En upresis setning om rettigheter og nye borgere har avfødt debatt. Noen har utlagt det som om red. mener at det bør være ulike rettigheter for ulike grupper mennesker i Norge. Det er selvsagt feil.

Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen bruker r-ordet. Han leser ikke ting i beste mening. Jeg ser at andre tar et forbehold: de tror ikke helt at det var ment slik.

Utløsende var setningen «Man har forkynt et nytt fellesskap, der ingen teller mer enn andre. Dette er tøv.» Tøv er et farlig ord. Her var ikke red. presis nok og det kunne feiltolkes, hvis man ville. La meg derfor presisere:

Document går selvsagt ikke inn for ulike rettigheter for norske borgere. Det jeg grep fatt i var definisjonen av borgeren i det nye Norge: Når man tenker på hvor store forandringer som er skjedd de senere år, og hvor mye det er snakk om et nytt Vi, så er det skrint med definisjoner. Jonas Gahr Støre har på spørsmål gått helt ned på det minimale: det er alle med norsk pass. Ellers er kriteriene stort sett språk og lovlydighet.

Det er min påstand at dette ikke er nok. Disse definisjonene underslår at det skal noe mer til å skape et fellesskap. Et nytt fellesskap krever feks. at majoritetsbefolkningen anerkjenner de nye som likeverdige. Men vi hører aldri politikere eller akademikere uttale seg om dette. Ikke bare fortier de at det forholder seg slik, som sosial realitet, dvs. som et er, de fortier det også fordi de ikke stoler på folket, dvs. de går til et bør.

Man trenger ikke være spesielt freudiansk i hodet for å se at alle som vokter med haukeblikk etter overtramp fra det deskriptive til det normative, selv sitter til halsen i det normative. Men hvis man selv er den som konstituerer det normative, vil det fortone seg som et er.

Det finnes både et er og et bør i borgernes hoder, og det er i spenningen mellom de to at rettsoppfatningen dannes. Dersom myndighetene staker ut en kurs som bryter med folkets suverenitet vil folk og elite ha forskjellige oppfatninger av rettferdighet. Slik er dagens situasjon.

Det er ellers tragisk at en bevegelse som har hyllet nasjonal selvråderett og opptrådt som folkets forsvarer i dag er helt taus når det samme folket desperat kunne trengt til en stemme.

Venstresiden befinner seg i dag i det som ut fra teorien skulle vært en drømmesituasjon: de skulle vært folkets talerør. Men de snur seg vekk og tør ikke berøre temaene fordi det berører «nasjon», nasjonalt fellesskap og religion og kultur. Det er dypt tragisk.

Det er ingen grunn til å hovere, og mange på venstresiden føler nok dyp frustrasjon over dette sviket mot vanlige folk.