Kommentar

Språket påvirker samtiden som i sin tur reflekteres i språket. Ved å se på språkets innhold så vel som form kan man skaffe seg lærdom om hvordan et samfunn fungerer, hvordan menneskene tenker eller lar det være og, ikke minst, om hvilke prioriteringer som gjøres. Jeg ønsker å trekke frem eksempler på hvordan man i toneangivende kretser avslører seg gjennom språkbruken.

Hos de fleste lesere vil dette forhåpentlig fremkalle smil og en smule humring, kanskje blandet med ettertanke. Andre vil i utgangspunktet være skeptiske til slike språkkritiske øvelser, kan hende føles en viss hjerteklapping eller endog irritasjon over noe som vekker vonde minner om norsklæreres rødblyantaktivitet. De kan ta det helt med ro: Jeg er ikke ute etter å henge ut folk som av en eller annen grunn måtte ha genuine vansker med å uttrykke seg skriftlig, det være seg fordi de strever med dysleksi eller noe lignende hvis navn vi ikke engang kjenner. Det er heller ikke formmessig standardsmåplukk jeg er ute etter – feil som at man ikke skjelner mellom enda og ennå, ovenfor og overfor, brente og brant og hengte og hang, selv om alt dette ergrer meg ustyrtelig når journalister og andre profesjonelle skribenter ikke gidder å arbeide nok med en tekst til å få det rett – ikke engang forholdismen i all sin uvakre skrud preget av «lærern har sagt at det gjøkke så farlig»-mentalitet er det jeg vil til livs. Denne kommentaren er altså ikke et forsøk fra min side på å stille opp noe språklig ideal som alle skal strekke seg etter; jeg vet av livslang erfaring bare så altfor vel at feil finnes i alle tekster og ofte både hva form og innhold angår. Derimot er det en bestemt type overklassesosiolekt jeg er ute etter å kle av, en type maktspråk som er like pretensiøst som det er tøvet, men som likevel selv later som det er både kosher, halal og hel ved. Jeg erkjenner at jeg har vært inne på temaet tidligere, ikke minst her, men viktige ting tåler godt å gjentas.

Vi begynner helt på toppen av den sosiale kransekaken, med de kongelige, og da velger jeg å gå til Sverige selv om ikke minst herr og fru Kronprinsen hos oss nok kunne bidratt med instruktive innføringer i hvordan man samtidig er både uklar, folkelig og fornem på den akseptert «gode» måten. Men altså Sverige og den da (1973) nyslåtte kungen, Carl XVI Gustav som skulle overta etter sin nyss avdøde far; hvilket valgspråk ville han ta? Forgjengeren hadde virket under mottoet «Allt för Sverige!», altså samme variant som norske konger har hatt siden 1905, men nå var det tid for «change.» «För Sverige – i tiden» ble det nye, og jeg formoder at det var flere enn jeg som klødde seg i hodet over konstruksjonen. For hva betyr setningen om det nå overhodet er en setning? Kryptiske konger har man hatt flere av, i Sverige som i andre land, og noen av dem forvaltet kanskje dunkle og hemmelige innsikter, men dette mottoet slår en som vesentlig mer uklart enn dypt. Antagelig var det et forsøk på å antyde at man nå skulle bli bedre tilpasset den nye tid, men rent språklig endte det i magaplask. Det hele luktet av «kom og se så moderne og fashionable jeg er blitt!», mens forventningen til et statsoverhode er det motsatte, at det skal være et tidløst nasjonalt samlingspunkt snarere enn bundet til en bestemt periode og stil. Jeg ser med engstelse frem mot hva valgspråket vil bli for Norges neste konge, skjønt kanskje blir jeg gledelig overrasket om jeg nå overhodet får oppleve tronskiftet.

Det tjener intet til å lesse eksempler oppå hverandre og fremfor alt er det ikke nødvendig for å få frem poengene, men selvsagt må vi avlegge også vårt eget land og nåtiden et språklig besøk. La oss gå til den største av de store innen helsevesenet, fusjonsgiganten Oslo universitetssykehus (OUS). Der arbeider man til stadighet flittig i omfattende prosesser (som alle som én er «inkluderende og transparente», må vite) frem et stort antall ordkombinasjoner som man ønsker å assosieres med, men som mange av de ansatte omfatter med mer oppgitt undring og uglad humor enn stolthet og økt forståelse. Over tolv sider og med fine bilder til finner man eksempelvis i dokumentet «Oslo universitetssykehus: Strategi 2013-2018» kløktige ord og formuleringer satt smakfullt sammen til en pakke som åpenbart skal inngi tillit både hos finansiører og folk. De er dessuten ytterst informative innen vårt titteltema selv om det helt sikkert ikke var dette som var hensikten. La oss eksemplifisere slik at ånden som svever over de byråkratiske vannene, blir bedre synlig.

På selve forsiden finnes underoverskriften «Sammen med pasientene utvikler vi morgendagens behandling,» en formulering som åpenbart finnes så utsøkt at den gjentas flere steder i skriftet; den er helliggjort som Visjonen. Sykehuset skal videre kjennetegnes ved at: «Vi tar utgangspunkt i pasientenes perspektiv.» Man fristes til å kommentere: Tenk det, Hedda. Også denne setningen går igjen flere ganger, stundom med perspektiv byttet ut med behov. Man minnes politikernes evinnelige «pasienten i sentrum»-litani som åpenbart teller mer enn handling, så her befinner sykehusledelsen og deres medieeksperter seg i godt selskap. OUS skal dessuten ha et «Arbeidsmiljø preget av åpenhet og respekt,» være «Et fremragende universitetssykehus, en lærende og skapende organisasjon» så vel som «En god samarbeidspartner og engasjert samfunnsaktør.» Alt dette er sykehusets mål. Mellom Visjonen og Målene i slike institusjoner har imidlertid Vårherre og medieekspertene – jeg mistenker først og fremst de sistnevnte – satt Verdiene, som sammenfattes i følgende to setninger: «Vårt felles verdigrunnlag er de nasjonale verdiene for helsetjenesten: Kvalitet, trygghet og respekt. Vår kultur skal være: Åpen, lærende og helhetstenkende.»

Lignende språk gjenfinnes overalt i samfunnet. Poenget er derfor ikke å fremheve OUS som spesielt ille i sammenhengen selv om de nok fortjener en dragelse mer enn mange andre, store og ivrige som de er til å vise språklig-politisk flinkhet i samsvar med tidens krav og tone. Men hva er det vi egentlig her ser eksempler på? Hvem er denne typen språk nyttig for, hva er det språket formidler og demonstrerer?

Det er viktig å påpeke at det ikke er positivt feil det som skrives i sykehuseksemplene ovenfor; det kolliderer ikke med fakta, i alle fall ikke om man ser påstandene som ønskemål mer enn beskrivelser av hvordan ting nå er. Det skrevne står heller ikke i motstrid med hevdvunnen etikk blant leger, sykepleiere og andre som arbeider med å ta hånd om syke mennesker direkte eller indirekte. Ikke er det løgn, men det er heller ikke sannhet, for sistnevnte begrep lodder dypere og krever mer enn fraværende diskrepanse mellom realiteter og påstandsinnhold.

Det vi har lest smakebiter av, er typiske eksempler på det jeg her kaller tidens tungetale. En gang, i vår religiøst pregete, ikke alt for fjerne fortid, var tungetale noe annet, men også da noe man lærte seg fordi det ble forventet i et gitt miljø og i bestemte sammenhenger. Stundom var datidens tungetale helt uforståelig, en ekstatisk variant av den språklige ferdigheten apostlene etter sigende fikk del i gjennom Den hellige ånds inngripen under den første pinsen. Andre ganger lå den nærmere opp til nåtidspraksisen, den var et religiøst stammespråk som lett skar over i det latterlige; man minnes Rolv Wesenlunds uforlignelige feriebisp Fjertnes og noe jeg husker omtrent som «på klippens grunn seg åpenbarer til blott og bar sankthans.» Parodien traff så det sang.

I dag er det godhetskliss kledd i fine ord som dominerer, i strategiplaner (bokstavelig talt i parentes bemerket skal det anføres at jeg har forsøkt å få lokal forståelse for at ordet er smør på flesk – strategi er i alt vesentlig synonymt med plan – men stort sett forgjeves), oppdragsdokumenter, grunnlagsdokumenter og alt det nå heter, dette som samfunnet for tiden er ved å drukne i. Man rader opp honnørord som liksom bare være med i slike sammenhenger: kompetanse, medvirkning, åpenhet, engasjement og slik kan man holde på inn i det uendelige. Mer enn noe annet er det språklig «feelgood» som serveres, ordgaver av liten reell verdi, men pakket inn i flott innpakningspapir. Mye av det er selvfølgeligheter, men ordene burde forblitt uuttalt, for straks de pakkes ut mister de kraft og glød. Vi vet jo dessuten at det slett ikke alltid er så at de som snakker mest om godhet, nødvendigvis er de som står for de fleste gode gjerningene. Slike utføres best i det stille.

Fiiin tale som hverken er sann eller usann, men lever i en annen og emosjonell dimensjon adskilt fra den del av virkeligheten der planer og beslutninger gjennomføres, har skubbet unna alle andre former for tungetale og «ror nå grunden åleine» som det heter i en gammel vise. Fenomenet er internasjonalt så det forslår og er da av mange også best kjent under sitt engelske og særdeles uærbødige navn: bullshit. På norsk er det enda mer drengestuepregete «pisspreik» den mest presise og samtidig saftige oversettelsen (unnskyld, men adjektivet bare måtte brukes i sammenhengen!), men andre betegnelser finnes også som preik uten noe prefiks, tøv, prat, svada og, både på engelsk og norsk, humbug. En norskspråklig svadagenerator finner du her; lek med den kan fremkalle mye uglad latter. Jeg skal senere en gang forsøke å komme tilbake til forskjellene og sammenhengene mellom sannhet, løgn og bullshit; de er slett ikke trivielle, særlig hva gjelder den subjektive bevisstheten om hva man holder på med når man på ulike måter «bedriver ord.» I følge Princeton-filosofen Harry Frankfurt er gjerningsmannens egen forståelse av adferden et nøkkelelement i bullshit, altså det jeg her kaller tidens tungetale, slik han gav uttrykk for i denne lille artikkelen fra 1986 som siden er blitt både berømt og ofte sitert. Jeg er ikke sikker på om Frankfurt har rett i at man ikke også ubevisst, ut fra sosial vane i et gitt miljø, kan begå samme type språkfordervelse og følgelig gjøre seg fortjent bullshit-betegnelsen, men dette lar vi ligge. Parallellen til svik og svikt (førstnevnte krever innsikt i det gale man gjør, sistnevnte gjør det ikke) ligger nære til hands. Mitt prinsipielle synspunkt er at det for omverdenen er mindre interessant hvorvidt folk bevisst vil eller er uvitende om at «synder» begås av språklige eller andre slag; resultatet blir det samme.

Honnørord med følelsesappell ligger altså «i tiden» for å vende tilbake til svenskekongens formulering. Jeg speider stadig etter tegn på at bølgen skulle være ved å avta i styrke, kanskje mest som utslag av «hope against hope.» Ofte tenker jeg på det gamle uttrykket «drep meg, konge, men ikkje med graut!» når jeg utsettes for slike velflidde skriftstykker innhyllet i emosjonell parfyme. Hos meg vekker de alt annet enn velvilje, og jeg vet at også mange andre reiser bust selv om de ikke sier noe. Men en gang skal vel også den stille majoriteten finne tilbake til sin egen stemme og si sin hjertens mening om alt tøvet som «the powers that be» trer ned over hodet på dem. Man kan i det minste håpe.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også