Kommentar

Det mest bekymringsfulle ved den situasjonen Dagbladet har utløst med sin grisetegning, er avsløringen av en tillitskløft mellom muslimer og den norske eliten. Det man trodde var en konsensus, ryker. Det er en konsensus den norske innfødte eliten har regisssert og må ta ansvaret for.

Nå redder redaktørene seg i land på ytringsfriheten som de tidligere har sviktet. Det virker bare dobbelt provoserende på muslimene, fordi det skjer på en dårlig sak.

Muslimene trodde på noen løfter. De trodde på Jonas Gahr Støres ord om en ytringsfrihet under ansvar og brukt med anstendighet. Vebjørn Selbekk ble tatt til nåde med regjeringens velsignelse. Det er bare ett år siden regjeringen foreslo blasfemilov og hijab i politiet. Hva har forandret seg?

Det er verden som forandrer seg, men ikke hodene på redaktørene og forskerne. De synger fortsatt fra den politisk korrekte salmeboken, selv om fasaden krakelerer og alle kan se det.

De som styrer dette landet har fulgt Bøygens råd: Gå utenom. Man har ikke villet betegne tingene ved deres rette navn.

Ett bilde oppsummerer denne holdningen: mullah Krekars familie innlosjert i tre suiter på Oslos fineste hotell, til en pris av 80.000 kroner på skattebetalernes regning.

I Danmark ble mannen bak turbantegningen, Kurt Westergaard, nesten drept i romjulen. De to situasjonene sier nesten alt om forskjellen på Danmark og Norge.

At mullah Krekar havner på luksushotell når noen skyter mot hans bolig, er resultat av mange valg. Et av dem er at man ikke ville forsvare ytringsfriheten og støtte Danmark, selv da ambassaden i Beirut brant. Man gjorde det motsatte, man krøp, ikke til korset men til Yussuf Qaradawi, lederen som proklamerte «vredens dag» i fredagsbønnen 3. februar og dermed utløste volden.

Muslimene tok disse signalene på alvor. Hvorfor skulle de ikke det? Løftene ble avgitt av den norske regjering, med full backing fra norske redaktører som unnlot å trykke tegningene, selv ikke da drapsplanene mot Westergaard ble avslørt og viste at «kreftene» ikke kom til å gi seg: de skulle ha ram på kunstneren.

Gahr Støre omtalte Selbekk som ekstremist på linje med de som brente flagg. Dermed sa han noe om regjeringens posisjon. Det var ord som forpliktet.

Den norske regjering og mediene sa: Vi vil ikke bli blandet inn i karikaturstriden, det er danskenes business. Man toet sine hender, under boikotten av Danmark, under hetsen, og da det ble klart at «kreftene» sto Westergaard, avisen og Flemming Rose etter livet.

Norge var igjen annerledeslandet.

Det har demret for noen underveis at Norge også er del av denne striden, og forsinket har Aftenposten trykket en faksimile nå som tegningene har mistet sin provokasjonskraft, som redaktør Per Anders Madsen skriver/innrømmer.

Men man har ennå ikke forstått hva det dreier seg om. Man har ikke forstått hvordan ytringsfrihet og terror henger sammen og inngår i en større sammenheng.

Midtøsten er en sørgelig affære. Menneskene der har ikke opplevd human development. Det er uttrykket i UNDP-rapportene forfattet av forskere fra regionen. De arabiske landene gir ikke sine borgere mulighet for menneskelig utvikling. De nyter ikke godt av sivile samfunn. Det finnes en mektig, autoritær stat, styrt av en elite, og folket har ikke noe det skal ha sagt. Annet enn i moskeene. Moskeene har vært den eneste kanalen for frustrasjon og engasjement. Man kaller dette for «stunted» vekst på engelsk: en forkvaklet vekst, dvs. det er ikke vekst i det hele tatt. Det er bare befolkningen som vokser. Men den har ingen fremtid.

Araberverdenen og Maghreb-landene har ikke greid spranget til politisk reform, de har ikke greid å omfavne moderniteten, slik resten av verden har gjort. Mye tyder på at islam spiller en stor rolle i denne fiaskoen.

Derfor har mange muslimer med seg en følelse av underlegenhet og mindreverd når de kommer til Vesten. De vet og ser alt hva deres kultur ikke har greid.

I Vesten blir de bombardert med inntrykk; deres sanseapparat og sinn utsettes for kontinuerlig kryssild. De reagerer med å trekke seg inn i seg selv, og den muslimske identiteten blir et forsvar.

Den konfrontasjonen de skulle tatt på hjemmebane, må de plutselig ta på fremmed grunn. Ikke rart det er tøft.

Men det var nødt til å skje. Det var en helt uunngåelig konfrontasjon.

Det kunne vært hva som helst, tilfeldigheter avgjorde. Den første store konfrontasjonen var det ayatollah Khomeini som utløste med sin fatwa mot Salman Rushdie. Den rommer alle elementene som vi gjenfinner i JP-krisen: Khomeini gjør noe uten sidestykke når han utstrekker islamsk lov til å gjelde i ikke-islamske land og for ikke-muslimer. Det var en utfordring av globale dimensjoner.

Rushdie fikk mye støtte, men i Vesten forsto man ikke hvor grunnleggende fatwaen utfordret Vesten. Det var en krigserklæring.

Khomeini oppfordret til opprør blant muslimene i Vesten.

Det samme gjorde imamene i Danmark; de mobiliserte ummahen og politiske og religiøse ledere i den muslimske verden. Dette var også å utfordre nasjonalstatene; man var villig til å bruke muslimene i Europa som politiske brikker. Man oppfordret dem til å være illojale borgere. Dermed illustrerte man kløften mellom muslimene og demokratiske samfunn. Politisk islam sto over folkevalgte myndigheter.

Det er en utfordring ikke noe samfunn kan overse.

Men den norske eliten har gjort det. Den har beroliget muslimene og sagt: Vi er gode, vi skal ikke krenke dere. Det har gitt muslimene forhåpninger, de har trodd på løftene.

Når løftene brister føler de seg sveket. Og med en viss rett. Den norske eliten har ikke fortalt muslimene hva slags samfunn de er kommet til. De har kokt sammen en utopi om dialog og flerkultur som går i oppløsning foran øynene våre.

Hvis ikke eliten tar skjeen i en annen hånd og begynner å være ærlige, vil skuffelsen og sinnet bare vokse.

Måten dagens situasjon har oppstått på, er som hentet fra et filmmanus:

Arfan Bhatti skal ha tipset Dagbladet om linken på PSTs hjemmeside, og han ble selv hovedperson da Dagbladet laget oppslaget. Den samme Bhatti går så i front for å protestene mot Dagbladet.

Absurd teater! Som sier svært mye om den mentale nedsmeltingen i det en gang kulturradikale Dagbladet.

Men Bhattis rolle er ikke bare Dagbladets ansvar. Bhatti har hatt en broket «karriere» og stadig steget i «gradene». Han har beveget seg i stadig mer ekstrem retning: Først ble han tatt med manualer for militære rakettvåpen på vei til fotball-VM i Tyskland. Så falt skuddene mot synagogen i Oslo, og det kom for dagen planer om å rette terrorangrep mot den israelske og amerikanske ambassaden. Amerikanerne ble ikke en gang informert om spaningen. Politiet hadde samtalene på bånd. Likevel ble tiltalen mot Bhatti tappet for mening; alvorligheten ble gradvis redusert, og til slutt ble skytingen mot synagogen klassifisert som grovt skadeverk.

Denne politiske blindheten og unnfallenhet kostet sikkert Norge mye goodwill hos våre viktigste allierte. Men slik er den politiske korrektheten: den ødelegger virkelighetsoppfattelsen.

Den samme Bhatti agererer nå religiøs. Han har vært med å initiere et avisoppslag som han nå leder demonstrasjonstog mot! Som fotfolk har han mobilisert Oslos drosjesjåfører, hvorav mange var med å svindle staten for over 600 millioner kroner. Det er absurd teater, et freakshow. Men et dødelig freakshow.

Dagbladet, grisetegningen, demonstrasjonene og debatten handler om noe annet enn ytringsfrihet. Den er nesten en avsporing.

Det første man må gjøre hvis man vil redde situasjonen er å gå tilbake og se alle de gale valgene man tok, de falske løftene man ga. Ellers vil mistilliten bare vokse på begge sider.