Kommentar

Det er sant: jødene forlater Malmø og mange forlater Sverige. De tør ikke bo der, fremst av hensyn til sine barn. Bildet av to jøder sittende i et jødisk forsamlingshus vekker minner: det er den samme forlatthet rundt dem som vi husker fra førkrigs-Tyskland. De føler seg overlatt og sviktet. Derfor drar de.

Dette sviket 75 år etter krigen er ikke til å fatte. Det gir ordet «ufattelig» en ny betydning. Walter Laqueur skrev boken «Det ufattelige var sant». Den gang var det Endlösung som var ufattelig. Sannelig. Helt frem til Auschwitzs porter var det ufattelig. I dag er jødene igjen truet, midt i våre liberale demokratier, og de føler seg så truet at de må forlate nordiske sosialdemokratier. Er det fordi det er noe spesielt med jødene, er det omstendighetene, som ingen er helt herre over? Den som vil kan finne mange forklaringer.

Grunnen til at det offisielle samfunn ikke kan eller vil konfrontere den nye antisemittismen er at den er uløselig knyttet til fremveksten av det såkalt flerkulturelle samfunn: det har et tilsynelatende evangelisk budskap om å elske sin neste, dvs live and let live. Men live and let live kan være et annet ord for la-skure, og når ubehagelige ting dukker opp: late-som-ingenting-holdninger.

Det glade flerkulturelle evangelium ville krevd en voldsom aktiv, pågående innsats for å lykkes: blandingen av vidtgående rettigheter og likegyldighet, og en anerkjennelse av gruppen og dermed tvangskulturer, har forvandlet det til en oppskrift på katastrofe.

I stedet for å anerkjenne problemene, har Den offisielle versjonen valgt å bli enda mer ideologisk; man foretar en projisering: den irritasjon og frustrasjon man føler overfor den vanskelig integrerbare gruppen – dvs. muslimene, overføres på den innfødte befolkning, som instinktivt føler at noe er galt.

Det oppgjøret man skulle tatt med seg selv, og den grensesetting man skulle foretatt overfor muslimene, går i stedet ut over majoritetsbefolkningen: man messer og slår på synds og skyldbevisstheten som er nedlagt i protestantene, og den kalles nå rasisme og diskriminering. Til tross for flere årtier med sekularisering sitter denne skyldbevisstheten fremdeles dypt. Det skyldes at nissen ble med på lasset inn i sosialdemokratiet der sosial kontroll, jantelover, bygdetroll og lojalitetskrav sørget for å holde folk i sjakk: du må ikke tro du er noe!

Serien som går på NRK: Det nye landet illustrerer hvordan tankene bak det flerkulturelle nye fellesskap har hardnet til en ideologi.

Programmene skal være pedagogiske, oppbyggelige. Det må være happy ending. Man kunne ikke godt lage et program om et sosialt eksperiment som har slått feil! Det ville aldri blitt vist i NRK. I den tidlige fase, 70-80-tallet er det mye å glede seg over: polakker som kommer til Norge for å plukke jordbær og ender opp som driftige entreprenører eksempelvis.

I siste program var man kommet frem til reaksjonene på innvandring. Stikkord Arne Myrdal og Brummunddal, Hagens falske Muhammed-brev og Godlia. La det med en gang være sagt: det var fremmedfiendtlighet, brutalitet, råskap og rasisme ute og gikk. Den virkelighet den vietnamesiske jenta beskriver, var reell nok.

Interessant nok skjedde det samme flere steder i Europa: i Storbritannia var det grove rasistiske angrep på asiater, noe som bidro til å skape en tverrkulturell antirasistisk front.

Men når NRK skal presentere denne epoken skjer det med påholden penn/kamera: Brummunddølen som «angrer» blir intervjuet med Sørstatsflagget i bakgrunnen. Nordmenn presenteres i det hele tatt som litt dumme, Stutum-typer.

Arne Myrdal er symbolet på dumheten og det lavpannede. Han ble avvist, men også angrepet av Blitz-ungdom og deres vold skulle vinne legitimitet, og forfølger oss helt opp til våre dager, i form av volden på møtene til Verdensbanken, Pengefondet og FNs klimatoppmøte. Denne volden blir ikke en gang problematisert i våre medier: Det er politiet som er fienden.

Hva har dette med antisemittisme å gjøre? Jo, det mobiliserer følelsene mot de institusjoner i vårt samfunn som skal sørge for lov og orden, lov og orden er intimt forbundet med samvittighet. Men institusjoner som NRK er blitt representanter for det antiautoritære. Som det het i siste Spekter om Nora Christiansen, Greenpeace-aktivisten som «brøt seg inn» på slottet, og Gaza-protestantene: hvor langt vil du gå for å bli hørt?

I medienes fremstilling ligger det en dragning mot rebeller for den gode sak. Denne romantisering av vold er gammel, den har fått helt nye kommersielle uttrykk i litteratur, reklame og underholdning. Men venstresiden tilførte noe nytt da den på 70-tallet forsvarte palestinernes væpnede kamp. Reservasjonen mot flykapringer var halvhjertet, og aksjoner som Sorte September, drapet på israelske OL-deltakere i München i 1972, blir stående som historiske parenteser, dvs uten sammenheng.

En realistisk film som München blir bevis for israelernes brutalitet, fordi man har nektet seg selv innsikt: hvor lenge hadde israelerne overlevd i Midtøsten hvis de ikke hadde slått tilbake?

Krig med stedfortreder

Det blaserte Europa kom til å føle sympati for palestinerne, for the underdog. Skulle man ikke holde med den svake? Når kampen mot Israel ble en identitetssak for mange muslimer fulgte sympatien med, og dreide til antipati mot Israel. Denne sirkelbevegelsen har aldri vært tydeligere enn under siste Gaza-krig.

Palestinerne ble således war by proxy for disse kreftene i Vesten. Man ikke bare sympatiserte, men identifiserte seg med palestinerne/muslimene. At deres kamp ble overtatt av ekstreme grupper var litt problematisk, men man tilpasset seg og modifiserte bildet: ved å understreke Israels brutalitet og Hamas’ rett til selvforsvar, deres svake posisjon, og velferdsarbeid. At Fatah og Mahmud Abbas regelmessig kalles quisling på NRK uten at noen reagerer, viser aksepten av ekstremismen.

Parallellitet

Det er selvsagt snakk om parallellitet: holdningen til Midtøsten er intimt forbundet med fremveksten av et stort muslimsk samfunn i Europa. Dette skjer akkurat da Muren faller og europeerne casher inn fredsdividenden og innleder tidenes kjøpefest. Man kan senke guarden. Faren er over.

At denne utvikling får rulle og gå uten protester, henger sammen med at 68-generasjonen og deres etterkommere inntar mediene, kulturlivet og undervisningsinsstitusjonene: de hadde ikke lykkes å skape noen politisk revolusjon, nå gjennomfører de en kulturell. Det skjer umerkelig.

68-generasjonen hadde misjonærenes overbevisning om at de hadde rett og dermed også rett til å kontrollere hvem som slapp til, ellers var man jo ikke trofast mot idealene: dette preger kvinnekampen, antiimperialismen, og antirasismen: man vil hele historien ved å vedkjenne seg sin brøde.

Hedonisme- selvrealisering

Men ikke bare ligger det en stor hybris i en slik masochisme: 68-generasjonen hadde samtidig en stor sans for nytelse og hedonisme, og når denne kulturen kommersialiseres åpnes sansenes rike: 68-generasjonens idealer får et voldsomt gjennomslag i mediene, bak den seksuelle revolusjon, skilsmisser, bak selvrealiseringen – alle som sliter og ikke har forutsetninger for å velge. Skyggesiden ved narcissismens tidsalder er ennå ikke på dagsorden i dagens Norge.

En klassisk liberaler anerkjenner at man må ha respekt for og finne seg i annerledeshet, frihet er noe som må leves. Men i dagens Norge er frihet noe styrt: Jonas Gahr Støres ord om hensynsfull bruk ytringsfriheten er ikke tatt ut av lufta.

De konservative

En gruppe homo-liberale prester søkte regjeringen og fikk 182.000 kroner til å drive studiearbeid. Dette var prester som ikke respekterte Kirkemøtets vedtak om homofile prester. En tilsvarende gruppe på den konservative fløy ønsket å gjøre det samme: de søkte om 80.000 for å holde en konferanse om den nye ekteskapsloven. De fikk avslag. De søkte både daværende kulturminister Trond Giske, og daværende barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt. Giske skjulte seg bak en teknikalitet, men Huitfeldt sa rett ut at det var politiske grunner: de sto for et syn som ikke fortjente støtte.

Dette er blitt den aksepterte standard i det offisielle Norge, men da avliver man friheten. De samme mediene som triumferende forkynner tomme kirker, ville aldri se verdien i å ha en aktiv konservativ del. Noen ganger er verdien av et arbeid positiv, selv om man selv er uenig i sak. Disse innlysende sannheter er gått tapt.

Derfor har ordet mangfold et hult preg, og Høyre er ikke lenger et konservativt parti. Selv Fremskrittspartiet har problemer med å motstå presset.

Formyndermentalitet og ultratoleranse

Til tross for at det selvrealiserende og autonome mennesket er idealet, viser det offisielle Vi liten toleranse for de som ønsker å være selvstendige på andre måter. Da stikker formynderhodet frem. At dette skjer med den største selvfølgelighet tyder på at man er blitt hyklersk.

Men det er en justis bare overfor medlemmer av vår egen kultur. Overfor den muslimske finnes ikke disse reaksjoner.

Sett på avstand er det helt absurd at den individualistiske-hedonistiske kulturen viser så stor toleranse for en kollektiv. Den er dømt til å gå under. En kultur som i toleransens navn åpner dørene for det intoleranse, lever på lånt tid. Det er det jødene i Malmø forteller oss. Det er det forholdene på Grønland i Oslo forteller oss. Tegnene er tydelige for alle som vil se.

Når det ikke kommer noen reaksjoner og eliten snur seg vekk, er det fordi de må hoppe over sin egen skygge for å gjennomskue situasjonen: antisemittismen er i dag en aktiv komponent i muslimenes forestillingsverden. Der fyller den mange funksjoner: det er forklaringen på hvorfor det går dårlig med dem, hvor makten egentlig ligger, og fyller et behov for en fiende utenfor dem selv.

Symbolsk bagatell

Karikaturtegningene er et eksempel på hvordan en tilsynelatende bagatell fyller et behov og får en enorm betydning: det er politisk massepsykologi og fascinerede, hvis det ikke var fordi det er dødelig.

Det offisielle Norge underslår at den er dødelig også for Norge. Når en somalier går løs på Kurt Westergaard med øks, så er det utslag av denne galskapen. Men det er ikke noe Westergaard har gjort seg skyldig i, slik norske medier kan gi inntrykk av. Han har strengt tatt bare vært tegner, han har bare vært litt mer modig enn Finn Graff. Roar Hagen kunne godt vært i hans sted.

Slik jødene i Malmø heller ikke har gjort noen ting, annet enn å være jøder.

Hva så? Kan vi gjøre noe? Er ikke dette bare en uavvendelig utvikling?

Nei, det er ikke det. Det finnes en ideologisk hard komponent, som pusher utviklingen i en bestemt retning, som bevisst eller ubevisst sørger for å skjønnmale virkeligheten og dermed unnskylde brutaliteten.

I den tredje del av Det nye landet, legges det an en tone som om Norge er de nye misjonsmarkene. Tidligere dro norske misjonærer ut for å omvende hedningene. Nå lager NRK film som skal forkynne det glade budskap til nordmenn. Men først må de bekjenne sin synd, før de kan få tilgivelse: både det falske Muhammed-brevet og Godlia-møtet ble avslørt rett før et valg. Man trodde det skulle svekke Fremskrittspartet, men det motsatte skjedde: hvilket beviser at folkedypet er grumsete og upålitelig. Folket må umyndiggjøres. Den norske arvesynden er bevist.

Plutselig hoppet programmet til vår tid, og en afrikaner som hadde kjøpt en sykkel til 40.000 kroner og blitt kontrollert 17 ganger på to uker av politiet. Han hadde nå tapet kvitteringen til innsiden av hjelmen. Utledet: rasismen lever fortsatt!

Den er som en stor pisk som henger over hodet på nordmenn.

Hvis filmskaperne hadde hatt den minste innsikt eller selvkritikk hadde de sett parallellen mellom Brummunddal og dagens Grønland: i dag er det muslimer som oppfører seg som bermen i Brummunddal, dvs. ureflekterte, som følger flokkinstinktet, og bare er med. Det var akkurat det gjengen på Mobil-tomta i Brummunddal gjorde.

Men når muslimsk ungdom jager jøder i Oslos gater, later det offisielle Norge som om de ikke ser hva som foregår.

Akkurat som i Oslo var det fredsdemonstrasjonen under Gaza-krigen som demonstrerte for jødene i Malmø at de er overlatt.

Den liberale singelkulturen som preger Oslo er dømt til å tape i møte med kollektivkulturen. De vil etterhvert også føle seg som Malmøs jøder.

Men den aktivistiske, ideologiske 68-tallskulturen, som idag rår grunnen i norske medier, er en aktiv pådriver for kulturelt selvmord. Det skjer i stort og i smått hver eneste dag: Når Noam Chomsky intervjues på NRK om problemene på Haiti! Når man dekker kirkebrannen på Hønefoss og kun snakker om brannsikring, men ikke om at kirkebranner er blitt hyllet av en som skal stå på Den Nasjonale Scene. Den viktigste brannsikring sitter i hodene på folk.

Eller når en vekter får stå frem i NRK og skjenne på jentene i Ålesund for å gå alene i gatene etter mørkets frembrudd. Det er jentene som er stupide hvis de blir voldtatt, og det er kirkenes skyld hvis de brenner.

Det er den krigen vi ikke behøver å finne oss i og ikke trenger å tape. Den drives frem av våre egne, som kan påvirkes med demokratiske midler.

Det er verre med Grønland og mennesker som ikke vet hva et sivilsamfunn er. Når de kommer til Europa skaper de sitt eget, som er tvangspreget. Dette er uforenlig med et moderne demokrati, men mange av våre egne 68-tallister vil forsvare det og hevde at vi må eksistere under samme tak. Det er en illusjon. Det er Weimar om igjen. Da sitter vi på alle på oppsigelse.

For å vinne den andre krigen må vi først vinne den første, dvs. mot våre egne.