Nytt

daniel.pipes.jpg

Vil Vesten akseptere islamsk lov? Er Opplysningstiden over? spurte Daniel Pipes da han mottok Trykkefrihedselskabets pris i København. Han zoomet inn på de små skritt, de små spørsmål i i hverdagen: hvis man innrømmer muslimer særstatus, vil resultatet gi seg selv.

Pipes gikk tilbake til 1989 og fatwaen mot Salman Rushdie. Ayatollah Khomeini dømte ikke bare forfatteren av «Sataniske vers» til døden, men også oversettere, utgivere, forleggere, alle som hadde befatning med boken. Det var første gang at islamsk lov påberopte seg jurisdiksjon utenfor muslimsk land. Khomeini påla muslimer over hele verden å følge hans religiøse dom. Khomeini tiltok seg retten til å straffe ikke-muslimer, fordi de hadde «klusset» med islam, koranen og profeten. Det var en historisk milepæl. Khomeini trengte ikke eksportere revolusjonen, han eksporterte sharia.

Rushdie-affæren, som altså nesten kostet William Nygaard livet, dannet et mønster: Noe skjer som oppfattes som en provokasjon av muslimer. De reagerer med voldsom indignasjon, og voldsomheten tar Vesten på sengen. Rushdie-affæren var en test, og ga de første varsler om ettergivenhet. Mange solidariserte seg med Rushdie og fordømte sensuren, men faktum var at Rushdie måtte leve i skjul i årevis. Det var i seg selv et bevis på Khomeinis og islamistenes makt.

Dette mønsteret skulle gjenta seg med karikaturtegninene, og nå var ettergivenheten blitt mye større. Nå var den nærmest toneangivende i mange land: hvorfor skulle man provosere? Må man ikke bruke ytringsfriheten under ansvar? Glemt var fullstendig hvordan satire og humor har vært våpen for å sprenge en rigid religion åpen. Nå tok man religiøse følelser gravalvorlig som innebar brudd på alt som Vesten har stått for av frigjøring siden 1700-tallet. I den forstand spør Pipes: er Opplysningstiden over? Den er over i det øyeblikk Vesten/Europa gir etter for krav som betyr kjønnssegregering, eller at ytringsfriheten i praksis er underlagt religiøse følelser.

Flytter grenser

Arenaen er nå hverdagens: spørsmål om oppførsel i skoler, arbeidsplasser, helse- og omsorg. Her forsøker muslimer over hele Vest-Europa å oppnå særrettigheter. Muslim Council of Britain la nylig frem en rekke forslag til hvordan muslimer bedre kan integreres i den offentlige skolen:

Ekstra vannkanner til bønnen og egne bønnerom, under Ramadan skal det ikke være eksamener. Ingen sex-undervisning, hele skolen bør feire verdiene rundt Ramadan, maten bør ikke inneholde svin, ingen alkohol, svømming bør være kjønnsdelt og jenter bør bære sømmelig badedrakt, i dusjene bør det være avlukker så man ikke ser nakne kropper, ingen kroppskontakt mellom gutter og jenter, i musikk bare sang, dans bør være kjønnsdelt, og lærerne bør få «muslim awareness» trening.

Det som før gjaldt ytringsfrihet er dermed utvidet til hele spekteret av menneskelig, sosial aktivitet. Hvis muslimer innvilges spesialbehandling vil de presse på for nye innrømmelser. En skolelærer i Storbritannia kunne fortelle Guardian at muslimske elever sa de betraktet skolen som et fristed. De ble pressset av foreldre og koranskoler på fritiden. Skolen var det eneste sted de kunne være seg selv.

Vi kan enten stå for våre verdier, eller gi etter. Da vil vi reduseres til annenrangs borgere. Muslimene har en egen såret stolthet: de var en gang på toppen, og befinner seg nå på bunnen. De har så langt ment at botemiddelet er mer og strengere religion, sa Pipes.

Foto © Snaphanen