Gjesteskribent

«Hundre år er lang tid,» sa min sønn, og det hadde han jo rett i; det var første verdenskrig (28. juli 1914 – 11. november 1918) vi snakket om. Skjønt rett og rett og lang og lang; slikt avhenger helt av perspektivet, og på mange måter er årene siden krigstrommene begynte å slå sommeren 1914 hverken spesielt mange eller spesielt lange, i alle fall om man ser det hele i årsakssammenheng. Mye av det som preger nåtiden og den nære historien forstås best – kan kanskje bare forstås – i lyset av det Den store krigen brakte med seg. Det er noen sider ved bakgrunnen for krigsutbruddet vi skal ta for oss, og selvfølgelig skal vi prøve å gjøre det på en måte som viser at sammenhengene mellom da og nå er både klare og konsekvensbringende.

De med riktig god hukommelse vil minnes at jeg også for et år siden avla første verdenskrig et besøk, i denne artikkelen, men nå vil jeg utvide og fordype perspektivene tatt fra den ene av de tre bøkene jeg da bygget på, Niall Fergusons «The Pity of War: Explaining World War I» fra 1998, samt bringe inn synspunkter fremmet i den helt nye «July Crisis: The World’s Descent into War, Summer 1914» av Thomas Otte. Sistnevnte summerer her i et intervju grunnleggende meninger om hvorfor krigen kom; det er ikke påfallende kontroversielle oppfatninger (hvilket slett ikke gjør dem hverken mindre interessante, mindre troverdige eller mindre viktige) og vi skal komme tilbake til dem om litt. Fergusons resonnementer rundt årsakene til krigsutbruddet, og ikke minst hvorvidt Storbritannia burde eller ikke burde gått til krig mot Tyskland i 1914, er derimot omstridte i mange kretser i og med at de bryter med «received wisdom» på mer enn én måte. De berører samtidig politisk-etiske spørsmål av tidløs karakter og har åpenbar betydning også for dagens politiske tenkning.

Otte tar avstand fra dem som i historisismens ånd mener at første verdenskrig var uavvendelig, en katastrofe som skyldtes historiske, politiske og økonomiske faktorer og der begivenhetene bare i liten grad ble styrt av enkeltindividers valg og beslutninger i Wien, Berlin, Skt Petersburg, Paris og London. Krigen var ikke nødvendig, den kunne vært unngått. Dette betyr ikke at samfunnsmessige forhold var uten betydning i sammenhengen slik at det kun var individers frie handlinger som bestemte forløpet, det er ikke Ottes mening. Tvert imot var undermåls politiske strukturer der regjeringene ikke stod til ansvar overfor folkevalgte parlamenter (Storbritannia var her det hederligste unntaket) en vesentlig bidragende eller tillatende faktor for at fred gled over i krig i løpet av juli 1914. Det kunne vært unngått, men man unngikk det ikke. Hovedansvaret i så måte tilskriver Otte makthaverne i Wien og Berlin som ikke våget eller hadde dimensjon nok til å aksle statsmannskappen da det var som mest behov for det. Men det var likevel ikke slik at krigen kom fordi de tyske lederne aktivt ville det, et synspunkt som både historikere og andre fra mange land har hevdet opp gjennom årene.

Det blir nok ikke samme ramaskrik etter Ottes bok som det ble etter Fergusons 15 år gamle «The Pity of War.» Den stridslystne skotske Harvard-professoren pirket ved en rekke vedtatte sannheter som jeg altså tidligere har vært inne på, men det er særlig noen forhold vedrørende Storbritannias beslutning om å gå til krig som jeg finner av spesiell interesse. Hvorvidt Ferguson har rett i sine enkeltpåstander vedrørende krigsårsakene eller ikke, er egentlig av mindre betydning i sammenhengen, men uansett noe vi på mer prinsipielt grunnlag skal komme tilbake til.

I følge Ferguson var første verdenskrig akkurat det som tittelen til denne artikkelen antyder, intet mindre, altså et enormt mistak, og uten at spørsmålstegnet behøves for å antyde usikkerhet. Ikke bare var den det for verden i sin helhet, men den var det ganske spesielt for Storbritannia både sett mot bakgrunn av krigskonsekvensene og fordi nettopp dette ene landet hadde en unik og ubenyttet mulighet til å forhindre at det gikk som det gikk.

En viktig grunn til at første verdenskrig ble utløst, hevder Ferguson, var britenes utydelige kommunikasjon med tyskerne, en utydelighet som gjorde at Tyskland ikke visste hvilke risici ulike valg innebar. Til dels skyldtes dette usikkerhet i den britiske regjeringen i beslutningsfasen; Ferguson påpeker den store grad av tvil og personlig vakling som preget vurderingene, her møter vi alminnelige mennesker av kjøtt og blod som fant seg stillet overfor større valg enn de maktet å håndtere. Endatil privatøkonomiske konsekvenser av de ulike beslutningene (krig eller ikke krig, fortsettelse i regjering eller ikke) var med å avgjøre veivalgene. Man kunne handlet annerledes, men valgte som man gjorde; det var langt fra noen historisk nødvendighet over krigsutbruddet, om dette er Ferguson enig med Otte selv om førstnevntes vurdering av de britiske politikernes bidrag i sammenhengen er langt mer kritisk.

Ferguson fordømmer Storbritannias beslutning om å gå inn i krigen på Frankrikes side da de gjorde det, altså da krigen begynte. Argumentet er både prinsipielt og kronologisk begrunnet. Uten britisk deltagelse, ingen verdenskrig. Tyskland ville trolig ha vunnet en rent europeisk krig, men dette ville ikke rokket ved Strobritannias verdenspolitiske maktstilling, hevder Ferguson. Og dersom britene skulle grepet inn på Frankrikes side, så først etter at de hadde trent opp en fungerende hær. Slik det nå var, sendte de hundretusener av ukvalifiserte soldater og offiserer i døden; det britiske mannefallet var langt større enn det tilsvarende tyske i begynnelsen av krigen. Man bedrev med andre ord ikke realpolitikk, og dette var til ubotelig skade for Storbritannia som både økonomisk og hva menneskelige tap angår kom ut av krigen langt svakere enn de gikk inn i den til tross for at de var en av seierherrene.

Argumentet om manglende politisk realisme gjaldt etter Fergusons syn særlig hvordan Storbritannia forholdt seg til den selvopptrukne «streken i sanden» for inngripen mot tysk aggresjon, nemlig eventuelle krenkelser av Belgias suverenitet. Siden 1830-tallet hadde de vestlige stormaktene garantert for Belgias grenser, en garanti som hadde klar brodd mot tyske ambisjoner overfor Frankrike, og garantien ble utløst i og med den tyske innmarsjen på belgisk område for slik å kunne angripe franskmennene der de var mindre sterkt befestet. Storbritannia hadde lovet, så fanget ordet og bordet og man så seg nødtvunget til å erklære krig selv om man ikke var beredt. Situasjonen var på mange måter lik den man hadde et kvartsekel senere med garantien til Polen mot tysk angrep, og resultatene ble i mangt og meget likedan: en Pyrrhos-seier av verste slag.

Ferguson fremholder først og fremst at ansvarlige stormakter ikke må sette seg i slike snubletrådsituasjoner der de fratar seg selv kontinuerlig mulighet til å velge fritt; det er rett og slett utrolig uklokt. Og har de lovt mer enn de burde, så får de la være å oppfylle løftet, altså i 1914 å gå til krig for Belgias sak og i 1939 å gjøre det samme for Polen. De egne ofrene ble rett og slett for store, både i antall tapte menneskeliv, økonomisk tap og tapt politisk makt. Eksemplene er ellers mange på at stormakter, Storbritannia så vel som andre, løper fra løftene sine når disse skal innfris. Økenavnet «Perfidious Albion» på engelskmennene er ikke helt uberettiget, påpeker skotten Ferguson, og andre stater har ikke vært bedre enn britene, men iblant er det vesentlig klokere å bryte sitt ord enn å holde det, i særdeleshet når det gitte løftet var uklokt til å begynne med.

Fergusons forsvar for umoralsk realpolitikk der betegnelsen brukes om Storbritannias holdning ved inngangen til den store krigen for 100 år siden har selvsagt vakt motbør i vide kretser. Dels sies det at man alltid må stå ved sitt ord, dels at det var nødvendig å gjøre som man gjorde, at det ville blitt enda verre om man ikke hadde «stood our ground» og så videre; det finnes godt om argumenter med virkning både forover og bakover. Rett nok er politikk ikke noe moralmesterskap, det vet alle, men jeg kan godt forstå at man, særlig fra britisk side, ikke liker at det åpent tales for løgnaktig og svikefull adferd. For meg blir viktigste «take home message» at man aldri må sette seg i situasjoner der egen handlefrihet er begrenset. For den viktigste forpliktelsen har statsmenn alltid overfor eget folk, ikke overfor andre, og denne politiske grunnloven tjener alle på at ikke glemmes når det spilles frem og tilbake om ulike interesser, ønsker og behov. Annerledes kan det ikke være og er det heller ikke; må løfter brytes, så vil gode politikere bryte dem når det er i deres egen interesse, slik har det vært opp gjennom historien og er det fremdeles. Å tro noe annet er naivt.

Kampen om den historiske sannhet om 1900-tallets første store krig har pågått i 100 år og viser ingen tegn til å avta i intensitet. Historikerne slår hverandre i hodet med tolkninger og andre følger opp, motivert av alt fra sannhetssøken til behov for å hegne om egne interesser på individ- eller samfunnsnivå. Det er ikke så enkelt at man «har lov å ha egne tolkninger, men ikke egne fakta,» for utvalget av fakta det skal tas hensyn til er minst like plastisk som vektleggingen av samme. Forhåpentlig blir jeg ikke oppfattet som en «anything goes»-relativist i og med påstanden ovenfor, men man får bare innse at motstridende meninger og konklusjoner om viktige historiske hendelser alltid vil være en del av vårt kollektive erindrings- og forståelsesbilde av det som skjer og har skjedd. Noen ganger vil meningene følge nasjonale grenser, men gledelig ofte ser man ingen slik forhåndstendens i hvordan konklusjonene vinkles. Kanskje er det slik at historikere fra seirende nasjoner har særlig vanskelig for å slå gjennom med synspunkter som trekker matten unna den egne nasjonens «moments of glory;» det er dette Ferguson nå har opplevd, og det er ikke særlig vanskelig å forstå.

Jeg undrer meg iblant om vi i Norge ville kunne akseptert en så pass alternativ historieskrivning som det Ferguson har brakt til torgs om konflikter som berører benmargen av vår egen historie, og jeg har kommet til at det ikke er trolig. Norske makthavere er altfor beskyttende overfor den historietolkningen som lar dem selv eller deres eget parti forbli ubesudlet, samtidig som man selvsagt forsverger at noen påvirkning ovenfra finner sted når historien skrives.

Selvjustisen og selvsensuren blir deretter i norske maktkretser, inklusive akademia. Historieskrivningen påvirker samfunnsklimaet som så igjen påvirker historietolkningen i en evig politisk runddans. Påpeker man sammenhengene, er sannsynligheten stor for at sanksjoner utløses. Det har sin pris å tilhøre et vesentlig mindre språkområde og et mindre og trangere samfunnsmessig fellesskap enn det engelskspråklige, og det norske er meget lite og meget trangt.