Kommentar

Stalin skrev som kjent «om det nasjonale spørsmål». For bolsjevikene var nasjonen et problem. Det var den eneste kraft som kunne utfordre partiets makt.

I dag er det igjen nasjonen som utfordrer det flerkulturelle prosjekt. En politisk-kulturell elite forsøker å avnasjonalisere Norge, dvs. avskaffe den gamle nasjonalismen som er bundet til etniske nordmenn og norsk kultur. Dette prosjektet er blitt stadig mer uttalt.

Den tradisjonelle måten være norsk på er blitt politisk suspekt.

Det som gjør at dette ikke er en bærekraftig politikk er to ting:

1. At mennesker som kommer til Norge identifiserer seg som gruppe. Det gjelder i særlig grad muslimene. De snakker selv om seg selv som muslimer. Når andre kritiserer dem som muslimer reagerer de med å føle seg forurettet. Eksempelvis: Diskusjonen om moralpoliti på Grønland ble snudd til en diskusjon om a) det norske bygdedyret b) nordmenns trakassering av muslimer. Etter at dette skuespillet har pågått et stykke tid er folk gått lei: de ser en gruppe som ensidig vil definere seg selv og opptrer som gruppe, men ikke tåler at andre behandler dem som gruppe. Da er det straks stigmatisering.

2. Norske myndigheter har i økende grad basert sin integreringspolitikk på gruppetenkning. Den tar hensyn til gruppen, og tenker som gruppen. Selvbestaltede talsmenn godtas som representanter for gruppen. Det fører til et etnifisering av samfunnet.

Spesielt problematisk blir dette når det samtidig foregår en nedvurdering av det etnisk norske: nordmenn skal omfavne et samfunnn der de reduseres til vertskap. Det gamle norske er ute. Det skal dannet et nytt Vi Samfunnet skal ikke bygge på majoritetskulturen, men på et lappeteppe av kulturer, der ingen er mer verdt enn andre.

Snakket om Det nye VI lyder mer og mer utopisk/sovjetisk. Når utenriksministeren konstruerer ord som Anti-De lyder det som vokabularet fra en roman av Zamyatin eller Bulgakov. Kristin Clemet snakket om at det var en uforbederlig rest på 1 prosent som var Anti-De. Hva skal man gjøre med dem? Lobotere dem?

Trolig må hun da lobotere en 60-70 prosent av befolkningen. De lever enn uvitende om hvor grunnleggende den politiske eliten holder på å forandre Norge, demografisk og ideologisk. Dvs. vi vet ikke hvor mye de erkjenner, innerst inne. Mediene er ikke interessert i å få dem i tale.

Under det famøse møtet på Litteraturhuset hadde NRK hanket inn ordfører i Rollag kommune, Steinar Berthelsen. Han skulle representere lokalsamfunn hvor en del hadde sagt nei til mottak. Flertallet var selvsagt for, ellers hadde han neppe sluppet til. Hva var det så mindretallet mente? Nei, se det kunne ikke ordføreren svare på. Han var ikke helt sikker. Slike synder vil han ikke være bekjent av offentlig. Når selv ikke ordføreren vet hva bygdefolket tenker – hva blir det neste?

Heikki Holmås skrøt en gang av at Norge hadde lykkes bedre enn Danmark med å få frem muslimske talsmenn. Vanlige mennesker ser bare Usman Rana, Abid Q Raja, Bushra Ishaq, Basim Ghozlan – alle konservative. De få individene, som snakker for seg selv og ikke gruppen, som Shakil Rehman, Amal Aden og Sara Azmeh Rasmussen, er sjeldnere å se. Men merker at de har det tøffere.

Også i politikken rår årsak-virkning-forholdet: konsekvensen av muslimenes agering som gruppe og myndighetenes behandling av dem som gruppe, samtidig som myndighetene hever pekefingeren til etniske nordmenn, er farlig politikk. Det vil utløse en gruppe-reaksjon fra nordmenn, og jeg tror det allerede er i ferd med å skje.

Da vil også nordmenn begynne å oppfatte seg som gruppe, vs. andre grupper, særlig overfor folk fra ikke-vestlige land, dvs. muslimer.

Man kan ikke føre et etnisk gruppepolitikk og tro at det ikke skal backfire på et eller annet tidspunkt.

Den gruppen som har vært mest profilert i debatten er norskpakistanere. De er også den med lengst fartstid i Norge.

Den offisielle norske gruppepolitikken har gitt dem en følelse av at de har retten på sin side: at de kan være norske på sin måte og være helt likeverdige. Men her er det prinsipper som clasher: nordmenn reagerer på gruppetenkningen, de reagerer på at man krever rettigheter som gruppe, de reagerer på behandlingen av kvinner.

De reagerer også på en overbærende, belærende tone. Lite tyder på at personer som Bushra Ishaq og Usman Rana har tenkt over hvordan nordmenn oppfatter dem. Det vil jeg kalle arrogant. Men det er en arroganse som den offisielle politikken inviterer til. Norske journalister arresterer ikke Rana når han fornærmer Siv Jensen på det groveste, slik han gjorde for en tid tilbake da han åpnet en debatt med å si: Goebbels ville vært stolt av deg.

At Bjørgulv Braanen heller ikke gjør det, er ikke merkelig. Ytre venstre har en lang tradisjon for å føle seg hevet over andre, med rett til å fornærme.

Men ML-erne var norske. Det er ikke muslimene, uansett hva Jonas Gahr Støre måtte si.

Et Vi kan ikke konstrueres. Det handler om tillit. Man kan ikke befale et fellesskap. Det sier seg selv at med kulturer som står så langt fra hverandre må man gå varsomt frem og være seg bevisst forskjellene. Det gjør ikke det flerkulturelle prosjekt, det proklamerer en likeverdighet som er overflatisk.

Det gamle Norges bidrag til potten er at den tradisjonelle kulturen erklæres for oppløst som norm. Det er det andre utopiske-orwellske siden at det flerkulturelle Norge: den innfødte får beskjed om å oppføre seg og ikke hevde seg, ikke gjøre hevd på noe i kraft av fartstid. Kulturene er likeverdige og nullstilt i forhold til krav på gyldighet i samfunnet. Derfor har kravet om skille stat og kirke en helt annen betydning i dagens situasjon enn den hadde for noen år siden. Det begynner å gå opp for noen i særlig Ap at dette er et null-sum spill.

Den flerkulturelle myten er i ferd med å sprekke før den er født. Den finnes bare i politikernes og journalistenes hoder. Det vanlige folk ser er noe helt annet.

Vi lever derfor i et interregnum: folk ser at noe er galt, men får ingen hjelp fra ledere som lurer på om de skal kjøre enda hardere på utopien, selv om alarmlampene lyser: det prosjektet mangler er en muslimsk middelklasse de kan lene seg på.

Men de få som foreløpig finnes, sier for mye dumt.

Det er dette Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen umiddelbart stempler som rasisme.

Rasisme var en gang i tiden noe av det mest alvorlige man kunne slynge mot et menneske. I antirasistenes munn brukes rasisme på en måte som fremmer rasisme. Det gir avsenderen en tilfredsstillelse av å brennmerke et menneske. Slik benytter også Braanen det. Slik brukte bolsjevikene og maoistene ordet klassefiende.

Slik er den flerkulturelle galskapen: man skaper den etniske polarisering man hevder å motarbeide.

Vi har nå levd med prosjektet et stykke tid. Lenge nok til å kunne si:

Det er ikke Jonas Gahr Støre, John Olav Egeland eller Bjørgulv Braanen som avgjør hvem som godtas som norsk. Det gjør majoriteten. En ny minoritet må anerkjennes for å kunne bli integrert. Dette forhold har Gahr Støre og Bondevik underkjent. De har tvert imot fratatt majoriteten denne retten. Men den kan ikke fratas dem, selv ikke i et diktatur. En slik anerkjennelse er noe man gir, frivillig. Den kan ikke kommanderes.

Denne frivilligheten i mellommenneskelige forhold er noe dagens ledere ser ut til å ha glemt. De snakker som om de kan kommandere omtrent som når de legger ned sykehus.

Bak denne humaniteten skjuler det seg en maktbrynde. Det handler ikke om medmenneskelighet, det handler om ambisjoner, makt og egen storhet. Og det handler om penger. Innvandring og asyl er blitt big business for en rekke mennesker, i og utenfor Norge.

Den norske eliten har gjort muslimene en stor bjørnetjeneste ved å innbille dem at de kan ri etniske og religiøse kjepphester uten konsekvenser. De konsekvensene er ved å melde seg over hele Europa.

Den innfødte befolkningen vil ikke bli detronisert i sitt eget land. Når det kommer til stykket er det majoritetskulturen som er garanten for et bærekraftig fellesskap, med stor nok sammenhengskraft til å ønske nye mennesker velkommen.

For den som vil sjekke Braanen: Spiller på lag
Han reagerte på setninger i artikkelen Er det et fantastisk land?.

Les også

-
-
-
-
-

Les også