Kommentar

En av de mest innsiktsfulle kommentarene til 911 var danske Carsten Jensens ord om at ikke bare fremtiden, men også fortiden var blitt forandret.

(Slik er det egentlig med alle rystende begivenheter. F.eks. førte nazismen til en revurdering av tysk historie. Hvordan kunne det skje?)

Hva er det i fortiden som må revurderes i lys av 911?

Forholdet mellom islam og Europa/Vesten. 911 var en krigserklæring. Riktignok fra en liten, ekstrem gruppe, men de oppfattet seg som en avantgarde. De handlet på vegne av massene de skulle vekke.

Men det spørs om ikke Khomeinis fatwa mot Rushdie og tenkingen som ligger bak, er vel så dyptgripende.

Mange vestlige føler at de er «invadert», ikke bare fysisk ved at bydeler endrer karakter, at nye seder og skikker preger bybildet. At forestillinger om fellesskap og identitet endres.

De føler at de invaderes i en åndelig forstand. At nye standarder for å være samfunnsborger innføres, og blir legitime, uten at det møter synderlig motstand på det offisielle plan. Privat og underbevisst koker det, men disse tingene er ikke lette å formulere når de som skulle være sannhetssøkende, folk i mediene og akademia og kulturliv, bare i liten grad forsøker å bore i dem.

Derfor var det en eyeopener å lese Kepels analyse av fatwaen mot Rushdie: vi har tidligere kommentert det pretensiøse ved at Khomeini gjorde fatwaen gjeldende for hele verden. Men Kepel får frem splittelsen som introduseres i Europa: borgere av muslimsk bakgrunn skal følge direktivene fra Supreme Leader i Teheran, de har religiøs sanksjon. Dermed kniver teokratiske forestillinger med opplysningstidens mest grunnleggende prinsipper: om borgerens ulike roller, som privatmann og offentlig person, om forskjellen på de to livssfærer; det religiøse og det verdslige. Det berører også det fundamentale skillet mellom tro og viten. Implikasjonene er uoverskuelige. De går til roten av samfunnet.

Terroristene, jihadistene, salafistene har kommet til senere, de står på Khomeinis skuldre, og har tatt saken enda lenger. Men prinsippene er de samme.

Dette er et åndelig angrep på Europas kultur og samfunn. Det er ikke hyperbole, ingen overdrivelse. Saken er heller underslått.

Det gjør at en har en helt annen opplevelse av å lese om historiske hendelser, som erobringen av Konstantinopel i 1453. Tidligere har dette vært historie, død fortid. Men slik kjennes det ikke lenger. Å lese om forvandlingen av Hagia Sophia til moske, har en annnen klang enn for noen år siden.

Sultan Mohammed, med tilnavnet Erobreren, lovte sine styrker tre dagers plyndring og herjing, uten hindringer av noe slag, hvis de greide å ta byen. Det greide de, og Hagia Sophia med den. Sultanen red gjennom Topkapi-porten og til den berømte kirken, den største i kristenheten. Han tilkalte en imam, som gikk opp i prekestolen og stemte i det muslimske trosformularet: Det er ikke er noen annen Gud enn Allah og Mohammed er hans profet». Den store kirken var blitt en tyrkisk moske.

Det er ikke nærværet av muslimer i Europa per se som har vakt slike forestillinger til live. Det er den åndelige påberopelsen av at de skal følge islams lover, og at de står over de verdslige og kulturelle lover, verdier og prinsipper, som har utviklet seg gjennom århundrer i Europa. Kepel ga klart uttrykk for at Khomeini visste hva han gjorde, og at det blant islamister på den tiden skjedden en strategisk revurdering: Europa var ikke lenger et fristed, men en strategisk kampplass.

Khomeini og hans likemenn har dermed reaktivert historien, både tidligere tiders erfaringer med islam, og kampen for et samfunn der religion ikke er et legitimt politisk middel.