Kommentar

Norske soldater i slaget om Narvik. Foto: forsvaretsmuseer.no

Tenk deg at du ser på en linje rett forfra eller bakfra; da vil den fortone seg som et punkt. Tenk deg så at du ser på et ark, en flate, men denne gang rett fra siden. Da ser du en linje. Begge eksempler viser i forenklet, fortettet form hvor viktig ståstedet eller perspektivet er for hvordan vi oppfatter verden rundt oss. 

Mange, og slett ikke bare dem som en gang i tiden drev med projeksjonstegning, vil finne påpekningen ovenfor triviell. I dette er jeg uenig; det enkle er ikke sjelden særdeles meningssvangert. Ønskes imidlertid noe vanskeligere, kan man utmerket vel ta for seg spørsmål som hvorfor og hvordan mennesker med ulik utdannings- og allmenn kulturbakgrunn leser ulik mening inn i stjernemønstere de observerer på himmelen, hvilke assosiasjoner som rimelig kan knyttes til blekkflekkers form og utbredelse i Rohrschach-tester eller, for å «dra’n helt ut», hva psykoanalytikeres tolkninger av pasienters drømmer kan sies å avsløre om begge parters sjelsliv. Heldigvis er det en sak av mer gjennomsnittlig vanskelighetsgrad jeg ønsker å henlede oppmerksomheten på i dag, nemlig hvordan mennesker fra ulike deler av Norge opplever vår felles nasjonale fortelling, vår historie. Også dét er nemlig en studie i perspektivavhengig tolkningslære som kan få selv drevne vitnepsykologer til å blekne.

La oss begynne med Norges krig for snart åtti år siden, en skjellsettende hendelse som har langt sterkere geografisk-regionale sjatteringer enn de fleste er klar over. Den direkte foranledningen til akkurat denne inngangen til vår aktuelle tematikk er at jeg nylig kom over en unnselig liten bok av Ragnhild Nilsen og Egil B. Mikalsen, «Secret Service-agent i krigens Tromsø», som gir oss fortellingen om hva Ragnhilds bestefar, Alfred Nilsen, gjorde på den tiden. Nilsen var malermester av yrke, men dessuten ordfører i Tromsø til tyskerne i 1941 avsatte ham. Etter 1945 møtte han under noen år på Stortinget for Venstre. Mannen var åpenbart en klar plussvariant slik han beskrives, en som satte gode spor etter seg både lokalt og nasjonalt. Under inntrykk av erfaringene fra den finske vinterkrigen organiserte Nilsen således frivillige husmødre til å sy hundrevis av hvite kamuflasjedrakter som ble sendt til soldater forlagt på Setermoen, og han var også med på å etablere frivillige militære styrker til et vaktkompani i Tromsø i tiden rundt krigsutbruddet; de kom heldigvis aldri i strid. 

Etter at det norske militære nederlaget var et faktum, begynte Nilsen sammen med kamerater en utstrakt illegal aktivitet (etterretning, radiorapportering av spaningsresultater til England) på tross av at tyske offiserer bokstavelig talt bodde vegg i vegg med familien. Det mest spektakulære kuppet var å fremskaffe opplysninger om forholdene rundt kjempeskipene «Scharnhorst» og særlig «Tirpitz» mens sistnevnte lå i Kåfjorden i Alta. Informasjonen var avgjørende for at slagskipet kunne skades alvorlig, dels av britiske miniubåter, dels av flybomber. 

Til sist begynte det å brenne under føttene på de selvlærte etterretningsagentene. Nilsen flyktet til Sverige, der han ble krigen ut og arbeidet for den norske legasjonen. Ikke alle deler av familien lyktes like godt med fluktforsøket; kona og svigerdatteren ble tatt og havnet i lokalt fengsel før overføring til Grini. Også flere andre av motstandskollegene ble tatt, hvorav noen ble torturert og drept. Erindringsboken om mannen og hans tid er lavmælt og personlig i omtalen av alt dette, men samtidig tydelig på hva patriotene gjorde. Den anbefales varmt.

Svært få av dem som leser dette, vil ha hørt om Alfred Nilsen eller vet noe om motstandskampen i Tromsø under okkupasjonen. Kanskje er det ikke mange av document.no-leserne som kjenner stort til krigen og okkupasjonen i Nord-Norge overhodet. For var ikke Norges krig noe som begynte med at «Blücher» ble senket, hvoretter kongen, regjeringen og gullreservene rømte oppover Gudbrandsdalen mens de norske styrkene førte stort sett mislykket oppholdende strid til de var godt og grundig slått, hvoretter motstanden fortsatte gjennom milorg-innsatsen til «gutta på skauen» helt til den store krigen i Europa omsider var over våren 1945? Svaret er ikke helt nei, men heller ikke helt ja; det er tvert imot akkurat så perspektivavhengig som det bør være for å passe inn i den aktuelle sammenhengen.

Kjære medsøringer, la meg få lov til helt kort å fortelle litt om hvordan man opplevde de samme begivenhetene fra et nordnorsk perspektiv. Først og fremst hadde man der oppe forberedt seg bedre på mulig krig og krise enn tilfellet var sørpå, noe som bar frukter da det bokstavelig talt begynte å gå en kule varmt. Frivillig sying av kamuflasjedrakter og etablering av et heimegjort vaktkompani, begge deler nevnt ovenfor, fortoner seg kanskje mest som pussigheter uten vesentlig reell krigsverdi, men illustrerer holdningen. Det omfattende og velfungerende sivil-militære samarbeidet som var etablert særlig mellom general Fleischer  og fylkesmann Gabrielsen, gjorde at landsdelen ikke stod fullstendig håndfallen da krigen kom. Rent militært var da også stridene på Narvik-avsnittet våren 1940 det norske krigsteateret der kampen mot tyskerne var hardest og ble kronet med størst suksess, ikke minst takket være Alta-bataljonens imponerende innsats. Og etter at krigshandlingene i Norge var over – Tysklands angrep på Frankrike gjorde at det fransk-britisk-polske ekspedisjonskorpset ble trukket ut – og okkupasjonen etablert, så ville de mange allierte raidene langs kysten i vest og nord vært umulige uten støtte fra motstandsceller i befolkningen, en innsats som er blitt viet vesentlig mindre oppmerksomhet enn tilsvarende aktiviteter i Nordmarka og andre steder nær Oslo. Etterretningsvirksomheten rettet mot tyske sjøstridskrefter, i særdeleshet «Tirpitz», var avgjørende for at denne trusselen mot alliert konvoidrift i særlig Barentshavet kunne nøytraliseres og til sist tilintetgjøres. Sagt enkelt: Motstanden mot først de angripende tyske styrkene, deretter de samme etablert som okkupasjonsmakt, var betydelig i den norske periferien. Den har ikke blitt omtalt etter fortjeneste i etterkrigslitteraturen, der Oslo-perspektivet har dominert i uforholdsmessig grad. 

Jeg brukte med hensikt ordet «periferien» ovenfor for å utfordre norsk sentrum-periferi-tenkning. Ingen vil vel bestride at norskekysten er perifer i omtale av staten Norge, det ligger liksom i sakens natur, men er det virkelig så at Oslo er landets sentrum? På hvilken måte da, i så fall, for geografisk er det jo åpenbart ikke tilfellet?

Visst er statsadministrasjonen samlet i denne vår hovedstad, jeg er slett ikke ukjent med fenomenet, og det samme gjelder mye annen «ledelse» på nesten alle samfunnsfelt. Videre gjelder, i alle fall i noen grad, at ettersom hovedkontorene til landets store bedrifter typisk er lagt til Oslo, så bidrar de i statistikken til et inntrykk av massiv profittskaping sentrert om hovedstadsområdet. Min økonomiske kompetanse strekker seg ikke særlig mye lenger enn til rettidig betaling av regninger, men det er da vel fortsatt slik i kongeriket at de fleste realverdiene skapes langs kysten, altså i den ubestridelige periferien, av olje- og gassindustrien, fiske og havbruk og lignende for landet viktige virksomheter, ikke hverken på Grünerløkka eller Aker brygge? Høyden på sigarføringen burde kanskje vært justert en smule i samsvar med dette, skjønt håpet er nok fåfengt. Dessuten fikk vi for litt siden høre av den nyutnevnte styrelederen for Nasjonalgalleriet, som sikkert er knallekspert på slikt, fremstående intellektuell som hun må formodes å være, at landet fremtidig kommer til å leve av sine kunstnere («Kunsten er den nye oljen») og kulturlivet, så da så. Stilt overfor virkelighetssans av slikt format hos landets lederelite og deres medieklakkører er det best å trekke sydvesten godt nedover hodet og kneppe feltjakka helt opp; vi går harde tider i møte.

(Mis)oppfatningen av hvem som er sentral og hvem som er perifer, i både bokstavelig og overført betydning, fremgår også av et fortreffelig sitat jeg har etter avdøde professor Rolf Seljelid, en meget gløgg trønder og framifrå vitenskapsmann som tilbrakte sine siste yrkesaktive år ved Universitetet i Tromsø: «Vi i Tromsø vet at vi tilhører den ytterste periferi innen forskningen», sa Seljelid, «mens dere i Oslo tror at dere befinner dere i sentrum. Den sammenligningen faller ut til vår fordel!». I et internasjonalt perspektiv, og intet annet gjelder hva forskning angår, hadde mannen utvilsomt og rungende rett.

Tro meg, det er ikke meningen med noe av det ovenstående å komme med surmaget Oslo-dissing; Oslo har sine opp- og nedsider som alle andre steder, sine fordeler og ulemper både som by og hva gjelder innbyggernes ulike kvaliteter. Men det hadde vært velsignet å oppleve en smule ydmykhet fra hovedstadens side når det gjelder hvilket perspektiv som legges til grunn i omtalen av «den norske virkeligheten», i hvert fall innimellom, gitt at denne kun representerer «en av mange norske virkeligheter.» Det finnes eksempelvis en hel del norsk humor som ikke springer ut av verdisettet til dem som står bak Nytt på nytt eller bestemmer Latters repertoar. Sagt enda tydeligere: Det finnes kloke, reflekterte og endatil morsomme mennesker som langt fra deler salongfähige, NRK-velsignede kulturarbeideres Weltanschauung. Merk vel: Jeg sier ikke at de sistnevntes måte å oppfatte verden på er feil, selv om den ikke gir meg personlig stort annet enn irritasjon, bare at det kunne vært riktig gildt stundom å få oppleve et helt annet grunnsyn reflektert i humoren og vitsene.

I snart seksti år nå har begreper som paradigme og paradigmeskifte vært vanlig brukt (og misbrukt) innen vitenskapsteorien; de refererer seg til dominerende tenkemønstre som farger alle vurderinger og tolkninger inntil de en dag brått og komplett skiftes ut, erstattes med noe annet. Jeg har ikke spesiell godfot for revolusjoner, hverken innen vitenskapen eller i samfunnet for øvrig. Heller enn å rope fra hver sin tue på at et annet syn enn det rådende – helst det en selv har, naturligvis – skal og må gis preferanse innen fortellingen om og forklaringen av hvorfor samfunnet er som det er, så burde akademia og mediene oppmuntre til et genuint mangfold. Jeg forlanger altså ikke at nordlendingenes eller vestlendingenes eller noen annen gruppes bilde av hvordan Norge var og er, med ett skal gis hegemonisk status på Oslo-perspektivets bekostning, som jeg heller ikke ber om eller forventer at den nasjonalkonservative tolkningen av vår moderne historie med ett skal doseres fra katetere, avisredaksjoner og tv-studioer som den eneste rette, ja, mulige. Men jeg synes virkelig at tiden er overmoden for å endre det særdeles ensporete samfunnsbildet som i dag tegnes både hva historie, økonomi og sosiologi gjelder. 

Gitt at det er samfunnets fellesmidler som brukes til å vedlikeholde de nåværende, skjeve strukturene, så burde et slikt lavmælt fairness-krav bli møtt med anerkjennende nikking fra dem som sitter med makten. Man kan ikke i lengden, ikke til evig tid, iallfall, ta fra alle og gi til noen få for at disse sistnevnte skal kunne propagere et samfunnssyn som de mange ikke deler. Jeg tror ikke folk fra noen kanter av landet befinner seg vel med slik systematisk urettferdighet, og konservative nordmenn gjør det så definitivt ikke. 

Politisk og geografisk ubalanse innen et lands historieskrivning og selvoppfatning utgjør i lengden et demokratisk problem. Slike bør løses, og dét helst før de begynner å slite for drastisk på samholdskraften i samfunnet. 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også