Kommentar

Bildet: Johan Fredrik Eckersberg Isbre

Det er bare et halvår igjen til høstens stortingsvalg og ting begynner å dra seg til, i sin alminnelighet så vel som på de politiske meningsmålingene. Sistnevnte har vist étt fellestrekk de siste ukene: Senterpartiets popularitet øker. I stedet for å være marginalt større enn de andre småttingene på og utenfor Stortinget, et parti som hele tiden må skotte fryktsomt ned mot sperregrensen, nærmer de seg 10 % i oppslutning. Uvegerlig medfører dette økende interesse også fra mediene og partiets konkurrenter på Løvebakken: Hva er det Sp gjør som gir dem slik fremgang? Ser vi begynnelsen på en langvarig opptur basert på nye stemninger i folket eller er Senterpartiet anno 2017 det som i gamle dagers skøytesjargong ble kalt en «julestjerne», en deltager som kom i toppform lenge før det var nødvendig og hensiktsmessig?

Selvfølgelig er det mange faktorer som stråler sammen til effekten «mer støtte» for Sp, hvorav flere kan tilbakeføres til noen få grunnholdninger som omsider er ved å bli konsekvensbringende. La oss se på dem etter tur i det vi begynner med noe som i første omgang ser ut til å være svært lite prinsipielt: ulvesaken.

Hvordan forholde seg til at ulv nå mer enn før skader husdyr, elgkalver og annet småplukk – menneskebarn heldigvis unntatt, iallfall enn så lenge – i utmarksfylker som Hedmark og Oppland? Sjelden ser man tongue-in-cheek uttrykket «by og land, mann mot mann» bedre illustrert enn i denne saken. Bare lett karikert er de politiske frontlinjene som følger: Sp går tungt inn for bygdefolks rett til å forvalte naturen på eget område, også hvis dette innebærer å ta ut mange nok ulv til at skade på dyr og frykt blant mennesker mer eller mindre forsvinner, mens ulike naturvernere og byfolk holder fast ved at ulven er en viktig del av vår fauna og må vernes, også om dette innebærer at noen sauer eller andre skulle bli skadelidende.

Begge synspunkter er lette å forstå og det samme gjelder også de mange underbyggende argumentene som anføres i den ene eller andre retningen. Personlig er jeg ambivalent i spørsmålet uten at dét spiller særlig rolle. Det politisk viktige er at Sp enda en gang står frem som forsvarer av de perifere og få – les: bygdefolket – mot de mange, ignorante og arrogante – les: Oslo-folk (enten de bor i Oslo eller ikke) – som bestemmer over andre uten å bry seg om hvordan verden ser ut fra ståsteder utenfor Ytre ringvei. Konflikten er eldgammel i vårt land, men i ulvens navn har den blusset opp igjen, og dét kraftig. Hverken menigmanns frykt eller folks følelse av å bli ignorert er sentimenter man lar være å bry seg om uten at konsekvenser melder seg.

Dette er i særlig grad tilfellet siden ulvesaken kommer på toppen av en hel godtepose full av politiske sammenslåingskonflikter involverende alt fra kommuner til politidistrikt til sykehus rundt om det ganske land, saker der interessestriden mellom store og små står sentralt. Døren er derved kollåpen og veien fri og bred for Sp som dessuten for tiden står uten regjeringsmakt og følgelig ikke trenger å legge bånd på seg av hensyn til samarbeidspartnere; de inntar suverent rollen de spiller best, som hovedforsvarer av bygde-Norge mot lumske sentralisters sleipe fremstøt. De gjør det godt, som sagt, i særdeleshet som de nesten ingen troverdige konkurrenter har hva akkurat dette angår. Høyre og Arbeiderpartiet er sentraliseringenes og sammenslåingenes evige talsmenn mens Senterpartiet siden allerede før EU-stridens tid har massiv troverdighet som motstander av alt slikt. Hver gang slike «utfordringer,» altså det vanlige folk kaller problemer, står på dagsordenen, øker Sp-oppslutningen.

I forlengelsen av alt dette har vi et beslektet forhold som jeg innbiller meg er en minst like viktig grunn til fremgangen: Senterpartiets er blitt tydeligere i sin generelle retorikk til forsvar av nasjonen Norge mot globaliseringen, inklusive alt vi påtvinges gjennom vårt EØS-medlemskap. Motstanden gjøres også gjeldende overfor andre former for åpen grense-politikk diktert av internasjonale avtaler, kort sagt det nesten verdensomspennende fri flyt-suget som bare har vokst siden Roma-traktatens og den opprinnelige EU-motstandens tid. Sp har igjen begynt å tale med utestemme i slike sammenhenger, og selv om de er mindre tydelige innen den såkalte flyktningpolitikken der individ-sentrert mediepress fremdeles trumfer hensynet til bærekraftig samfunnsutvikling, er partiet ved å opparbeide seg et renommé som ivaretager av Norge og nordmenns interesser. I dette begunstiges de av at konkurransen fra andre partier er sørgelig svak. Mest påtagelig har den selvsagt vært fra Fremskrittspartiets side, men der i gården hemmes man av hopehavet med regjeringskollegene fra Høyre og enda mer av de to markskrikerske «samarbeidspartiene,» Venstre og Kristelig folkeparti. Da er det ikke lett å være hverken så klar i talen eller fast i klypene som Tybring-Gjedde og Listhaug-fløyen ønsker. De sistnevnte representerer uansett kun et mindretall i et parti som definerer seg som prinsipielt liberalistisk.

Nå skjer etter hvert dét som alltid skjer i slike situasjoner, altså når noen vinner frem ved hjelp av argumentasjon fra høyre: De dominerende mediene og de største og tyngste partiene samler seg til kamp mot stemmestjelerne med beskyldninger om nasjonalisme, jamfør lenken ovenfor. Enn så lenge høres ikke de verste glosene, men man aner at riset ligger like bak speilet og er klart til bruk: Populismen Senterpartiet nå beskyldes for å benytte seg av, er ikke bare nasjonalistisk, påstår man, men like under overflaten aner man sjatteringer av brunt. Dersom Sp fortsetter å øke, vil helt sikkert ordbruken hardne ytterligere, for politikk er et nullsumspill: Oppgang for Sp innebærer nedgang for alle de andre tyvene på samme marked.

Hvor virkningsfulle er advarslene mot populisme og nasjonalisme, enten de nå rettes mot Senterpartiet eller andre? Trolig vesentlig mindre effektive enn de ville vært for bare få år siden, og dét av flere grunner.

Folk er mer bevisste i dag på at selve nasjonen Norge, det Norge som fantes og som svært mange nordmenn er glade i, befinner seg under betydelig trykk fra globalistisk hold, direkte så vel som indirekte. Direkte skjer dette ved at vår selvråderett – «trua sjølråderett» var et begrep Sp brukte med betydelig suksess under EU-kampene vi hadde for noen titalls år siden – hele tiden smuldrer opp gjennom påvirkningen fra overordnede internasjonale lover og direktiver. Oslo er ille nok sett i Sp-perspektiv, enda verre er det at Brussel og andre store byer gjennom internasjonale organisasjoners beslutninger skal bestemme over oss. Sp har begynt å målbære sin motstand mot dette tydeligere enn på lenge, som sagt, og folket lytter og reagerer med sympati.

Nasjonalismebeskyldningene, som fra politisk hold ikke minst Høyre og Erna Solberg har kommet med etter at Sp er blitt en konkurrent å ta mer alvorlig, tror jeg ikke vil klare å feste noe riktig grep om opinionen, snarere tvert imot. Folk vet at mens noen få er besatt av aggressiv nasjonalisme med brodd mot omverdenen, er andre besjelet av en godmodig kjærlighet til eget land uten at dette på noen måte ledsages av planer om å ta fra grannen det som grannens er, og det er åpenbart for alle at det er sistnevnte følelse som ligger bak Sp-retorikken. Vi har altså å gjøre med det særlig amerikanerne alltid passer på å kalle patriotisme for å være overtydelige på at de snakker om en gjennomført godartet form for nasjonalisme. Selv er jeg ikke i stand til å se det skarpe skillet, aksepterer bare at terminologivarianter finnes som man skal være oppmerksom på for å unngå ubehag og misforståelser.

Angrepene mot Senterpartiet er ennå i sin spede begynnelse, og Sp-ledelsen har hittil ikke villet beklage på noe som helst vis at det finnes et viktig nasjonalistisk element i deres politikk. Snarere har de gitt uttrykk for stolthet over dette, noe jeg synes Slagsvold Vedum og hans partikolleger fortjener honnør for. Nasjonen er under trykk om ikke direkte angrep, og da øker aksepten blant folk for nødvendigheten av å forsvare seg. Senterpartiet har senset og tatt konsekvensen av dette, noe som tjener dem til ære.

Liberalistiske Høyres forsøk på å klistre et «slippery slope»-argument til Sp-retorikken – altså at partiets nåværende form for nasjonalisme kanskje ikke er farlig i seg selv, men kan lede til ugrei og til sist fremmedfiendtlig politikk senere hen ad veien – er et snedig, men temmelig uærlig forsøk på å fiske i rørt vann. Det finnes nesten ikke den øyeblikkssituasjon som ikke kan tenkes å utvikle seg til noe utrivelig dersom man trekker en utviklingstendens ut over rimelighetens grenser. Man trenger ikke å ende opp med GULag bare fordi man går inn for offentlige barnehager, som man heller ikke trenger å ende i Auschwitz fordi man finner det legitimt å hegne om egne borgere mer enn folk andre steder fra. Antydningsargumentasjon av denne typen er like intellektuelt uærlig og ekkel som den er vanlig. Man skal ikke la seg påvirke av den, og jeg tror heller ikke at norske velgere i stort finner seg i å bli moralsk presset av slike under beltet-angrep.

Fortjener Sp fremgangen de nå nyter fordi de fører et mer nasjonalistisk språk og fremstår som velgernes fremste forsvarer av troen på at lokalt vett og ansvarlighet ikke ligger noe tilbake for samme i hovedstaden? Like interessant i et halvårsperspektiv: Vil de få lov å «ro grunnen åleine» frem mot valget?

Det er fire år siden jeg skrev om den sørgelige mangelen på et norsk nasjonalkonservativt parti som kunne fange opp de mange velgerne som ikke finner seg til rette i noen av de nåværende stortingspartiene. Den nyoppfriskete retorikken fra Senterpartiets side representerer en forandring og forbedring, men jeg er ikke sikker på at mer enn munnsvær ligger bak. Ikke bare er partiets landbrukssosialisme eller -korporativisme grunnfestet – dette kunne man nå til nød avfinne seg med hvis bare globalisme-nasjonalisme dimensjonen legges til grunn i en partisammenligning – men samarbeidet med Arbeiderpartiet kan ikke unngå å utgjøre en alvorlig hemsko for svært mange nasjonalt bevisste som eventuelt kunne tenke seg å stemme Sp ved høstens valg. Gjør man det, så støtter man i praksis Mani Hussaini, Anniken Huitfeldt, Hadia Tajik og andre Ap-multikulturalister, ikke minst Jonas Gahr Støre selv hvis holdning til alt fra Hamas til en «raus, men rettferdig» migrasjonspolitikk (glem ikke forslaget hans, mottatt med trampeklapp på partilandsmøtet, om inntak av 10 000 ekstra syrere «utenom tur»!) neppe er egnet til å begeistre folk utover bygdene. Så pass konsekvenstenkning må man faktisk legge til grunn når valgets kval skal utkrystalliseres i at en stemmeseddel legges i urnen.

På den tradisjonelle høyresiden er mange skuffet over det de oppfatter som Fremskrittspartiets løftebrudd og drømmer om at småpartiene (Demokratene, Kystpartiet, Alliansen og jeg vet ikke hva) skal begynne å være morgenluft. Til en viss grad kan jeg forstå dem som tenker slik, men igjen er man nødt til å være realistisk: Man må ikke la det beste bli det godes fiende. Ingen av de nevnte små er i nærheten av å komme inn på Stortinget.

Det er velkjent at Fremskrittspartiet slites mellom to fløyer, den liberalistiske og den nasjonalkonservative, men tross alt mener jeg at sistnevnte tenkning har betydelig større gjennomslag i Frp enn i andre stortingspartier. Regjeringsfellesskapet med Høyre er ikke idéelt, jeg vet det, men tror noen virkelig at Arbeiderpartiet under stadig press fra den øvrige venstresiden ville levere en politikk mer i samsvar med ønskene til patriotiske velgere som nå vurderer å stemme Senterpartiet? Faktum er at vi intet livskraftig nasjonalkonservativt parti har, vi må ikke la oss lure til å tro noe annet. Da må man velge mellom de realistiske alternativene som finnes.

Noen ganger, for mitt vedkommende ganske ofte, må man velge hvem man stemmer mot snarere enn hvem man stemmer for. Fire nye rødgrønne år er garantert ikke hva Norge trenger i en situasjon der trykket mot det tradisjonelle norske samfunnet øker både utenfra og innenfra. Dette bør også folk utover bygdene legge seg på minnet. Og så får man bare håpe at nasjonalkonservative medlemmer av Fremskrittspartiet makter å ta et nytt oppgjør med ekstremliberalistene slik at partiets profil ikke bare blir tydeligere, men også i noen grad endres. Støtten i folket er til Listhaug, Tybring-Gjedde og deres like, ikke til dem som drømmer om grenseløs lykke og berikelse.

Les også

Misnøye, handling, håp -
Nasjonalkonservativ -
Refleksjoner ved Hirisjøen -
Tidsperspektiv -
Politisk forakt -
Hat og fobier -
Politisk etterrakst -

Mest lest

Terrorens ansikt

Tydelige fotefar

Les også