Kommentar

Trygve Slagsvold Vedum. Foto: Terje Pedersen/Scanpix

I skrivende stund har Senterpartiet (Sp) på flere landsomfattende meningsmålinger  om hvordan folk vil stemme ved førstkommende stortingsvalg, ligget på 19-20 % i oppslutning. Selv ikke mens EU-striden var på sitt mest turbulente, og Sp som politisk fanebærer for unionsmotstanden hadde helt spesielle forutsetninger for å legge på seg, klarte de tilsvarende. Mens den borgerlige samlingsregjeringen til Erna Solberg fortsetter å kave med indre problemer, mens Arbeiderpartiet ligger stabilt på oppslutningstall som for dem er uakseptabelt lave og smertefulle, og mens Fremskrittspartiets ambisjoner om å være stuerene liberalister holder på å forvandle dem til enda et av Stortingets minipartier, så klatrer Sp ufortrødent mot stjernene. Er det partileder Slagsvold Vedums evige smil og smittende nøttelitenlatter som betinger den nærmest eventyrlige fremgangen, eller skyldes den noe mer substansielt? Fremfor alt: Kan den holde seg, endog fortsette slik at Sp vokser ytterligere og blir Stortingets største parti om to år?

Én uke er kjent for å være lenge i politikkens verden, og følgelig må to år bli et nærmest uoverskuelig tidsspenn; ikke engang Marienlysts og Akersgatas eksperter (ironi!) kjenner fremtiden, heller ikke den politiske. Mye rart kan skje som bryter trender og velter både det ene og det andre brettspillet. Men visst kan man, slik stoda er per i dag, se noen tydelige påvirkningsakser langs hvilke Sps agering har vært avgjørende for veksten: kamp mot sentralisering, kamp for nasjonal selvstendighet og generell kamp for at sunt bondevett skal styre norsk politikk, ikke sære caffè latte-idéer. Om alt dette vil holde seg fremover, eller om ytterligere dimensjoner må til for fortsatt økt oppslutning, får vi se; jeg skal uansett prøve å gå gjennom temaene og gi min 25-ørings verdi av mening om hvor viktige de vil være. Så får vi bare avvente de ulike aktørenes budskap ettersom disse i tidens fylde blir forkynt fra Vandrehallen og andre verdige steder der norske toppolitikere opptrer; alt vil bli oss meddelt av de store.

Ingen norske partier har like stor tillit blant folk som Sp når det gjelder støtte til grisgrendte strøk i den evige dragkampen mellom sentrum og periferi. Selvsagt henger dette sammen med det gamle bondepartiets røtter i den norske landsbygda; for Sp åpent å støtte avfolkingen av omtrent alt annet enn byer ville være like prinsipielt umulig som for KrF åpent å ta til orde for avkristningen av Norge. Hva så praksis er på begge de nevnte områdene, er en ganske annen sak. Faktum er at Sp i regjering med sine røde venner i SV og Ap under Stoltenberg måtte være med på en politikk som bidro til en masse nedleggelse av små og selv mellomstore gårder, men dette har ikke klebet seg til partiet i folks bevissthet: Der fremstår Senterpartiet fortsatt som hel ved i dette spørsmålet.

Hvor viktig sentrum-periferi-problematikken er for Ola og Kari Nordmann, ser vi særlig i saker som har å gjøre med nedleggelser eller sammenslåinger av samfunnsviktige strukturer. H og Ap er tradisjonelt de mest ihuga fusjonistene selv om de i opposisjon iblant later som noe annet, mens «la ting være organisert som før»-linjen konsekvent målbæres av senterpartister. Folk blir jevnt over oppgitte og sinte over nedleggelser av sykehus, militærbaser, lensmannskontorer og gamle fylker og finner i Sp den eneste ihuga talsmannen for motstand mot slik politikk. Dette er etter min mening den åpenbare hovedgrunnen til at partiet har vokst så mye som alt er skjedd, og potensialet er langt fra tappet tomt ennå. Stor mot liten og sentrum mot periferi vil alltid forbli høyaktuelle konflikter, iallfall spenninger, i Norge, og Sp vil også fremover kunne profittere på menigmanns mistro til de hittil dominerende partienes sentraliserings- og sammenslåingsiver.

Også kampen for nasjonal selvstendighet gir mening i det ovennevnte perspektivet hvilket to ganger er blitt ettertrykkelig manifestert i form av de solide popularitetsøkningene Sp nøt godt av under og etter EU-kampene i 1972 og 1994. Ved begge anledninger stod partiet konsekvent opp mot unionister og globalister og ble rikelig belønnet for sin holdning, og også ellers har Sp vært mer skeptisk enn andre store norske partier til utallige forsøk på å overføre norsk suverenitet til utenlandske, overnasjonale beslutningsorganer. Senterpartiet har i så måte utvilsomt vært det nærmeste vi kommer et nasjonalistisk norsk parti, og mye av den folkelige støtten de nå nyter, må sees mot denne bakgrunn.

Også som talsmenn for det jeg ovenfor kalte sunt bondevett, opptrer Sp med naturlig autoritet. Typisk ser man motsetningsforholdene illustrert når jordnære senterpartister braker sammen med hyperidealistene i MDG om betydningen av kjøttskam, elbiler på bygda og lignende som alle med caps fra Felleskjøpet ser på som ytterlig sære kampsaker. Mens mediene og de fleste partiene, inklusive tradisjonelle politiske treiginger som Høyre og Ap, flakser rundt og plaprer over seg om «klimakrise» og «det grønne skiftet», så fremstår Senterpartiet relativt sett med jordnær ro. Dette vinner de på og holdningen kommer trolig til å lønne seg enda mer i tiden fremover når partiets politiske konkurrenter tar til orde for å skvette ytterlige milliarder over i retning de klimaskremte. Selv en kronisk propagandautsatt norsk befolkning vil forhåpentlig til sist skjønne at det ikke lønner seg å bruke svære ressurser på ukloke investeringer, og ganske spesielt ikke dersom klimafanatikerne skulle lykkes i førtidig å få stengt ned olje- og gassutvinningen på havbunnen. 

En vesentlig hindring for ytterligere Sp-vekst ved kommende valg er etter min mening at de har bundet seg til et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, noe som garantert får mange borgerlige innstilte, potensielle velgere til rynke på nesa før de tenker at nei, Støre og hans flokk vil de ikke hjelpe tilbake til makten, ikke engang indirekte. Enda verre blir det dersom man etter kommende stortingsvalg får se mandatforhold som krever aktiv støtte fra R, SV og/eller MDG for at en flertallskabal skal gå opp. For Sp er det rett nok i seneste laget å holde på dyden overfor SV gitt at de har regjert sammen i to perioder allerede, men etter den tid har Sp gjort seg høye og mørke overfor Kristin Halvorsens etterkommere, og til R og ovenfor omtalte MDG er den politiske avstanden enda større. Vi får helt enkelt se; slik situasjonen i dag fortoner seg, er Ap + Sp så store at de vil klare seg alene, iallfall nesten, så kanskje oppstår ikke problemet. Men skulle det manifestere seg, så får man vel gå ut fra at Sp, som er velkjent rundt om i kommune-Norge for sin kompromissglade makthunger, klarer å finne en eller annen praktisk løsning; dét partiet lar sjelden eller aldri prinsipper stå i veien for muligheter til å innta maktposisjoner. 

En annen ting er at riktig mange nye velgere trolig ville stemt på Sp dersom de foretok en ny kuvending (måtte bare bruke ordet…) og derved vendte tilbake til den borgerlige siden de forlot for et par tiår siden, men som de ledet på Per Borthens tid. Enhver som kjenner grunnholdningene i bygde-Norge der Sp nesten overalt er største eller neststørste parti, vet at alle sosialistiske tendenser (korporativ landbrukspolitikk unntatt!) river ubehagelig i bønders neser; det er noe med selve jordsmonnet eller selveiernes agrartradisjoner som gjør at det i praksis ikke faller lett for by og land å gå hand i hand, som en gammel Ap-valgplakat engang appellerte til. Refleksene hos norske bønder og deres familier er ikke tilpasset noe langvarig fellesskap med det viktigste sosialistiske partiet i Norge gjennom de siste hundre år, Arbeiderpartiet. Slike grunnfestede motsetningsforhold lar seg ikke lett vaske vekk.

Så hva kan da Senterpartiet gjøre – bortsett fra det selvsagte, å unngå taktiske bommerter av dimensjoner – for å vokse ytterligere? To forhold som for meg ville være viktige – å bringe til opphør samrøret med (halv)åpent sosialistiske samarbeidspartier innen den rød-grønne blokken, samt å innføre strengere resultatkrav som forutsetning for norsk landbruks romslige støtteordninger – kan avferdes relativt kvikt: Sistnevnte kommer ikke til å skje, dertil er Sp altfor nært knyttet sammen med landbruksorganisasjonenes korporative maktapparat, og heller ikke førstnevnte tror jeg er realistisk for den nåværende generasjonen partiledere. De har allerede valgt «sin sti i sivet» som André Bjerke så vakkert skrev, og kommer ikke til å reetablere noen storborgerlig blokk. Dermed går Sp rett nok glipp av noen mulige stemmer, men det er jo tydelig at de til gjengjeld hanker inn mange andre. 

Et siste element er derimot potensielt viktig for vandringen av betydelige antall frustrerte og nå partiløse potensielle velgere, nemlig holdningen til storskala migrasjon i Europa og i hvilken grad vi i Norge skal åpne opp for innvandrere fra Midtøsten og Afrika, og da særlig muslimske migranter som av ulike grunner ønsker seg hit. Hittil har Sp vært forbausende lavmælt i disse spørsmålene, stort sett diltet etter Ap, H og de andre som har kappes om å være «imøtekommende» og «gode»; et eget, Sp-spesifikt fotavtrykk på politikkområdet har ikke vært lett å kjenne igjen.

Kanskje var dette taktisk klokt tidligere, blant annet har Sp ved å «gi» andre partier «seire» på dette området trolig fått forhandlet frem større overføringer innen jordbrukspolitikken; hva vet vel jeg. Men tro bare ikke at vi ikke kommer dit hen også i Norge at skyld vil måtte fordeles for samfunnsproblemene som etter hvert kommer som følge av dysfunksjonell innvandring og islamisering; Sverige har gått foran, men vi har akkurat de samme «utfordringene» her, prinsipielt sett, bare ennå i langt mindre målestokk.

Dersom Sp fremover velger å bli et parti også for motstandere av MENA-innvandring og islamsk vekst på norsk jord, en holdning som ville passe godt med partiets tradisjonelle kulturkonservative profil, så kunne de trekke til seg betydelige nye velgergrupper, blant annet tidligere FrP-velgere som er gått trett av dette partiets økende logring for frau Merkel og fru Solberg, for Davos og Brussel. Da kunne Senterpartiet virkelig øke i oppslutning, og ikke bare på bygdene der de allerede er ekstremt sterke.

Kommer dette til å skje? Trolig ikke, skjønt ingen vet. Uansett vil det være vanskelig å skulle «gjera alle til lags» selv i løftenes teater, politikken. Det kan bli riktig spennende i de knappe to årene som gjenstår før valget, selv om den nåværende regjeringens fall i skrivende stund synes ekstremt sannsynlig. Styrkeforholdene blant dem som kommer til å ta over, er langt fra gitt.

 

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her