general social coercion. In that sense, I do not see a potential ban on the burka in the UK as any different to the oppression in Saudi Arabia in terms of how it assumes that the way a woman dresses is never really down to her.

Malik ser ingen forskjell på undertrykkelsen i Storbritannia og Saudi-Arabia hvis regjeringen skulle finne på å innføre burkaforbud.

Niqab-jentene merker skepsis og fiendtlighet fra tollbetjentene på Heathrow. Det er for Malik bevis på islamofobien. Hun streifer ikke med ett ord hvorfor de behandler jenter i niqab annerledes. Kan det ha noe med sikkerhet å gjøre? kan det ha noe å gjøre med verdiene drakten representerer?

Men hele dette sakskomplekset eksisterer ikke for Malik. Hun ser bare seg selv og sine egne behov. Hun mener de fleste er i stand til «selvregulering». Slik man ikke går med miniskjørt i Dubai, går man heller ikke med niqab i Vesten.

Jo, man gjør faktisk det. Igår hadde en bekjent observert en niqab i Hamar. Statistisk skulle det vært en umulighet. Faktum er at mennesker ser flere og flere tegn til islamifisering, og niqab er bare ett av dem.

Aftenpostens Mala Wang-Naveens argumentasjon minner om Maliks: store generaliserende sveip om den vestlige sivilisasjon, politikk og historie. Man finner alltids en amerikansk sosialantropolog som sier de rette tingene: I dette tilfelle en Lila Abu-Lughod som har skrevet Do muslim women really need saving?

Hun har gjort en studie av propagandaen rundt tiden da Bush erklærte at alle som ikke var med, var mot USAs kamp mot terror. Her fant hun at kampen mot undertrykking av afghanske barn og kvinner var gjort til et kjernepunkt i rettferdiggjøringen av invasjonen.

Naivt?
Resultatet i dag, mener Abu-Lughod, er konstruksjonen av denne stakkarslige afghanske kvinnen som lider enormt under det undertrykkende plagget.

Videre stiller hun spørsmål ved om Vesten klarer å se seg selv i den tidligere kolonialisten eller misjonærens rolle, der vi turer frem for å redde kvinnene. Klarer vi å se på dem som ressurser også? Klarer vi å forestille oss at de kan «frigjøres» innenfor sine egne rammer, uten at vi påtvinger dem våre politiske, krigerske eller feministiske metoder?

Og er det ikke litt naivt å tro at nedkjempelse av fienden i Afghanistan vil umiddelbart få kvinnene til å kaste burkaene av seg?

Det mer enn antydes at vår paranoia for burkaen ikke springer ut av en reell bekymring for feministiske rettigheter innenfor islam, men den islamofobien som brer om seg i Europa. Det heldekkende plagget er blitt et symbol på vår forakt for fundamentalistiske ideologier og legitimerer i siste instans voldsbruk for å fremme likestilling.

Det er karakteristisk at man fremstiller argumentene til motstanderen feil, for så å kunne tilintetgjøre dem. Man står ved tavlen og stryker ut alt den andre har sagt for å kunne fremstille det på sin egen måte.

Adskillig verre er det at Wang-Naveen gir en nedlatende fremstilling av afghanske kvinners stilling. Eller rettere: Hun later som om det – igjen – er Vesten som er nedlatende, for Vesten greier ikke være noe annet, gjør det vel? med sin kolonialisme og imperialisme. Men i virkeligheten er det hun og den amerikanske professoren som bagatelliserer afghanske kvinners stilling. Åsne Seierstad ga en gripende skildring av de afghanske kvinnenes situasjon i Bokhandleren i Kabul. Det er som om denne kunnskapen er glemt. Det er Vesten som har skjøvet disse kvinnene foran seg og vært naive imperialister. Igjen fremstilles troen på fremskritt som dumskap/dårskap.

Nå har de samme undertrykkende plaggene dukket opp i Vesten, og de som ønsker å sette en stopper for deres utbredelse, kalles islamofobe.

Det er neppe tilfeldig at man må nedvurdere og degradere kampen for kvinners rettigheter i Afghanistan for å få dette regnestykket til å gå opp. Man må retusjere vekk Talibans styre og hva de står for idag. Deres kvinnesyn snakkes det ikke særlig mye om. Ei heller at dagens styre i Afghanistan ser ut til å ha gjennomgått en reaksjon, de har slått på bremsene og vil ikke ha mer fremmed påvirkning.

Kvinnens frigjøring er det helt sentrale element i moderne vestlig sivilisasjon, og kvinnens undertrykkelse/underkastelse er den helt sentrale komponent i islamismen.

For mange er det utålelig å leve med så sterke motsetninger, og man forsøker å gi «islamofobi» skylden, som Mala Wang-Naveen gjør. Så kan man istedet kokettere med venninner i niqab som er chic på en annerledes måte.

Men for å gjøre det må man slette bildene av jenter som får syre i ansiktet, av kvinner i burka som henrettes i Kabul, og av saltstøttene i Saudi-Arabia, eller kvinner som stenes i Iran og Somalia.

Frontlnjen er bred og dyp og går over hele verden.

Burka ban: Why must I cast off the veil?

Frihetens paradoks