Kommentar

Valget i Sverige er skjebneladet. Spørsmålet er ikke om Sverigedemokratene kommer inn i Riksdagen, hvilket de gjør. Det avgjørende er at de tre nordiske land vil være involvert i den samme store sivilisasjonskampen: den store nordiske krig.

Det er en krig som ingen annen. Det politisk korrekte er en refleks av den annen verdenskrig. I stedet for dødelig forskjellighet og verdi, ekstrem likhet. Men også likhet kan være dødelig hvis likhetskravet overdrives, særlig hvis man introduserer forskjeller som Europa hverken var forberedt på eller har sett maken til. Hvis myndighetene insisterer på likhet, ikke likhet for loven, men likhet mellom kulturer og gjør dette til standard i det offentlige ordskiftet, i politikken, i skolen, i mediene og straffer dem som forsøker å påpeke eller problematisere forskjellene, da ber de om en rekyl.

Den får de nå, heldigvis, ved demokratiske valg. Den demokratiske prosessen er vårt store håp. Men den er ingen garanti.

Hvor kommer ekstremismen fra? Da en kjent SD-politiker i Malmø ble overfalt i sin egen leilighet og fikk risset et hakekors i pannen, sa Fredrik Reinfeldt dagen etter at «sånt må man regne med». Det var en ekstrem ytring av landets statsminister, Moderaternas leder, uansett hvilken hatt Reinfeldt bar. Med de ordene sanksjonerte han volden: Den som mener det SD mener – et legalt parti som han konkurrerer med – må regne med å bli møtt med vold. Reinfeldt sanksjonerer logikken til voldsvenstre. Når man vet at SD har måttet avlyse eller fått ødelagt en rekke valgmøter, undres man.

Morgenbladet har viet hele siste nummer til Sverige og har flyttet redaksjonen dit. Blant bidragene finnes henvisninger til Sveriges mørke side uttrykt ved to politiske mord i nyere tid. Expo og Stieg Larsson-venstre vil legge dette mørket på høyrekrefter, som synger når Olof Palme blir drept.

Men ekstremismen eller mørket utspiller seg ved høylys dag.

Sverige har de siste tiår utviklet en ideologi som skal begrunne og forsvare at Sverige har importert mennesker fra fjerne kulturer i et omfang som intet annet, folketallet tatt i betraktning. Dette har ført til store spenninger. Men i stedet for å lette på lokket, har det offisielle Sverige valgt motsatt vei: Man har trykket det enda hardere ned.

Venstresiden forsøker å sette borgerlige mediers dominans på dagsorden. Den skal forklare sosialdemokratenes tilbakegang. Men i de store, avgjørende spørsmålene er mediene helt enige: Det gjelder å holde debatten om innvandringen og islamiseringen av Sverige nede. For enhver pris.

Samtidig holder man seg med kommentatorer som skriver de mest fordømmende ting om f.eks. Israel og USA eller setter spørsmålstegn ved Kurt Westergaard når han angripes for n’te gang. Konklusjonen er den samme som i volden mot SD-politikeren i Malmø: They had it coming. Både Westergaard og SD må regne med vold.

Dette er ekstremisme. Dermed gjør man seg indirekte til en anti-demokrat. Kriteriet på det er at man har forståelse for at det brukes vold mot mennesker som ytrer seg på demokratisk vis.

Så alvorlig er Reinfeldts kommentar. Tar man hans posisjon i betraktning, er kommentaren alvorligere enn volden. For voldsvenstre i Sverige er sterkt og har fått holde på lenge. Det skjer ikke noe.

Prøv å bytt om på rollene. Hva om en nazist hadde angrepet en fra Venstrepartiet og Reinfeldt hadde sagt: «Det må man regne med». Eller hvis det var en politiker som hadde muslimsk eller ikke-europeisk bakgrunn og tilhørte et etablert parti. Bare tanken er umulig. Det ville aldri kunne skje. Så inngrodd er dagens tankemønster. Men da er man havnet på kollisjonskurs med demokratiet, både dets medlemmer og verdier.

Slik sett går vi spennende tider i møte.

Det er bare et tidsspørsmål før de ubehagelige spørsmålene kommer på dagsorden og det i en langt mer ubehagelig form.

Reinfeldt og det offisielle Sverige har ikke villet snakke om voldtektsstatistikken som er rekordhøy i verdenssammenheng – kun Lesotho er foran i følge FN – nesten 6.000 anmeldte voldtekter i året.

Noen vil spørre: Hvem er det som voldtar? Det gjøres allerede. Men det vil komme klarere frem at det er innvandrere fra utenomeuropeiske land, spesielt muslimske, som dominerer. Det må man ikke si i dagens Sverige, liksom kriminelles bakgrunn forties eller omskrives.

Den linjen kommer til å bli brutt. Ikke bare kommer fakta og dokumentasjon til å tvinge seg frem, det gjør også de ubehagelige oppfølgingsspørsmålene: Hvorfor har muslimske menn så liten respekt for svenske kvinner? Er ikke det også utrykk for manglende respekt for svensker som mennesker og for svenske verdier og det svenske samfunn? Hvis det viser seg at disse mennene overveiende går etter svenske kvinner, er ikke det en form for rasisme og diskriminering?

Vi kjenner svarene på flere av disse spørsmålene. Men det er noe annet når de tas opp i den allmenne debatten. Da vil spørsmålet komme opp, er ikke dettte en slags politisk-kulturell voldtekt og kriminalitet?

VG presenterte i august over to sider den forferdelige historien om jenta som ville bli fotomodell og lot seg lokke til et møte med en fotograf. Moren ante uråd og forsøkte å forhindre møtet, men da var datteren allerede død. VG bringer bildet av en mann med Midtøsten-bakgrunn som har spesialisert seg på å utnytte svenske jenter som vil bli modell.

Avisen stiller ingen spørsmål, noe som ville vært normalt i enhver annen sammenheng. Det er ikke første gang noe slikt skjer. Hva er mønsteret? VG har hatt flere serier om menn som dreper, men aldri våget nærme seg dette spørsmålet slik som Hanne Kristin Rohde i Oslo-politiet har våget: Alle de dømte serievoldtektsforbryterne er utenomeuropeere. Hun brukte vel også ordet «flerkulturell», hvilket får det til å krympe seg hos politikere og journalister. Det er deres verden hun angriper.

Dette lokket vil det ikke være mulig å holde på lenger. Derfor vil vi få – og vi ser allerede tendenser til – en ny nordisk offentlighet: Vi står overfor de samme problemene, de er store og alvorlige og de risikerer å rive våre samfunn i filler. Faktum er at de allerede er på vei til å gjøre det.