Kommentar

Ved flere anledninger har jeg her på document.no kritisert det jeg mener er en ensidig omfavning av ovenfra-og-ned styringsmodeller for ulike typer kompetansebedrifter. Det sentrale i kritikken har vært det jeg ser som en overdreven tro på pyramidal, hierarkisk organisering, plantenkning, målstyring og detaljkontroll i ledelsen av private og offentlige virksomheter. Fenomenet er globalt, men ikke minst tydelig i vårt land.

Det prinsipielle motstykket til topptung styring er organisering nedenfra opp. Dette innebærer en erkjennelse av at komplekse strukturer, inklusive sosiale strukturer, ofte oppstår gjennom selvaggregering, og at de også best fungerer og forstås i dette perspektivet.

Selvorganisering og –styring kan iakttas på svært mange områder både i den uorganiske og organiske verden. I førstnevnte bruker man særlig å nevne som eksempler krystalliseringsprosesser og strømningsmønstre i væsker som varmes opp nedenfra. Et annet og vanlig fenomen er spontanorienteringen av bipolare molekyler (her snakker jeg ikke om sinnslidelser, naturligvis, men om lange molekyler som er vannløselige i den ene enden og fettløselige i den andre) i mono- eller dobbeltlag todimensjonale membraner eller små kuler (miceller der den vannløselige – hydrofile – delen ligger ut mot omgivelsene mens micellens indre er hydrofobt). Også i matematikk og kybernetikk (av kybernetes, det greske ordet for styrmann; det dreier seg altså om læren om styringsmekanismer og -problemer, særlig brukt om moderne datavitenskap) omtales flere interessante fenomener som har med elementers selvorganisering å gjøre.

Problematikken turde ha mer allmenninteresse når vi beveger oss inn på menneske-nære områder. Regulering av vekst og form i menneskelige (og andre arters) vev og organer forestås av cellene selv, det sitter ikke noe sentralt ”reguleringsdirektorat” i hjernen eller annetsteds som tar seg av slikt. Orden og balanse skapes nedenfra gjennom et flertall både positive og negative prosesser for tilbakekoblingskontroll (oftere kalt ”feed-back” også i vårt land; dersom denne er positiv, stimuleres til ytterligere aktivitet, mens tilsvarende negativ feed-back bremser opp aktiviteten som monitoreres). Med mindre man støtter seg til den teistiske hypotesen, noe ytterst få gjør i denne sammenhengen, så går vi altså alle rundt som levende beviser på at organisasjon og senere styring nedenfra fungerer aldeles fabelaktig for selv ekstremt komplekse organismer bestående av rundt 1014 separate cellulære elementer.

Går vi fra molekyler og celler til organismenivået og forholdet mellom organismer, så finner vi igjen frapperende eksempler på spontan sosial orden både i havet, på landjorden og i luften. Fiskestimer er selvorganiserende og kan inneholde uhorvelige mengder biomasse fordelt på et fantastisk antall enkeltfisk som opptrer ordnet og tilsynelatende målrettet i sin jakt på mat, parringspartnere og sikkerhet. Det samme gjelder svermer og flokker av innsekter, fugler og dyr som kan foreta nærmest utrolig lange reiser og opptre enhetlig og med noe som ligner militær presisjon jagende de samme mål som livskollegene i havet. Heller ikke her finnes vertikale kommandolinjer eller noe utbygd styringsapparat for å ta hånd om kompleksiteten. Enkeltindividene opptrer likevel (eller på grunn av dette?) effektivt og på en måte som gagner allmennytten; blant mennesker ville tilsvarende opptreden lett blitt oppfattet som altruistisk og iallfall bevisst.

Et spesielt tilfelle er maur i maurtuer. Her har enkeltorganismene ulike funksjonelle roller og vi omtaler ofte tuene i hierarkiske ordelag (dronninger, soldater og så videre), men organiseringen skjer like fullt nedenfra. Slike maursamfunn illustrerer også fenomenet emergens på en fortreffelig måte. Den enkelte maur er et individ, men det er sannelig også den enkelte maurtue, bare på et høyere kompleksitets- eller organisasjonsnivå. Grupper er realiteter både funksjonelt og strukturelt, og det er ingen grunn til å skamme seg over å tenke på og omtale dem som sådanne. Emergens er altså et viktig fenomen ved og ofte resultat av selvorganisering, men de to begrepene er langt fra synonyme. Man kan ha selvorganisering uten emergens og vice versa.

Hvordan markeder fungerer (man minnes Adam Smiths ”invisible hand”) omtales ofte som et paradeeksempel på bottom-up organisering av komplekse menneskelige aktiviteter. Næringslivsområdet illustrerer også det stikk motsatte, nemlig hvordan den i manges øyne mer logiske planøkonomien i praksis kommer til kort: Den er ineffektiv, mangler fleksibilitet og har bidratt allment negativt til samfunnsutviklingen i de tilfellene der den ble satt ut i livet. Selvsagt snakker vi her om temaer som ikke omfattes av alminnelig enighet, det dreier seg tross alt om selve kjernespørsmålet i den lange og intense striden om makt og rett mellom sosialistiske og markedsorienterte økonomiske og politiske systemer. Men økonomisk-politisk historie viser et utall av eksempler på at kapitalisme får fart på hjulene og skaper merverdi (og mange eksempler på at dette har kommet det store flertallet i folket, ikke bare kapitalistene, til gode), mens sosialistisk styring av næringslivet resulterer i friksjon, manglende nyskapning og alminnelig folkelig lethargia. Økonomene på venstresiden liker ikke å bli minnet om dette, men slik er likefullt historikken. At tøylesløs kapitalisme også er beheftet med betydelige problemer, er en annen sak som jeg på ingen måte prøver å benekte. Disse vanskene er imidlertid av regulatorisk art og ikke direkte relevante i selvaggregeringsperspektivet.

Spontane samarbeidsnettverk er andre gode eksempler på selvorganisering i samfunnet. Igjen forestiller man seg i litt abstrakt språk utviklingen som begynnende med tilfeldige ”forstyrrelser av likevekten” (eksempelvis kontakter mellom personer med samme interesser, men komplementære ferdigheter), fulgt av positiv tilbakekoblingskontroll slik at fenomenet vokser fortere ettersom suksessen kommer. Et særdeles tydelig og tidstypisk nettverk av denne typen er det elektroniske verdensnettet: Det sitter ingen Keiseren av Internett i California et sted og styrer, nettet oppstod spontant, i betydningen gjennom enkeltindividers innsats på et lavt nivå, og vedlikeholdes på samme måte, som et selvorganiserende fenomen og ikke som en hierarkisk struktur. Blant meget annet er det nettopp denne egenskapen som gjør at det ikke så lett lar seg kneble av sensur- og reguleringskåte damer og herrer. Det mangler ikke på forsøkene, men desentraliserte strukturer er det ikke noen gitt å få kontroll over enten man står med sekulære eller religiøse lovbøker i hånden og krever underkastelse.

Et siste selvorganiserende fenomen jeg vil løfte fram er forskningsvirksomhet og forskergrupper. Disse kommer ALLTID i stand ved at noen, altså enkeltmennesker, har ideer og virketrang, ALDRI ved at Forskningsdirektøren eller andre øvrighetspersoner bestemmer utviklingsretning og peker den ut med hele hånden. Så samarbeider forskerne, effektivt dersom de selv får bestemme hvem de har nytte av å interagere med, ineffektivt dersom noen ”upstairs” bestemmer hvem som absolutt må finne sammen. Alle i forskningsmiljøer vet at det er slik det faktisk går til, men like forbasket forsøkes det igjen og igjen å trekke en organisatorisk tvangstrøye ned over de forskningsmessig aktive, ovenfra og ned bokstavelig talt.

Jeg sier ikke at alle de ovenfor nevnte formene for selvorganisering er sider av samme sak, og selvsagt heller ikke at de skal forstås som fremkommet gjennom de samme prosesser. Kanskje er mekanismene bak fenomene ulike i de ulike situasjonene, men felles for dem er i det minste at de alle manifesterer vekst og regulering – styring om du vil, selv om jeg synes ordet gir feil assosiasjoner her – nedenfra og ikke ovenfra.

For det er ikke til å stikke under stol at kunnskapen om HVORDAN selvorganiseringen skjer på ulike kompleksitetsnivåer – i den uorganiske verden, i menneskeskapte systemer og ellers i biologien – ennå er mangelfull. Dette henger først og fremst sammen med at kompleks systemteori er en ny vitenskap; først etter andre verdenskrig begynte man å innse at linearitet og styring fra oven representerte overforenklinger av svært mange observerte prosesser, og man satte følgelig i gang med å studere dem nærmere. Vi snakker her om et reelt paradigmeskifte (ordet misbrukes massivt i samtiden, men er etter min mening på sin plass i denne sammenhengen). Ideologi, politisk samfunnssyn og alminnelig treghet slår da inn med full kraft mot endringen hvilket paradigmebegrepets far, vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn, var den første til å påpeke.

Som alt antydet, er uviljen mot å gi opp gamle standpunkter spesielt merkbar langs konfliktaksen kammandoøkonomi versus markedsbestemt vekst og styring. Nå snakker jo ikke dagens sosialister like mye om slikt lenger og de ønsker definitivt ikke å måtte svare for de historiske erfaringene med dårlig fungerende næringsliv i blant annet Sovjetunionen og Øst-Europa i etterkrigstiden; å trekke slikt inn i diskusjonene oppfattes nærmest som uhøflig og ødeleggende for den koselige stemningen i den store norske politiske syntesen. Men om de ikke lenger åpent tar til orde for planøkonomi, trass i at denne fortoner seg så tilforlitelig på tegnebrettet og i tenkning basert på lineære årsak-virkning sammenhenger, så er ikke styringsviljen blitt mindre. Kontroll langs vertikale kommandolinjer er fortsatt idealet som det har vært siden Lenins tid, enten det gjelder sykehus, andre halvstatlige foretak eller hva det nå måtte være.

Virkeligheten er kompleks: Mange samfunnsstrukturer rundt oss er tilkommet gjennom selvorganisering mens andre er blitt til gjennom initiativ ovenfra. Hvis man ikke ser den prinsipielle forskjellen mellom de to og tror at også de førstnevnte er i behov av sterk styring utenfra og ovenfra, en dessverre alt for typisk tankefeil, så havner vi alle i problemer. Maktmennesker med sosialistiske røtter innbiller seg at mer og bedre ledelse er botemiddelet mot alle funksjonsdefekter selv innen komplekse systemer, omtrent på samme måte som mer og bedre undervisning formodes å skulle kunne kompensere for alle kognitive vansker. Det lyder optimistisk og fint, men det er ikke sant. Det er fremfor alt svært lite kostnadseffektivt.

Når man i etterdønningene etter Gjørv-rapporten eller andre vurderinger av ting i samfunnet som fungerer dårlig (sykehus, forskningsinstitusjoner, fyll inn det du synes passer), hører statsråd Faremo og andre si at de nå skal ”ta grep for å styrke ledelsen”, så bør varselsklokkene ringe. Folkene i maktsfæren burde heller puste dypt ut og inn et par ganger, slappe av og spørre seg om det ikke er slik at nettopp påtvunget ”ledelse” er en del av problemet snarere enn løsningen? Men selvsagt har de vondt for å innse at kontroll og detaljstyring ikke er veien å gå, at den slags hindrer mer enn fremmer funksjonalitet i mange sammenhenger. Store mentale snuoperasjoner, paradigmeskifter, skjer ikke over natten.

Å finne ut når og hvor selvorganisering skjer i komplekse samfunn er avgjørende for å kunne understøtte prosessene. Det er klokt å ta lærdom av hvordan naturen selv opptrer (”biomimicry” er det moderne moteordet), ikke minst om man vil sikre seg at systemene er bærekraftige. Ofte kan den beste støtten ytes ved at de klåfingrete på toppen sitter på hendene istedenfor å blande seg. De ”ledere” som finner denne type selvkontroll i overkant vanskelig, må gjerne byttes ut; vi skal vel klare å bære tapet.

For de fleste i det politiske Norges pyramidale strukturer vil en slik endring i tankegang der mer ansvar og styring overlates til folket selv innebære et alvorlig brudd med fortidens inngrodde vaner, og motstand må påregnes. Det svir å miste kontrollmakt.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også