3496

Det er ingenting nytt i at hvite, privilegerte, gjerne middelaldrende menn «går utenom». I feighet bøyer de seg for trangen til å vike unna. Det er denne mentaliteten som ofte slår meg når jeg leser hva vestlige menn med alle rettigheter kan legge ut om burkini og kvinners tildekking. Herrene Øyvind Strømmen, Kristian Meisingseth og Lars Akerhaugs innspill i burkini-debatten (omtalt på Document) er eksempler på denne ordleken i de privilegertes sandkasse.

Norske menn, født på verdens gulltak, kan selvfølgelig mene hva de vil om muslimske kvinners tildekking. Akkurat som norske kvinner – muslimske som ikke-muslimske, født på samme tak, kan mene hva de vil. Det er likevel med større tristhet jeg leser hvordan mine medsøstre argumenterer for kvinners tildekking, hvordan de presenterer falske sammenligninger og strør om seg med sterkt ladede ord for å bygge opp under argumentasjonen om at burkini og bikini til syvende og sist handler om det samme: Kontroll over kvinnekroppen.

I en artikkel i Klassekampen 25. august spør Nora Mehsen «Hvor ble det av diversité?» og ser ut til å mene at mangel på burkinikledte kvinner på franske strender betyr mangel på mangfold. Foruten at Noras artikkel er sterkt preget av ladede ord som fremmedfrykt, islamofobi, rasisme, rasister og xenofobi er hovedbudskapet at muslimske kvinner har en suveren frihet til selv å velge burkinien – eller la være.

ANNONSE

Vel, jeg nekter å gå i fellene som er lagt ut for meg. Jeg svikter verken meg selv eller mine muslimske medsøstre ved å holde fast på at det er vi selv som avgjør hva vi ønsker å gjøre med våre kropper.

Nora nekter å gå i fella hun allerede er havnet i. Hun forsvarer tildekkingen og mener å vite det er frihet. Og for Nora i Norge eller for Fatima i Frankrike, kan det godt være frihet. Poenget er at Numa i Nigeria og Azhar i Afghanistan er fratatt denne friheten. Akkurat som Nora og Fatima også vil få sin innskrenket i takt med innflytelsen til ideologien bak burkinien.

Det er en trøst at også selv-erklærte anti-rasister som Nora har overlevelsesinstinktene i behold. Hun kjemper imot egen fornuft når hun retorisk spør leserne hva de tenker når de ser en niqab på trikken eller en stor gruppe abaya-kledte kvinner i flyet de sitter på.

Med en identitet som antirasist, gremmes jeg over svarene mine på disse spørsmålene. Holdningene jeg selv arbeider hardt for å utslette hos andre, har klart å sive inn i mine egne ubevisste tankebaner.

En av de falske sammenligningene i denne debatten er parallellen man trekker mellom vestlig avkledning og muslimsk påkledning av kvinner. Man forsøker å skape symmetri mellom muslimske kvinners burkini eller niqab og vestlige kvinners bikini eller miniskjørt. Man konstruerer en parallell der man på den ene siden kjemper om å kle på kvinnen og på den andre om å kle av henne. Å sette burkini/niqab/hijab opp mot bikini er på alle måter en bedragersk sammenligning. Dette fordi bikinien hverken har ideologiske røtter eller på noen måte er et påbudt plagg for kvinner – Nowhere in the Whole World! For ikke å bære hijab derimot, kan man bli drept, selv småjenter må bøte med livet for ikke å adlyde muslimske menns ordrer om å dekke håret. Og nettopp i denne sannheten mellom liv og død, ligger forskjellen mellom muslimske kvinners tildekking og de andres avkledning.

Ingeborg Eliassen er en av dem som ikke forstår denne forskjellen på frihet og den ultimate ufrihet. (Adresseavisen 27.08). Hun evner ikke å se at fortidens forbud mot avkledning bunnet i noe helt annet enn dagens påbud og trusler vedrørende påkledning.

Kvinnekroppen er en av samfunnets store kamparenaer, nå som før. Da bikinien kom i 1946, var ikke alle med og feiret det itsy-bitsy-teenie-wheenie nye plagget – det ble forbudt både i Belgia, Italia og Spania. Den gangen, og lenge etter det, diskuterte vi hvor mye kvinner kunne kle av seg. Nå diskuterer vi hvor mye vi skal få kle på oss.

Kanskje ble det nye plagget forbudt i enkelte europeiske land, men ble kvinner i bikini drept, ble låtskriverne bak itsy-bitsy truet på livet, ble plateselskaper og plateutsalg gjenstand for aggresjon og trusler? Var det noen som i påstått toleranse trakk polkadot-platen fra markedet fordi man var engstelig for å krenke noen?

Hvorfor er Nora og Ingeborg så navlebeskuende? Er de kun interessert i kvinners frihet når de bor i Norge og Vesten? Hvorfor problematiserer ikke Nora og Ingeborg muslimske kvinners frihet til å kle seg slik de ønsker i andre deler av verden? Er de kun opptatt av de privilegerte europeiske kvinnene? Hva med de saudiske kvinnenes totale mangel på frihet og deres strenge kleskodeks?
Man forsvarer tildekking og hamrer løs på et mantra om frihet og menneskerettigheter og sannelig, man høster hva man sår. I Norge er det gått så langt at muslimske kvinner kan forfekte de mest provoserende uttalelser uten at noen leer på øyelokket. (Laial Janet Ayoub til Minerva)

– For meg handler hijab om å vise styrke: Jeg går med hijab uansett fordommer. Jeg har vært på jobbintervjuer hvor de vil at jeg skal ta av meg hijaben i arbeidstiden, og da tenker jeg at jeg heller går på dagpenger resten av livet. Jeg godtar ikke at hijaben skal være et hinder.

Det skulle være unødvendig å forby muslimsk tildekking i Europa. I et sundt og fritt Europa, ville muslimsk tildekking være noe å skjemmes over, noe man ikke ville kjennes ved, noe man unngikk og noe man slett ikke forsvarte.

I bunn og grunn ønsker ingen frihetselskende mennesker at offentlige myndigheter skal bestemme hvordan borgerne skal gå kledt. Men noen ganger krever situasjonen at man må velge mellom to onder. Enhver liberal stat som har tillatt islam å slå rot i sin midte, og som har forsøkt å ufarliggjøre hele dens vesen og alle dens symboler, vil på ett eller annet tidspunkt måtte sette grenser. Islam er totalitært i sitt vesen og kjenner således ingen grenser – annet enn sine egne blodige.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629