Kommentar

På mange europeiske språk – engelsk og russisk er bare to eksempler – brukes samme ord for ”tunge” og ”språk”. Også vi snakket slik engang, vi talte ”norsk tunga”. I denne sammenhengen blir tittelordet forståelig: Det betyr maktens språk.

Jeg er ikke blant dem som tar lett på språkspørsmål. Grunnen er at jeg tror de er så viktige; rettelse, jeg VET at de er viktige. Jeg vet imidlertid også at mange andre har et mindre hett forhold til slikt enn jeg har, de finner det kanskje bent fram kjedelig eller uforståelig. La oss derfor begynne litt forsiktig, med en repetisjon.

Første punkt på dagsordenen er ”forholdismen”, fortjenstfullt omtalt her tidligere av Christian Skaug. Andre har gjort det samme, naturligvis, blant annet Per Egil Hegge flere ganger i sin utmerkede språkspalte i Aftenposten; spalten er tvers igjennom pålitelig og anbefales, i motsetning til avisen. Vi snakker om den omseggripende tendensen til å bruke uttrykket ”i forhold til” om nesten alle relasjoner som tenkes kan, altså ikke bare i betydningen ”sammenlignet med”. ”I forhold til faste situasjoner er han god på straffe” kunne være en bare LITT overdrevet setning fra sportsjournalistikken, og dessverre er det ikke denne grenen av skrivekunsten og virkeligheten som representerer ”frontfaget” innen forholdismen; det er det journalister, politikere og andre samfunnstopper som gjør, de driver utviklingen. Nylig hørte jeg en morgenstund i bil følgende perle på ”NRK Alltid Nyheter” (en representant for påtalemakten forsvarte seg mot anklager om sendrektighet iblandet inkompetanse): ”I forhold til kvalitet har vi ingen utfordringer med målsetningen”. Dersom han hadde sagt ”Vi er ikke dårlige”, så hadde jeg kanskje trodd ham, men slik benektelsen kom oste den ikke av troverdighet.

Skaug pekte på noe felles for de ulike misbrukssituasjonene: Ved å snakke og skrive forholdisme-nyspråket begår man ikke bare en skjenselsgjerning hva filologisk vellyd angår, man reduserer også presisjonen. Man påpeker med den populære vendingen kun AT et forhold eksisterer mellom to entiteter (vennligst ikke misforstå meg ved å tenke i uterlige baner her!), ikke HVILKET forhold som finnes. Hadde man derimot brukt gode og enkle ord og formuleringer som ”for”, ”med”, ”hva angår”, ”når det gjelder” og mye annet fra vårt rike språk istedenfor ”i forhold til”, så hadde både estetikken og presisjonen vært ivaretatt på en langt bedre måte.

La meg i sammenhengen også påpeke noen andre og ytterst banale (men irriterende!) språklige standardfeil som statsråder og andre i samfunnets toppskikt strør om seg med. Slurvet (selvsagt kritiserer jeg ikke dialektale forskjeller her, det er kun lurvete omgang med riksmålene – bokmål og nynorsk – som påtales) går ut over respekten så vel som oppmerksomheten hos lyttere og lesere, for formen er alt annet enn uviktig når man ønsker å formidle noe. Dessuten viser det at man ikke tar ansvar for egen kultur på dette området, noe som tyder på at man kanskje ikke bryr seg så mye om norsk kulturarv på andre områder heller. Mange av dem (ikke de; Carl I Hagen var en foregangsmann når det gjaldt å aldri bruke objektformen, men han er ingenlunde alene) kjenner for eksempel åpenbart ikke betydningsforskjellen mellom ”ovenfor” og ”overfor”, mellom ”enda” og ”ennå” eller ”brant” og ”brente” (da er vi typisk tilbake i ”foppallens” verden igjen. For i alle fall denne sportsidioten er det en plage å høre at en spiller ”brant” et straffespark; nei, han brant kanskje i kinnene av skam og ergrelse etterpå, men straffen brente han!). For balansens skyld i sterke og svake verbs forunderlige verden kan jeg legge til at det heller ikke er stas å høre en toppolitiker si om meningsmotstandere at ”de skjærte alle over en kam”, og når de ”setter seg målsetninger”, da lar jeg alt håp om gode resultater fare.

Er jeg ute etter å henge ut ærlige mennesker med svake norskferdigheter? Nei, men jeg henger gjerne ut dem som har ”norsk tunga” som sitt viktigste arbeidsverktøy, altså journalister og andre produsenter av ord i sammenheng, og som ikke viser respekt for språket. Vi lever dessuten ikke lenger i en tid da folk uten formell utdannelse bekler de viktigste samfunnsposisjonene (forresten kan jeg vanskelig tenke meg at en Einar Gerhardsen eller Trygve Bratteli ville begått feil som disse, dertil hadde de alt for stor respekt for lærdom), så jeg tar gjerne med i samme slengen omtrentlige og slurvete politikere samt maktmennesker for øvrig som til stadighet manifesterer egen inkompetanse, også språklig. Og merk vel, dette skjer samtidig som de knapt gidder å skule sin forakt for folk flests meninger annet enn når de skal gjenvelges eller behøver støtte av det eller andre slaget. De fortjener å kles av i god Hans Christian Andersensk ånd (jamfør gutten som ikke så de fine og fjonge nye klærne keiseren angivelig hadde på, og som følgelig ropte ut sannheten, at han var naken). Deres liksom-kameratslighet med et folk de står fjernere og fjernere fra huer meg ikke.

Den språklige ubehjelpeligheten mange samfunnstopper daglig målbærer (bokstavelig talt) er ikke kun et estetisk problem for en utdøende generasjon (om det kan være noen trøst, for nå å ta tak i enda en underlig språkkonstruksjon: Selv de eldste iblant oss har fremtiden foran seg – hvor skulle den ellers være? – og selv de yngste er utdøende, det tar bare litt lengre tid). Dersom språkherperne mener at ”det gjøkke så farlig”, så har de faktisk feil når de plasserer det filologiske Kainsmerket midt i egen panne. For form og innhold henger sammen. Man kan ikke øve estetisk vold mot førstnevnte uten at sistnevnte lider skade. Da kommer vi inn på neste tema, som var det jeg egentlig ønsket å skrive om og okke meg over.

Enkelte politikere er verre enn andre, eller kanskje de er mer utpregete periodemisbrukere av språket. En som har hatt en riktig dårlig sommer i så måte, er statsråd Faremo. Det toppet seg i høringen på Stortinget etter at Gjørv-kommisjonen hadde levert sin rapport. Blant ordene og språkblomstene hun da brukte var følgende (takk til Hanni Afsar på Vårt Lands Verdidebatt for listen; han er en av skribentene der som det er verd å følge):

”styringsdialog”

”håndhevelsesbistand”

”resultatreform”

”samhandlingsprosedyrer”

”samhandlingsreformer”

”sektorovergripende utfordringer”

”resultatorientert lederskap”

”forsterket lederansvar og endringsledelse på dagsordenen”

”ledelsesoppmerksomhet knyttet til resultater”

”utvikle en ny lederplattform”

”Slik talar maktens kreatur,” sa engang salig Olof Palme, om enn selvsagt i en helt annen sammenheng. Hadde slike ord og tale vært utypisk, så greit, vi kan alle ha dårlige dager, også språklig, men de er ikke det, de er del av en språklig systematikk som har informasjonsverdi hva gjelder samfunnssyn og –forståelse.

For dette øvrighetsspråket reflekterer en verdensanskuelse som ikke er jordet, som ikke er i samklang med de oppfatninger og det språk som finnes blant fotfolket. Mange blir ”alterert” som det engang het, føler seg underlegne og satt på plass når de blir møtt av denslags tale fra oven (tenk, fra selveste ministeren!), ikke minst dersom man finner den i et departamentalt brev med avslag på en anmodning man har kommet med. Språket er en integrert del av maktutøvelsen. Andre, som undertegnede, kjenner derimot at det farer en djevel i oss når vi eksponeres for slik kaudervelsk, og ønsker å plukke politikeren eller klerken ned noen hakk. Man fristes til å si med George Bernard Shaw fra ”Pygmalion” og ”My fair lady”: “Why can’t the English (eller Norwegian) learn to speak?” Jeg vet han hadde en annen type språkmisbruk i tankene med replikken, men så var nå heller ikke byråkratiet like velutviklet for hundre år siden, da han skrev.

Selvsagt har mange klaget over maktpersoners språkføring før meg, og bedre enn jeg noen gang vil kunne gjøre det. La meg igjen trekke fram en av de riktig store heltene, George Orwell, som i 1946 skrev essayet ”Politics and the English Language” der han kritiserte ”the ugly and inaccurate contemporary written English language”. Hvert ord han skrev kunne like godt vært myntet på norsk maktspråk nesten 70 år senere. Hans stil er så kraftfull at jeg velger å sitere ham uten oversettelse: [”Political prose was formed] to make lies sound truthful and murder respectable, and to give an appearance of solidity to pure wind.” I stedet for dette kunstige og oppstyltrete språket bad han politikerne om å begynne å snakke ”plain English”. Man fristes til å si bare ett ord: Amen.

Hovedregelen for vellykket og meningsfull tale så vel som skrift er tredelt: Man skal ha noe å si, man skal si det, og så stoppe når man har sagt det. Mange mektige synder mot alle tre komponentene, og statsråd Faremo er ved å utmerke seg som en av de verste i klassen.

Som Orwell med vanlig presisjon poengterte, så finnes det en forbindelse mellom uspråk av denne typen og undertrykkende ideologi. Jeg vet ikke om effekten er villet, altså om maktmenneskene har til hensikt å villede og lure det lyttende folket, eller å forebygge eventuell motstand og kritikk, men dette er så utvilsomt virkningen om ikke mottakerne er klare over mekanismen.

Selvsagt er ikke politikerne alene om å benytte seg av sammenhengen; heller ikke dette har de funnet opp selv, næringslivet og, i særdeleshet, store offentlige foretak flyter over av samme liksomkommunikasjon. Jeg har selv hatt den tvilsomme gleden å oppleve språklig elendighet ved Oslo universitetssykehus under en uendelighet av møter og gjennom ledelsens kommunikasjonsskriv til oss, de uvaskede masser. Under slike seanser er det ett ord som vokser og vokser i bevisstheten: Svada.

Det positive i situasjonen er at flere og flere begynner å bli oppmerksomme på språkmisbruket og møter det med et passende våpen, nemlig latteren. Intet tar ned pompøsitet bedre enn gapskratt, og om den skulle få et islett av frustrasjon eller endog infamitet eller fiendtlighet, så er det ikke mer enn ordgyterne fortjener. Typisk finner man i siste nummer av Tidsskrift for Den norske legeforening et innlegg med tittelen ”Svada”. Forbilledlig viser forfatteren både til Språkrådets allmenne svadagenerator og til samme institusjons spesialiserte svadagenerator for helseadministrasjon. Begge er framifrå hjelpemidler for svartsynte språkoffer nå når nettene blir kaldere, dagene kortere og møtene lengre.

Det snakkes mye om våpen som er etisk uakseptable, som visstnok miner og klasebomber er det, og etter sigende har Norge gått i bresjen for å få slike forbudt. La meg mot denne bakgrunn ydmykt foreslå at et dertil egnet offentlig organ kunne begynne en kampanje for å kjenne også graut ulovlig. Begrunnelsen skal søkes i uttrykket ”drep meg, Konge, men ikkje med graut”. Den språkgraut vi utsettes for fra norske makthavere må med god margin kunne karakteriseres som et ”unnecessarily cruel weapon”. Håndheverne av Geneve-konvensjonene være herved tipset!

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også