Statsminister Per Borten redegjorde for Stortinget om den såkalte lekkasjesaken 2. mars 1971. Borten hadde vist et fortrolig EF-dokument til lederen i Folkebevegelsen mot EEC, og ledende politikere krevde statsministerens avgang.
Her Borten med hodet i hendene i Stortingssalen, flankert av utenriksminister Svenn Stray (tv) og kirke og undervisningsminister Kjell Bondevik. Bak ham Unneberg.Foto: NTB / NTB
Det er det kommende stortingsvalget som er temaet, nærmere bestemt hvordan man skal unngå at verre enn verst – altså Støre med støtte fra SV og ekstremistene i Rødt og MDG – skal kunne utsette Norge for enda mer sosialisme-inspirert drømmepolitikk enn en lignende koalisjon gjorde med Stoltenberg ved rattet for noen år siden. Og vennligst merk vel at jeg ikke skriver dette ut fra noen som helst begeistring over hva regjeringene Solberg har fått til under sine nå syv år ved makten: Jeg er sterkt misnøyd med viktige deler av politikken hun har ført, men samtidig innser jeg at i virkelighetens verden må man velge mellom de halv-dårlige mulighetene som faktisk står til buds, ikke de fine som finnes i fantasiverdenen. Om så den varianten av borgerlig pragmatisme jeg her skal ta til orde for – et regjeringssamarbeid mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet etter neste års valg – vil vise seg å representere mer enn en drøm, gjenstår å se. Det er ennå lenge igjen før folket skal til urnene, og mye kan skje på de politiske bakrommene når de ulike fløyene skal posisjonere seg for å få mest mulig makt. Det som i går virket umulig og i dag er usannsynlig, kan i morgen bli et rimelig fornuftsekteskap mellom parter ute etter å oppnå praktiske resultater.
Derfor mener jeg man ikke skal ta det alt for tungt at Sp-leder Slagsvold Vedum var raskt ute med å utelukke at et slikt borgerlig trekantsamarbeid kunne ha livets rett; han gjorde dette nesten umiddelbart etter at Hagen, Frps gjenopplivete supertaktiker, som privatperson (skal vi tro på det?) hadde fremmet forslaget. Mye vann skal flyte under broene i løpet av året som gjenstår, som alt antydet, og Sp er kjent for å være blant de aller mest nytteorienterte blomstene innen den norske partifloraen.
Hva er det trolig at Senterpartiet kunne oppnå om de igjen tok steget over på borgerlig side og innledet det samarbeid-til-høyre som var så selvsagt på Per Bortens tid? Dersom H og Frp er politisk smarte, hvilket i alle fall er mer sannsynlig enn at de skulle være kloke, så frister de Sp med noen uimotståelige godteposer på akkurat de politikkfeltene som rommer det gamle bondepartiets kjernesaker. Kort sagt: La i kompromisstenkningens hellige navn den neste stortingsperiodens landbruksoppgjør bli demonstrativt romslige, marker videre at sentralisering ikke lenger er noe overordnet politisk-økonomisk mål for en borgerlig regjeringskoalisjon (eksempel: Slutt med bygdefiendtlig tøv som søkes solgt til folket på reklamesleskt vis under navn som «nærpolitireform» og lignende), og erklær til sist høyt og tydelig at norsk EU-medlemskap ikke er aktuell politikk så lenge 3-partisamarbeidet varer! Mer får ikke Senterpartiet i mitt tenkte kompromissopplegg, men trenger ikke heller; et slikt regjeringssamarbeid ville rett og slett ikke grasrota i Sp og partiets organisatoriske ryggrad, landbruksorganisasjonene, kunne si nei til. Hestehandel er ingen politikere fremmede for, men Sps kommunepolitikere får slikt inn med den politiske morsmelken.
For å få Frp med på laget, behøver ikke medgiften være like omfattende; bare det å slippe å møte tidligere kolleger fra V og KrF i regjeringskorridorene vil trolig nesten være tilstrekkelig i seg selv. Men på ett og et halvt område må de ha gjennomslag: Partiet må få prege migrasjonspolitikken i sitt bilde, hvilket må innebære et vesentlig strammere regime overfor migranter fra særlig Afghanistan, Midtøsten og Afrika. Det halve gjennomslaget som bør komme i tillegg, gjelder den såkalte utviklingshjelpen. Kunne Frp få denne redusert, iallfall edrueliggjort slik at pengesløsingen ikke blir like smertelig iøynefallende, så ville dette bidra til at partiets grunnfjell kunne akseptere kompromisser og endog nederlag på andre områder lettere enn tilfellet var før. Politiske seire på spørsmål om taxfree-salg, scooterkjøring og lignende er derimot småtterier som knapt har noe i en strategisk politisk diskusjon å gjøre. Å fremheve suksess på disse områdene som begrunnelse for regjeringsdeltagelse, blir nesten litt latterlig.
Hva ville så Høyre få? Resten, er det fristende å si, og det er slett ikke så rent lite praktisk politikk. Men det finnes også et historisk-psykologisk element i dette som jeg tror ville fremstå som helt sjeldent attraktivt langt inne i partiets sjel: Høyre ville med en vellykket koalisjon av den skisserte typen ha klart mesterstykket å lede en regjering i tre etter hverandre følgende stortingsperioder, noe helt uhørt for alle andre enn Ap under Gerhardsen-perioden de første 20 årene etter krigen. Om ikke historiens sus er tydelig hørbart av en slik bedrift, selv for dagens Høyre-folk, så er man i sannhet politisk tonedøv. Og hva mere er, man ville ha klart å «lure» Sp tilbake over til den klassisk borgerlige siden hvor det etter min og manges mening egentlig hører hjemme, i alle fall dersom man vurderer saken ut fra historikk og hvilke grunnreflekser som finnes innen bondestanden. Det er jo ikke akkurat LGBT-bevegelsens mange sære kampsaker (fikk jeg bokstavkombinasjonen rett nå, mon tro?) som betyr mest for den delen av befolkningen som bærer skyggelue fra Felleskjøpet og kjører traktor, for å si det slik.
Innerst inne vet Sp-velgerne at venstresidens mange progressive kadre egentlig helst vil ha tak i gårdene deres, at de higer etter å gjennomføre enda en «rettferdig omfordeling av samfunnets verdier» i sosialistisk ånd. De ser også meget tydelig at Ap med tilliggende herligheter mer og mer styres av en urban, liberal, pseudointellektuell herskerklasse som aldri har hatt skitt under neglene. Solidaritetsfellesskapet mellom byenes arbeidere og bygdenes bønder – sammenfattet i den fantastiske Ap-parolen fra en forgangen tid: «By og land, hand i hand!» – kan ikke oppnås gjennom å alliere seg med dagens Arbeiderpartiet, i særdeleshet ikke når grønne og røde kommunister blir innflytelsesrike med-styrere. Oslo er skrekkeksempelet. En slik løsning har liten appell for konservative bønder, og de, iallfall deres ætlinger, finnes det mange av i Sp.
Tilbake til realismen i dette politiske alternativet, er ikke den fraværende i og med den betydelige mistroen og forakten som har bygget seg opp mellom H, Frp og Sp gjennom de siste årene, og ikke minst «den store politiske forskjellen» som partienes makteliter ynder å vise til når de skal gi sine konflikter et mer prinsipielt preg? Er ikke Sp-lederens kontante avvisning av muligheten tilstrekkelig til å legge den til siden som noe kanskje interessant, men dessverre ugjennomførbart?
Nei da, større kuvendinger har skjedd både i byen og på landet, i Norge så vel som andre steder. Realiteter har en vidunderlig tendens til å få folk til å tenke i uvante baner straks en ny situasjon er oppstått, og da er det ikke måte på hvilke «strange bedfellows» som kan finne sammen.
Det mest påfallende eksempelet som umiddelbart dukker opp i erindringen, er alliansen som oppstod mellom Stalin og Churchill, to maktpersoner som befant seg lysår unna hverandre på enhver politisk skala, etter Nazi-Tysklands angrep på Sovjetunionen sommeren 1941. Den innbitte engelske antikommunisten sa da følgende (meget fritt oversatt) som begrunnelse for at Storbritannia fremover, helhjertet og uten forbehold, kom til å støtte den meget trengende kommunistiske kjempestaten: «Dersom Hitler hadde invadert Helvete, så ville jeg i det minste ha omtalt Djevelen i rosende ordelag i Parlamentet!». Han kunne ordlegge seg, n’Winston, og han kunne prioritere. I hvert fall sistnevnte evne er jeg sikker på at også norske politikere besitter, i særdeleshet når det gjelder hva som er mest nyttig for dem selv og deres parti.
Vi som står utenfor alle de tre aktuelle partiene, kan prøve å påvirke; ikke mer, men heller ikke mindre. Dersom det etableres grupperinger i både H, Sp og Frp som finner ut at det nevnte 3-parti-samarbeidet ville innebære det mest lovende regjeringsalternativet etter et valg som bringer en slik koalisjon flertall på Stortinget, vil maktorienterte borgerlige pragmatikere med ett sitte med gode kort på hånden. Det skulle forbause meg storlig om man da steller seg så dumt at en flertallskoalisjon av A, Sp, SV, MDG og R isteden rykker inn i regjeringsposisjonene.
Målet innen politikken er å oppnå makt. Ofte er en smule kamelsluking nødvendig for å oppnå resultater. Det er bare å håpe at H, Sp og Frp kjenner sin besøkelsestid hvis og når muligheten åpner seg.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
