Kommentar

Det er svært mye ved tiden jeg ikke forstår, både ved dens rent fysiske kvaliteter og ved hvordan vi opplever den ulikt avhengig av livsfase. Tenk bare på hvor usigelig langsomt minuttene stundom gikk under barndommens stille søndagsettermiddager mens man kjedet seg med en bok eller noe i lyset fra støvet sommersol og i grunnen hadde ingenting å gjøre, og sammenlign så med hvordan senere i livet timene, dagene og ukene har fått for vane å forsvinne nærmest før man får ord for seg. Det er vanskelig å akseptere at det er samme tid man snakker om i begge situasjonene.

Tiden som mediator eller medskaper av forandring oppfattes ulikt med både individuelle og kulturelle forskjeller. Henrik Wergeland kunne utålmodig spørre ”hvi skrider menneskeheden saa langsomt frem?” og vi har vel alle delt hans frustrasjon i så måte, om ikke kronisk så i alle fall residiverende, gang på gang. På den andre siden svarte visstnok Chou Enlai, utenriksminister i Kina på Maos tid og anerkjent som en meget begavet mann, på følgende måte da han fikk spørsmål om konsekvensene av den franske revolusjon (den brøt løs i 1789) stort sett hadde vært av det gode eller av det onde: ”Det vet jeg ikke, det er ennå for tidlig å felle noen dom.” Perspektivet er altavgjørende, og hos kineserne er det gjerne lengre enn hos utålmodige folk i Vesten.

Jeg kom til å tenke i disse baner da vi for litt siden av mediene ble minnet om at Solberg-regjeringen nå hadde feiret sine første 100 dager ved makten. Erna og Siv blåste ut kakelys sammen i Davos i sakens anledning og de gjorde det vel; det hele så riktig gemeinslig ut. Men hvordan har det egentlig gått under denne første regjeringstiden? Er det overhodet meningsfullt å stille et slikt spørsmål etter bare dryge tre måneder? Kan man se noen tendenser i den ene eller andre retningen som bærer bud om hva fremtiden vil bringe? Og det alltid bakenforliggende spørsmålet: Hvordan reagerer velgermassen?

For å ta det siste først, så er det åpenbart at ledende medier med minimal kjærlighet til alt som måtte befinne seg til høyre for Arbeiderpartiet i norsk politikk, gjør sitt ytterste for å blåse opp under misnøye i Fremskrittspartiet med at dette partiet ikke har kunnet føre fremskrittspolitikk etter at de kom i regjering. Ikke minst Dagbladet anstrenger seg i sakens anledning, og de har ikke vansker med å finne utålmodige og misnøyde intervjuobjekter. Få ting er mer forutsigbare enn nettopp denne avisvinklingen på den ennå relativt nyetablerte Solberg-regjeringen.

Selvsagt er det tillatt å kritisere sin egen regjering – i særdeleshet for menige partimedlemmer og enda mer for dem som bare er delvise sympatisører og har vist det gjennom å låne sin stemme midlertidig ut til et parti, i dette tilfellet Frp – men man bør i alle fall gi litt tanke til hvilket spill man da lar seg bruke i. Mediene ØNSKER å fremstille det som om det er utstrakt misnøye i Frp med de siste måneders politikk. Dels eksisterer en vanlig medial interesse av å finne eller skape bråk der slikt måtte kunne fremkalles, ganske enkelt fordi bråk selger bedre enn lavmælt enighet, men dessuten næres et dypt og nesten visceralt håp i de fleste politiske kretser i vårt land om at det skal gå dårlig med Fremskrittspartiet og alt de står for. Dette gjelder alltid og i alle situasjoner, men ganske spesielt etter at det uhyrlige og naturstridige skjedde at partiet havnet i regjering, rett nok som juniorpartner bak mer maktvante Høyre. Vær derfor trygg for at alle misnøyesytringer vil bli hausset opp og vinklet slik journalistene synes er mest mulig skadelig for partiets regjeringsprosjekt, og sekundært i alminnelighet for norsk høyreside som er deres ultimate motstander.

Dette ser man også i vurderingen av Frp på meningsmålinger etter valget. De har ikke vært imponerende; trolig registreres et ekte fall i støtte til partiet som nok kan bunne i flere forhold, blant andre noen som vi straks skal komme til. Men at man godter seg i de derværende aviser – det gjelder dem alle sammen, men la meg igjen nevne Dagbladet med tilliggende herligheter som symbol for venstresidens totale meningslandskap – det skal man være godt blind for ikke å merke seg. Det var nesten så man hadde følelsen av at kaken ventet på bakrommet da NRK kunne kunngjøre at Frp for første gang på lenge, lenge bikket ned på 11-tallet i sin prosentvise oppslutning på en måling for noen tid siden. Ivrig ventet journalistene: Er det allerede nå vi skal få se den popularitetsmessige konsekvensen av alle løftebruddene Frp har måttet begå etter at de kom i posisjon? Får vi kanskje en forsterket SV-effekt, en slags hyperakutt regjeringsslitasje, rett nok uten protesterende stortingsrepresentanter på plenen utenfor Løvebakken, men like internt sønderrivende for det?

Det er så selvsagt at man synes det burde være et åpenbart premiss i alle politiske konfliktvurderinger, men la det likevel være sagt: Det er stor forskjell på hva et parti primært går inn for og det partiet kan få gjennomslag for etter å ha oppnådd støtte fra 16% i valg og blitt en minoritet i en samlingsregjering. Mange av Frps primærstandpunkter strider mot Høyres ønsker, og sistnevnte er nesten dobbelt så store. Dessuten ligger støttepartiene Venstre og Krf politisk langt nærmere Høyre enn Frp, hvilket innebærer ytterligere en bremse på sistnevntes mulighet for å få gjennomslag for sine politiske ønskemål.

Den relevante sammenligningen hva politikk angår er følgelig hvordan Høyre-Frp regjeringen (med den formaliserte støtten fra de to sentrumspartiene) skiller seg fra den rødgrønne regjeringen vi inntil nylig hadde. Sammenligninger med hva en eventuell ettpartiregjering med flertall på Stortinget kunne fått til av endringer kan nok ha tankemessig interesse, men forblir en teoretisk øvelse selv for de aller største som Arbeiderpartiet og Høyre. Koalisjoner er ”the name of the game” nå og i overskuelig fremtid, og slike innebærer med nødvendighet hestehandel og kamelsvelging både i og utenfor kirketiden. Det er sånn den parlamentariske virkeligheten er, ingen får støtte fra andre uten å måtte betale for den på en eller annen måte.

Dessuten er et prosessorientert politisk system som det norske ikke akkurat spenstig, så selv der samstemmighet finnes regjeringsinternt om å endre noe tar det tid å presse beslutningene gjennom diverse kontrollmøller satt dit for å hindre brushodepolitikk og dag-til-dag uforutsigbarhet. I prinsippet er dette av det gode, man ønsker ikke at nye koster skal snu opp ned på alt i løpet av kort tid. At man derfor ikke merker så mye til et nytt politisk regime i Norge under første halvåret etter regjeringsskiftet, er ingenlunde overraskende.

Inntil endringen eventuelt blir tydelig, kanskje til og med målbar, får man altså nøye seg med å se etter ny språkbruk og andre små tegn til forandret retning sammenlignet med før. Jeg kunne ønsket meg mer i så måte – la det ikke være tvil om saken, heller ikke den nåværende regjeringen fører en politikk som jeg er spesielt fornøyd med – men vi har da fått noe. De SIER iallfall at Norge skal føre en strengere innvandrings- og flyktningpolitikk enn man hittil har gjort. Likeledes sies det at man skal bli fastere i klypa overfor kriminelle. Hva dette i praksis vil medføre, gjenstår å se, det er som sagt flere ganger allerede svært ”early days” ennå, men Frp har i alle fall ikke stukket alle deler av retorikken i sekk ennå av hensyn til regjerings- og samarbeidspartnerne. Det er lovende, men heller ikke mer. Alternativet var imidlertid at de rødgrønne hadde vunnet enda en gang – glem det aldri – bærende på et skadeskutt SV som formodentlig ville fått slengt til seg enda flere saftige sympatibein å gnage på fra ulike politikkområder. Den situasjonen ville vært vesentlig verre enn det vi har nå. Venstresidens symbolpolitikk er like ambisiøs som frastøtende, krydret med sedvanlig spenstige SV-idéer; tenk bare på forslaget de nylig fremmet om at en norsk parlamentarikerdelegasjon burde reise til Kiev for å hindre myndighetene der i maktmisbruk. Heldigvis er jakten på godhetssymboler under den nye regjeringen mindre synlig og konsekvensbringende enn før. Vi må passe oss for ikke uforvarende å hjelpe dem som vil heise det humanitære stormaktsflagget enda høyere opp i stangen.

Dette bringer meg over til det siste poenget jeg ønsket å ta opp, nemlig hvorvidt den nåværende regjeringskoalisjonen har det i seg å skulle kunne skape et reelt trendbrudd i norsk politikk innebærende en slutt på sosialdemokrati, globalisme og forherligelse av multikultur som ideologi for fremtidens Norge. Hvis man har båret på slike forhåpninger, så er det nok ikke til å unngå at man vil bli skuffet, da nytter det ikke å vise til kort virketid eller koalisjonsproblemer som hindring for reelle og substansielle politiske endringer. Saken er jo at Frp er et erklært liberalistisk parti (man må nesten være svensk teatermann for ikke å ha fått med seg dette) mens det i sin tid konservative Høyre også mer og mer er tatt over av av liberale tankestrømmer. Begge partier har fløyer av mer konservativ natur, rett nok, men i bunn og grunn er det først og fremst fri flyt av alt fra alkoholholdige drikker til mennesker og varer som dominerer i begge partiers praktiske utlegning av partiprogrammene. At liberalistiske partier ikke primært målbærer konservative tankegang og meninger, og enda mindre nasjonalkonservative sådanne, skal ingen forbauses over.

Som Olav Drange spenstig gav uttrykk for her tidligere, mangler det et parti med et slikt politisk ståsted i Norge. Hvilken oppslutning et nasjonalkonservativt parti ville fått, synes i alle fall jeg det er umulig å gjette, det ville sikkert i betydelig grad avhenge av mer tilfeldige forhold enn partiets grunnleggende ideologiske ståsted. Uansett ligger det ikke i kortene at en slik endring av norsk partiflora skal finne sted etter det jeg kan forstå eller lukte, skjønt man kan jo aldri vite.

Noen ganger skjer forandringer som ingen forutså kort tid i forveien. ”A week is a long time in politics” sa britenes statsminister Harold Wilson for et halvt århundre siden eller så. Naturligvis hadde han rett. Det kan bli turbulenser og brå kast i norsk politikk også på et eller annet tidspunkt, selv i inneværende stortingsperiode, men i øyeblikket er det lite som tyder på at slikt er i kjømda. Da får vi bare ”stå han av.” Tålmodighet er en god egenskap, ikke minst om man håper på mentalitetsendringer i et folk.