Kommentar

Det er ikke mange i live lenger som husker andre verdenskrig, og veteranene fra den første er alle borte. En av de siste kjente fra den tiden var forfatteren Ernst Jünger som jeg tidligere har omtalt her, men da i et annet perspektiv enn som del av diskusjonen omkring ”the war to end all wars” som varte fra august 1914 til november 1918 og la over 9 millioner unge europeere i en altfor tidlig grav. Første verdenskrig var en helvetes krig, for å karakterisere den etter fortjeneste og i samsvar med allmenn enighet, og vi bærer langtidskonsekvensene av den med oss enn i dag selv om vi sjelden tenker over det.

 

forsteverdenskrig

Jeg vil minnes krigsutbruddet for 99 år siden med bakgrunn i tre temmelig ulike bøker. Det jeg omtaler er rett nok en konflikt eldre enn manns minne, men slik er verden skrudd sammen at det helt sikkert finnes et og annet å lære også om dagens situasjon ved å studere begivenhetene dengang; ikke minst psykologien rundt opptakten til Den Store Krigen kan ha overføringsverdi og det samme gjelder de senere forsøkene på fortolkning av det som skjedde.

 

To av bøkene har tittelen ”August 1914” og er skrevet av henholdsvis den amerikanske historikeren Barbara Tuchman (førsteutgaven av hennes bok fra 1962 het ”The Guns of August,” men i senere versjoner var tittelen blitt forkortet) og av Russlands åndshøvding og nobelprisvinner Alexander Solzhenitsyn (den sistnevnte boken kom første gang i engelsk språkdrakt i 1972 og deretter i en utvidet utgave i 1984). Den tredje og siste er skotten Niall Fergusons ”The Pity of War: Explaining World War One” fra 1998.

 

Tuchmans bok er et glimrende stykke krigshistorie som lå på bestselgerlistene i nærmere et år og solgte i hundretusener. For innsatsen ble forfatteren i 1963 belønnet med Pulitzer-prisen for beste non-fiction under foregående år (i alt fikk hun to av sorten gjennom et langt og stort forfatterskap; Tuchman døde i 1989). Boken konsentrerer seg i hovedsak om forspillet til første verdenskrig, om planer og personligheter, samt om selve krigen slik den foregikk på vestfronten (bare to kapitler omhandler østfronten), men særlig da under dens første og formgivende måned, altså august 1914.

 

I tillegg til mengder med faktaopplysninger av politiske og militærstrategisk art som jeg velger ikke å gjengi, finnes interessante psykologiske vinklinger i Tuchmans bok. Den begynner med å skildre begravelsen av Englands kong Edward VII i 1910. I fremste rekke blant de sørgende fant man den avdøde kongens nevø Willy, eller keiser Wilhelm II av Tyskland som vi og de fleste andre kjenner ham, stramt ridende kledd i britisk marsjalluniform til ære for sin døde onkel og som tegn på hengivenhet til og respekt for sine engelske slektninger. Tuchman påpeker hvordan hakkeordenen innen Windsor-familien kan tolkes inn som en faktor i det psykologiske forspillet før krigsutbruddet: Tysklands keiser følte seg ikke verdsatt og respektert av sine slektninger på den andre siden av kanalen, hverken som privatperson eller tysk statsoverhode, hvilket gjorde ham usikker og ergerlig. Dette passet godt inn i det allmenne tyske selvbildet dengang: Tyskerne mente seg berettiget til en mer fremtredende plass i solen enn det var dem forunt under imperialismens tidsalder, der stormakter som Frankrike, Russland og ikke minst Storbritannia hersket over enorme koloniområder og selv småstater som Portugal og Belgia hadde visst å forsyne seg, mens derimot Tyskland bare spilte en beskjeden rolle til tross for landets fremskritt og betydning militært, økonomisk, kulturelt, forskningsmessig og politisk. Følelsen var at man ikke tok tilbørlig hensyn til Tyskland og det tyske, at man satte sperrer for landet som man ikke gjorde overfor andre. Tuchman får dette fram på en overbevisende måte både hva gjelder personene på toppen og i folkets brede lag; det forekommer meg rimelig at slike enkle psykologiske mekanismer bidro til at spenning og interessemotsetninger til slutt tok fyr og ble til krig.

 

Få forspill til kriger har vært så massivt omskrevet som opptakten til første verdenskrig, og ingen bøker skrevet lenge etter, heller ikke denne, kan bidra med helt nye perspektiver. Den kvantitative vektingen i fremstillingen av ulike faktorer er derimot viktig, ikke minst fordi man får seg forelagt et relativt ukontroversielt, nærmest klassisk britisk-amerikansk syn på Tyskland som den hovedsakelige angripernasjonen, i alle fall i vest der tysk krenking av belgisk nøytralitet for slik bedre å kunne angripe Frankrike var en avgjørende faktor for britisk inntreden i krigen. Dette er ingen urimelig tolkning selv om den heller ikke er selvsagt, jamfør omtalen av Fergusons bok nedenunder. Den unødig harde tyske voldsbruken i Belgia, ikke minst med brenningen av biblioteket i Louvain som en sentral episode, dekkes bredt av Tuchman som makter å gjengi harmen over det som skjedde. Berettigelsen og endog autentisiteten av noen av episodene avisene den gang fråtset i er delvis diskutabel, men utvilsomt er det at de ble brukt for alt de var verd av media for å skape en anti-tysk stemning i særlig England og USA. Denne propagandakrigen er utenfor mitt tema her. Jeg konstaterer bare at også første verdenskrig, som alle andre kriger jeg vet noe om, hadde rikelig med hendelser som kan tolkes ulikt. Slikt er velkjent for alle som interesserer seg for krigshistorie.

 

Tuchman er på sitt aller mest interessante og levende når hun fletter inn enkeltskjebner i det store politisk-militære bildet, som hun gjorde alt i den innledende beskrivelsen av den kongelige begravelsen og den like rojale snobbetheten, intrigene og misunnelsen nære Windsor-slektninger imellom; her illustreres tydelig at også de med blått blod er såre alminnelige mennesker hva (manglende) selvfølelse og (u)sikkerhet angår. Særlig var det likevel omtalen av to for meg ukjente franske militære helter som fascinerte mest, to hvis innsats ble miskjent i samtiden, men som, ikke ulikt vår egen oberst Eriksen på Oscarsborg 26 år senere, viste betydelig selvstendighet, ansvarsfølelse, handlekraft, evne til klok militær tenkning og snarrådighet da det gjaldt som mest.

 

General Lanzerac (en balansert omtale av ham finner du her) ledet den femte franske armé nær Charleroi helt på venstreflanken av de franske styrkene og med den relativt lille British Expeditionary Force som nærmeste nabo utenfor, utvilsomt en av de verste posisjonene å skulle forsvare på Vestfronten i denne tidlige fasen av krigen. De franske stillingene holdt på å bli rent overende av de angripende tyskerne, innså Lanzerac. Uten tillatelse ovenfra og mot hele den franske militære ånden i samtiden (franske soldater skulle seire ved å angripe, ikke retirere; alltid angripe!) trakk han styrkene tilbake til mer forsvarvennlige posisjoner og unngikk på den måten etter all sannsynlighet å få dem knust. Han forhindret i alle fall ved tilbaketrekningen den omringning (Einkesselung på tysk; begrepet ble herostratisk berømt da Hitler ikke tillot von Paulus å unngå samme ved Stalingrad under andre verdenskrig) av de franske styrkene som den tyske hovedstrategien hadde som mål (von Schlieffen-planen; det tyske angrepet skulle spre seg som en vifte gjennom Belgia inn i Frankrike ”so that the last German soldier on the edge brushes the sea with his sleave”), og mye tyder på at han derved reddet hele den franske militære motstanden. For sin insubordinasjon ble han likevel av øverstkommanderende, general Joffre, fratatt kommandoen. Lanzerac avslo å ta imot en ny kommando i 1917. Da han døde i 1925, ble han etter eget ønske begravet uten militære hedersbevisninger.

frankrike.joseph.gallieni

Det tyske angrepet via Belgia inn i Frankrike ble stoppet ikke mer enn 50-60 km fra Paris før et vellykket motangrep ved Marne presset tyskerne tilbake og skyttergravskrigen ble etablert på de fleste frontavsnitt. Viktig for at Paris ikke ble overrent var åndsnærværelsen og initiativrikdommen hos den mer enn godt voksne og på dette tidspunkt nylig pensjonerte kolonigeneralen Joseph Gallieni  (1849-1916). Han organiserte (”orget” ville det hett på godt, gammelt norsk militærspråk) en flåte på ikke mindre enn 600 Paris-taxier som fikk fraktet 2 divisjoner reservister (det hører med til historien at man ikke hadde stor respekt for styrkene i reserven for 100 år siden) ut til de franske linjene, hvilket var tilstrekkelig til å vippe balansen i fransk fordel og stoppe tyskerne. Nærmere Paris kom de aldri før under oppfølgingskrigen et kvartsekel senere. Før nevnte general Joffre, som altså var øverstkommanderende, fikk æren for å ha stoppet fienden, men i følge Tuchman og annet jeg har lest var Gallienis improvisasjonsevner avgjørende i denne smått kaotiske tidlige krigsfasen.

 

La meg ikke etterlate et inntrykk av at Tuchmans bok mest består av anekdoter og småmorsomme eller tragiske historier; det gjør den ikke selv om også slike finnes. Forfatteren er heller ikke frenetisk oppsatt på, som noen etterpåkloke skriveføre er, å trekke ned i søla dem som stod igjen med de største blomsterbukettene og de fineste medaljene da seieren endelig var vunnet; hun påpeker for eksempel flere steder at nettopp Joffre ved noen anledninger fattet kloke strategiske beslutninger. Også han var en sammensatt personlighet, som keiser Wilhelm den annen av Tyskland og den britiske marineministeren (før han ble sparket) Churchill var det for bare å nevnte to av mange, mange navn blant lederne i Europas nasjoner. Første verdenskrig var en konflikt der mange dyktige og sikkert også velmenende og anstendige mennesker gjorde mye galt, på alle sider. Opptakten var ubehjelpelig, krigen var forferdelig og resultatet ble ulykkelig.

 

Solzhenitsyns ”August 1914” er første del av hans serie ”Det røde hjulet” der også bøkene om GULag-arkipelet inngår. Boken er en uvanlig, men ytterst vellykket, blanding av fiksjon og historieskrivning der vi følger den forfatterskapte oberst Vorotyntsev som er blitt sendt ut for å finne ut og rapportere tilbake til øverstkommanderende, storhertugen, hva som har skjedd med den andre russiske armé under invasjonen av Øst-Preussen. En annen oberst var sendt ut parallelt med Vortyntsev for å bringe tilbake tilsvarende informasjon om første armé.

 

Alt på første dag av det avgjørende slaget ved Tannenberg, 26. august 1914, innser Vorotyntsev at oppdraget han har fått er umulig, at det ikke vil lede til noe som helst å prøve å ri tilbake til hovedkvarteret med opplysninger om det som egentlig foregår der ute ved fronten. Alt er kaos, intet er som det fortoner seg for de ledende generalene; ”the fog of war” er enda mer ugjennomtrengelig og ugjennomsiktig i Russland enn vesteuropeere kan forestille seg det. Det man ikke vil se, ser man ikke; de ledende holder heller fast ved sin ønsketenkning. Kommunikasjonsforholdene er håpløse og tyskerne, som var tallmessig underlegne, har gjennomskuet og avslørt russernes planer, de omringer de russiske styrkene og vinner en avgjørende seier innen den russiske sentralledelsen ens forstår hva som holder på å skje. Det er russisk tragedie av klassisk merke Solzhenitsyn pensler ut for oss, av ”Krig og fred”-dimensjoner, og han gjør det med litterært mesterskap. At det blir mange personer og parallelle plot å holde rede på, er slikt man bare må venne seg til når man leser denne typen russiske bøker.

 

Solzhenitsyn gir et russisk-patriotisk perspektiv på hendelsene som man kunne vente seg det av en slavofil nasjonalist; dette gjør bare boken mer interessant i mine øyne. Fra en ubetalelig tidlig beskrivelse av sommerhet forventning på en jernbanestasjon i provinsen der lett forvirrede, men optimistiske, russiske rekrutter tar avskjed med opprømte familiemedlemmer og venninner for å gjøre sin plikt for tsar og fedreland, leder forfatteren oss gjennom et epos av både menneskelig og organisatorisk elendighet der kun tre deltagere kan sies å stå igjen med en slags heltestatus: den fiktive Vorotyntsev som forsøker å gjøre så godt han kan for å rette opp iallfall noe av den overordnede miseren han møter, den historiske kommanderende general, Samsonov, som begår selvmord da han blir klar over hvor elendig kommandolinjene fungerer, samt endelig den evige menige russiske soldat som gjør sitt beste til tross for all inkompetansen og likegyldigheten han utsettes for fra sjefenes side. Dårlig lederskap finnes alltid, i alle kriger, men Russland under Nikolay II hadde få eller ingen overmenn hva gjelder akkurat dette. La meg oppsummere med en anbefaling: Solzhenitsyn er ingenlunde blitt inaktuell, hverken som forfatter eller ideologisk målbærer av et russisk perspektiv, i og med sovjetkommunismens fall. Han fortjener å leses!

 

Så er vi kommet til den mest samtidige boken, Niall Fergusons oppgjør med første verdenskrig og ”the received wisdom” rundt den, altså alle mytene som har fått status som allmennkunnskap. Ferguson er en historiker og forfatter jeg har fått mer og mer sansen for under senere år, ikke minst fordi han fryktløst målbærer synspunkter som ikke er gjengse hverken i Storbritannia, det øvrige Europa eller USA.

 

I ”The Pity of War” trekker han inn langt mer økonomisk historie (Fergusons spesialfelt) enn vanlig er i bøker om krig og krigsutbrudd, hvilket for meg var en svært givende vinkling på en ellers kjent materie: Økonomi ER viktig for politiske beslutninger og tenkning, kanskje mer enn ideologien som de fleste forfattere velger å konsentrere seg om. Ferguson bruker dessuten et annet uvanlig grep når han skriver: Han spør hele tiden ”hva hvis”-spørsmål, han tillater seg med andre ord kontrafaktisk historieskrivning, hvilket også er forfriskende.

 

Fergusons konklusjoner vedrørende krigen 1914-1918 avviker fra standardversjonen på flere punkter. Først og fremst mener han at Tyskland kjempet en preventiv krig for snart 100 år siden, en krig de mer eller mindre ble unødig tvunget inn i som følge av mislykket britisk diplomati. Som om dette ikke er nok, klapper han til også en rekke andre standard angelsaksiske ”myter” i boken, blant andre disse (for det meste sammenfattet fra wikipedia-artikkelen om ham) idet han argumenterer for at:

 

– Tyskland var et mindre militaristisk land enn både Frankrike og Storbritannia før første verdenskrig.

– Det var ikke trusselen om flåteopprustning fra Tysklands side som drev Storbritannia over i en allianse med Russland og Frankrike før krigen, Storbritannia valgte sine alliansepartnere ut fra hvilke land de anså som mest mektige og viktige.

– Tyskland representerte ikke noen fare for Storbritannia; påstander om det motsatte var propaganda eller fyrt opp under av økonomiske interessemotsetninger.

– Om ikke Tyskland hadde krenket (rett nok på det groveste) belgisk neutralitet ved krigsutbruddet, så ville Storbritannia gjort det.

– Storbritannia lot gjennom politisk inkompetanse (særlig utenriksminister Grey får gjennomgå) det som burde vært en lokal europeisk krig, eskalere til en verdenskrig. Dette var skadelig for alle parter (både direkte og ved at, etter Fergusons mening, nasjonalsosialismen og utbruddet av andre verdenskrig var en direkte følge av all elendigheten første verdenskrig brakte med seg; man kunne tillegge at det samme gjelder for kommunismen og Russland).

– De fleste vanlige folk var ikke begeistret for at krigen brøt ut, de var tvert imot sorgtunge.

– Propagandaen fra alle sider var nok effektiv, men den bidro ikke på langt nær like sterkt til å få mennene til å sloss som hittil har vært trodd.

– De fleste soldatene kjempet på grunn av nasjonalfølelse, kall det gjerne nasjonalisme paret med pliktfølelse; det var ikke slik at de dårlige forholdene skapte utbredt uvilje mot å slåss (at betydelige deserteringer og episoder av kampnekt fant sted på alle sider, er likevel uomtvistelig).

– Britene behandlet ikke tilfangetatte tyske soldater mer humant enn tilfellet var med britiske fanger i Tyskland. Ferguson gir flere eksempler på situasjoner der britiske offiserer beordret krigsfanger skutt.

 

Og så videre, og så videre. Fergusons bok er ytterst velskreven, men på en helt annen måte enn Tuchmans og Solzhenitsyns bøker er det. Slik sett kompletterer de tre hverandre, både hva gjelder fokus, fremstillingsform og konklusjoner. Selvsagt kan ikke jeg som amatør på området si hvem som har ”rett” og hvem som har ”feil” der meningene og vurderingene kolliderer. At Fergusons bok utvilsomt er den mest kontroversielle av de tre, er bare å registrere: Det betyr ikke at den er mindre etterrettelig enn de andre, på samme måte som det heller ikke betyr at den oftere, eller på et dypere sett, har rett. Ikke minst for lesere av dette nettstedet bør det være unødvendig å minne om at det politisk korrekte ikke alltid er i samsvar med sannheten, som heller ikke det motsatte nødvendigvis er tilfellet.

 

Én ting som vekker en viss glede hos meg, er at flere av Fergusons faglige kritikere har vært tyskere (inklusive historikere som har skrevet om de samme spørmålene før ham og dratt andre konklusjoner), mens han er blitt forsvart av briter og amerikanere som ikke er redde for å påpeke at deres egne lands historie ikke er like ”ren” som den gjennomgående er blitt tegnet opp gjennom årene. Når man i diskusjoner om historiske spørsmål er kommet så langt at iallfall noen briter påpeker flere egne (det vil si britiske) historiske feil enn de ser i landet som tapte to verdenskriger mot dem i løpet av hundre år, så viser det at i det minste noe er blitt bedre med årene. Man kan si mye om historieskrivning, men dersom den blir overdrevent nasjonalistisk, så får ærligheten trange kår. Allerede Herodot visste dette.

 

Mao Zedongs gamle utenriksminister, Chou Enlai, var visstnok en meget begavet mann. En gang ble han spurt om hva han mente om følgene av den franske revolusjonen i 1789. Etter en lang pause kom svaret: ”Jeg vet ikke, observasjonstiden er for kort til å si noe sikkert ennå.” Trolig er det samme tilfellet med opptakten til den store krigen for snart 100 år siden. Mye av stoffet er ennå for nært til å bli behandlet uten svulstige emosjoner eller politiske føringer. Men det er godt at historikerne fortsetter å arbeide med tiden og krigen, både årsakene til den, hvordan den ble utkjempet og hva som ble dens følger. Enhver tid, også vår egen, må granske historien på nytt og gjøre den til del av sin egen selvforståelse. Det skylder vi ikke bare oss selv og våre etterkommere, men også de mange krigsofrene som ble igjen ved Verdun, ved Tannenberg og på de utallige andre slagmarkene.