Sakset/Fra hofta

Oslo kommune har bestemt at muslimske kvinner kan bruke heldekkende badedrakter i offentlige bad. Aner de hva de begir seg ut på? Antagelig ikke. Det er den vanlige historien om de små skritt: muslimske kvinner har allerede slike drakter i egen svømmeundervisning. Det finnes helsittende konkurransedrakter. Ergo? Man må være konsekvent og si ja til heldekkende drakt også for muslimer. Men er det så enkelt?

Selvsagt er det ikke det. Men da kan man lene seg på et annet ben, som er at vi lever i et flerkulturelt samfunn (positivt) og ikke vil diskriminere.

Men for å fortsette langs denne linjen må man lukke øynene for mange ubehagelige fakta. Det viktigste er at selve forestillingen om multikultur inneholder en indre selvmotsigelse: ikke alle kulturer er kompatible. Noen har verdier som bryter så sterkt med andre at det utløser konflikt. Spørsmålet om nakenhet og tildekking av kroppen er en slik konflikt. Her er den kristine-humanistiske kulturen på kollisjonskurs med muslimsk kultur, eller deler av den.

Synet på kropp og nakenhet stikker dypt. Dette handler ikke om sømmelighet i vanlig forstand. Man kan finne bilder fra victoriatiden der kvinner gikk med badedrakter ned på låret, og skuldrene var tildekket. Det fantes en bluferdighet og sømmelighet, som moderniteten hurtig sprengte. Men det fantes ikke den anti-kropp-kulturen som store deler av islam representerer.

Vestens dyrking av kroppen og naturen når et høydepunkt under antikken. Den gjenoppstår i renessansen. Donatellos David er den første nakne skulptur siden senantikken.

Synet på nakenhet og kropp er intimt: det var heller ikke lov å obdusere døde under middelalderen, under renessansen gjorde man det og innledet den utforskning av naturen som er den vestlige kultur og vitenskapens kjennemerke.

Så dypt stikker spørsmålet om nakenhet og kropp: det er noe av selve nerven i vestlig kultur som berøres.

Muslimer i Europa har lært seg til å leve med nakenhet og kroppskultur. De møter det over alt: i påkledning, TV, film, reklame, hvor de enn snur seg møter de frigjorte kvinner.

Innføring av tildekking av kvinner er fremfor alt et angrep på kvinners frigjøring.

Dette er ikke et nøytralt spørmål, som er opp til den enkeltes smak og behag. Det er et politisk spørsmål.

Kun en minoritet blant muslimer ønsker å gå tildekket i offentlig bad. De fleste inntar en mellomposisjon: de godtar/avfinner seg med vestlig kultur, men er ikke helt komfortable med selv å gå med bar kropp. Mange befinner seg i en overgangsfase, de vet ikke helt hvor de hører hjemme. Det gjelder særlig de unge: på BI i Oslo nylig kunne jeg iaktta jenter med hijab og trangtsittende bukser.

Den heldekkende badedrakten er en reklameplakat for dyden og sømmeligheten. Men det er noe helt annet enn indremisjonens dyder. Denne tildekkingen er et uttrykk for sharia. I drakten ligger en avvisning av vårt moderne, vestlige verdisett og normer.

De heldekkende kvinnene signaliserer til omgivelsene at de er de virkelig troende, og at de som ikke er troende mangler noe. De er som en torn i øyet på vanlige mennesker. Man later som om man ikke ser dem, men alle gjør det. Til de grader.

De muslimske jentene føler press, instinktivt. Tidligere har dette presset kommet innenfra, fra egne miljøer. Når Oslo kommune tillater heldekkende drakt, signaliserer det offentlige Norge at man sanksjonerer tvangen og kontrollen med kvinnens kropp.

Heldekkende drakt «betyr» at ikke-tildekkede muslimske jenter ikke er ordentlig muslimer, og det signaliserer at de ikke-troende er uanstendige. Slik er nemlig islamismens aggressive misjonering: kvinnens underordning og tildekking er et helt vesentlig element. Islamismen tåler ikke kvinnens frigjøring, og tildekkingen er et svar på denne.

La oss si det forsiktig: islam har historisk hatt problemer med misjonering. Islamismen har erklært nakenhet og kropp krig. Kvinner og jenter er slagmark. Det man her gjør er å åpne for en praksis som legitimerer at unge muslimske gutter og menn kaller andre jenter for horer.

Oslo kommune aner ikke hva de har satt igang.