Kommentar

Shazia Sarwar er VGs mest kjente journalist med muslimsk identitet og pakistansk bakgrunn. Som sådan fronter hun et norsk islam i Norges største tabloidavis. Tabloid betyr folkelig. Hvilket folk er det Sarwar henvender seg til?

Er det ett folk eller to? Er det hennes eget vs «de andre»? Slike spørsmål er upassende i det nye Norge, men det er umulig ikke å stille dem etter å ha lest kommentaren Svømmeundervisning til besvær som sto på trykk torsdag 27. august.

Sarwar beskriver en bakgrunn som er nærmest uvirkelig for en som er oppvokst ved en elv og har hatt vann som et naturlig element.

Jeg kan ikke svømme. Inntil i sommer hadde jeg ikke engang badet i annet enn badekar. Jeg fikk ikke lov til å delta i svømmeundervisningen på skolen. Derfor har jeg vokst opp med en dyp redsel for vann. I min familie holdt vi oss unna sjø og vann. Så krampaktig, at det var først i fjor jeg for første gang var på Hovedøya. Jeg som er født og oppvokst i Oslo.

Skrekk og fobi

Dette er nesten en ubegripelig verden for de fleste nordmenn. Hva vil det si at «i min familie holdt vi oss unna sjø og vann»? Hva består vannskrekken i? Henger det sammen med nakenhet? Er det en slags vannfobi? Finnes det et sett av forestillinger som gjør slike fobier oppstår? Mange muslimer har lignende forestillinger om hunder og svin. Det er ikke snakk om vanlig «nei takk» og «uønsket». Det er snarere snakk om fobi og hysteri.

Det norske samfunn har funnet seg i disse fobiene. Offentlige kjøkken og kantiner legges om til halal, og taxier tar ikke med hunder. Vi hører ikke mye om hvordan det er å ha hund i boliglag med mange muslimer, men jeg har hørt historier, og sett skrekken i øynene på forbipasserende. Hvordan ville det vært å være naboer?

Tilpasser oss

Disse tre tingene; vann, hunder og svin er ikke bagateller. Skal det norske samfunn godta dem og tilpasse seg, eller skal det si at «her gjør vi det på vår måte» – vi bader i moderne badetøy med naken hud, vi dusjer nakne, vi aksepterer svin og vi godtar hunder.

Men det norske samfunn har gjort det motsatte: Det vil bevise at det er godt og tolerant.

Sarwar kommer inn og tar det som en selvfølge. Men først gir hun oss et vitnesbyrd om en kultur som for de fleste av oss er totalt fremmed, i dobbelt betydning. Vi sa tidligere at noen hadde vannskrekk, liksom andre hadde tannlegeskrekk. Men her er det en hel kultur/religion som har vannfobi, svinefobi og hundefobi.

Hvilken fobi er kjent?

Men ordet fobi knyttes ikke til noen av disse fenomenene i norsk offentlig samtale. I stedet er det ordet islamofobi som går igjen.

Det sier en del om sammensmeltingen av det muslimske og det offisielle norske i én «tolerant» kultur. Beklager, jeg gir ikke mye for denne toleransen. Den er ikke bærekraftig eller levedyktig.

Nordmenn vil, når det kommer til stykket, ikke gi fra seg nakenhet, vann, hunder eller svin. Det er en for høy pris å betale. Noen bør fortelle Sarwar og hennes trofeller det. Dette er en form for modernitet som vi ikke kan godta. I vårt eget land.

Nasjonalistiske toner

Sarwar påtvinger oss et nasjonalistisk forsvar, når hun skriver at de som nå hindrer de muslimske kvinnene i å lære å svømme er hets fra nordmenn. Med det mener hun motstanden mot å se tildekkede kvinner også i bassenget.

Før ble vi hindret av usikre foreldre. Nå blir vi hindret av hets. Det er nedslående at muslimske kvinner, som har kriget seg frem til svømmebassenget, skal jages ut av mobbere som syns mener kvinnene kler på seg for mye.

burkini2

 

Til tross for sine mange år i Norge, har ikke Sarwar forstått hva det handler om. Hun mener det er en seier at kvinner vil lære å svømme, og at samfunnet derfor bør åpne for burkini og segregert svømmeundervisning. Det viktigste er at de vil lære å svømme.

Men hvis prisen er at moderne nordmenn må prisgi naturlig nakenhet og utvungen omgang mellom kjønnnene, vil kanskje noen mene at prisen er vel høy. For ikke å snakke om det kvinnesynet som ligger begravd i burkinien og segregeringen. Vi vet at segregert svømming bare er en liten del av et mye større bilde som i praksis betyr tilpasning til sharia.

Sarwar later som om dette er toleranse. Sorry, Sarwar, dette er ikke vår toleranse. Det er det motsatte. Det er toleranse for det intolerante. De som ikke vil gå i burkini vil over tid bli skviset ut.

– Biter fra seg

Sarwar hyller en muslimsk kvinnefrigjøring i burkini. Men det er ikke sikkert at dette er en variant av den norske, vestlige eller at de fører til samme mål: Selvstendige kvinner. Det kan være at burkinien representerer et autoritært syn som kvinnefrigjøringen var et opprør mot.

Norske akademiske kvinner har problemer med å si fra. Så må mennene stå opp for dem. Har vi ikke døtre?

Det er riktig at vi i Oslo ser et mangfold også blant jenter med hijab. Mange greier å kle seg moderne med bukser og dandert hijab. Vi har lært oss å se forskjell i måten de dekker seg til på. Noen gjør det elegant.

Men vi vet også at det bak hijaben står menn, som forlanger at den skal være på. Jentene har bare lært seg å spille på det de har. Det er ingen tvil om rangordningen.

Likevel klarer Sarwar å få det til at kvinnene «biter fra seg» når de forsvarer burkinien:

Det underliggende problemet i denne type debatter er utbredt umyndiggjøring av muslimske kvinner. Kvinner vi mener ikke har de korrekte meningene. Men Norge er i ferd med å gi flere og flere innvandrerkvinner en stemme. Og nå biter de fra seg.

Stemmer som kritiserer uniformeringen og tildekkingen av kvinner driver m.a.o umyndiggjøring? Hvis Sarwar hadde innrømmet at det her er full verdikollisjon, kunne vi hatt en meningsfull diskusjon. Men det vil hun ikke. Hun later som om den muslimske kvinnefrigjøringen er et alen av samme stykke som den vestlige. Det er det ikke. Muslimske kvinnefrigjøring betyr vestlige kvinners innordning under islam. Ikke kort og brutalt. Men gradvis, og burkinien er ett skritt på veien.

«Deres» fremskritt er altså «vårt» tilbakeskritt.

Nakenhet

Den vestlige kvinnefrigjøringen har flere negative trekk ved seg, men nakenheten er ikke noe overflatefenomen. Tilbedelse av kroppen er noe av kjernen i vestlig kultur. Her finnes det også inspirasjon og overslag fra orientalsk påvirkning.¨

Men med islam inntrer noe antikroppslig. Dette er ingen uvesentlig ting. Det finnes knapt noe mer grunnleggende enn forholdet til kropp, enten vi snakker svømming, kunst, helse, skole, kjønn eller likestilling.

Vann og kropp hører sammen. Naken kropp. Følelsen av svømme naken i vannet er å være så tett på som det går an. Nytelse på mange nivåer.

Det var grekerne som «oppdaget» kroppen og gjorde den til det helt sentrale i kunsten. Nakenhet og kropp er «who we are».

Aphrodite_of_Milos

Foto: Afrodite av Milos, ca 130-100 f.Kr, tillagt Alexandros og Antiokia. Nakenhet og kropp var ikke noe som bare skjedde av seg selv. Det var noe grekerne oppfant. Det er en like stor oppfinnelse som demokratiet. I tillegg oppfant de filosofien. Hvilket kanskje sier noe om en sammenheng: Kropp/kunst, filosofi og demokrati. De handler alle tre om frihet. Begynner man å røre ved noen av dem innskrenker man friheten.

Selv om vestlig kultur har kjørt nakenhet så langt den er blitt aseksuell, er forholdet til kropp og form fremdeles det essensielle ved vår kultur. Hud er selve vår estetiske sans.

Estetikken og etikken henger sammen. Det handler om det mest grunnleggende ved vår kultur.

Hvordan skal det kunne sameksistere med anti-nakenhet, anti-kropp?

Det ligger en aksept av natur i det vestlige som islam ikke vil kjennes ved. Den vil underlegge seg naturen og kle den inn. Først kropp, så følger sinn.

 

Les også

Hijab og ytringsfrihet -
Segregering i stadier -
Noe skjer -
Fra Tahrir til Oslo -