Kommentar

Kurt Westergaard og Lars Vilks er i samme båt. De har samme fiende. De har provosert selvbestaltede religiøse voktere som føler seg kallet til å felle dødsdom over dem. I våre samfunn, ikke i land langt borte. Slik er dødsdommen også en trussel mot våre egne samfunn og oss selv.

Og nettopp på dette punkt er Vilks og Westergaard i to forskjellige situasjoner: For mens Danmark har forstått at trusselen gjelder like mye dem, sier det offisielle Sverige det motsatte: Det gjelder ikke oss. Det gjelder bare Vilks.

Det er derfor en viss logikk og konsekvens i at svenske skribenter rakker ned på Vilks. De ser ikke sin egen ytringsfrihet truet. Bare Vilks’, og han har selv stilt seg i den situasjonen han er i. Han kunne latt være. Mener de.

Denne samfunnssolidaritet i Danmark og mangel på den i Sverige får store konsekvenser for hvordan kunstneren har det.  Säpo passer på Vilks, liksom PET på Westergaard, og gjør sikkert en like god jobb. Men mens det meste av Danmark står bak PET, gjelder ikke det det offisielle Sverige.

Da statsminister Fredrik Reinfeldt sa de famøse ord om vold mot Sverigedemokraterna – at gale hunder får revet skinn -, dro han teppet bort under bena ikke bare på Sverigedemokraterna, men også Lars Vilks.

Reinfeldt unnsa samtidig den solidaritet som Westergaard nyter godt av. For hvis demokratiets spilleregler skal bety noe, må den øverste politiske myndighet forsvare dem som man står etter livet på grunn av deres kunst eller for deres meningers skyld.

Det er som om Reinfeldt ikke helt innser konsekvensene av sin opptreden.

Jihadistene/salafistene/islamistene som står Westergaard eller Vilks etter livet, utfordrer den svenske og danske staten på det mest fundamentale sett: beskyttelsen av liv og eiendom, retten til å være en fri borger, tro og mene hva man vil. Det er et eksempel på ekstraterritoriell jurisdiksjon, dvs. en fremmed makt kan avsi dødsdom over et annet lands borgere. Derfor var fatwaen mot Rushdie ikke bare en trussel mot forfatteren og dem som hjalp ham med boken, men også mot britiske myndigheter.

Dette forsto britene, men forstår svenske myndigheter det, eller norske?

Da Lars Hedegaard ble forsøkt drept, var det, så vidt jeg kunne se, bare VG som i en artikkel tok opp spørsmålet: Hva med Norge? Hvem er truet i Norge? Vebjørn Selbekk og Hege Storhaug ble intervjuet.

Men ellers var det tyst. Er det fordi mediene mener it can’t happen here? At debatten i Danmark er så mye styggere? Eller er det fordi man rett og slett ikke aner hvordan politikere og medier vil reagere? Trolig det siste. Man oppdager plutselig at man selv vil måtte ta det valg som Danmark og Sverige har tatt. Hvilken modell skal man så velge?

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også