Kommentar

Tankesystemer som forsøker å forklare hvem vi er og hvorfor vi er slik, har kommet og gått opp gjennom historien. For knappe 100 år siden var psykoanalysen ”all the rage” særlig innen psykiatrien, men også utenfor; Freud og hans læresveiner mente å ha funnet nøkkelen til forståelse av viktige deler av både frisk og sykelig menneskelig adferd.

De siste tiårene har tilliten til freudianske forklaringer blitt mindre og mindre selv i land som Norge der psykoanalytikerne av gode historiske grunner (en del jødiske fagfolk innen feltet havnet her da de måtte flykte fra nazistene i Sentraleuropa) har hatt stor innflytelse. Men uansett hva man måtte si om psykoanalysens diskutable vitenskapelighet – prinsippet om mulig falsifiering av hypoteser er ikke akkurat vel ivaretatt for nå å nevne bare én svakhet – så har den bidratt til mye god litteratur. Freud selv var en pennens mester, og hans perspektiv og tankemønster er lett gjenkjennelig hos mange senere både internasjonale og norske forfattere og leger, innen skjønnlitteraturen så vel som i psykiatriske fagskrifter.

Jeg vil gjøre leserne oppmerksomme på et slikt forfatterskap som jeg selv har stor glede av, og da ganske spesielt ved omtale av en av hans bøker som knytter an til tittelordet. Forfatteren ”i frågan” er Irvin David Yalom og det er ingen tvil om at han hva fagkompetanse angår, har ytterst ”solid bakgrunn for egne meninger;” Yalom var i sin tid professor i psykiatri ved Stanford-universitetet i California. Mannen skriver flyhendt og tar ofte for seg spennende temaer i grenselandet mellom filosofi og psykiatri. Grunnholdningen er psykoanalytisk. De bøkene jeg har lest og hatt særlig glede av hadde titlene ”While Nietzsche wept,” ”The Schopenhauer cure” og ”The Spinoza problem;” de antyder en hel del om hvor landet ligger. Det er noen tanker med utgangspunkt i den sistnevnte jeg gjerne vil dele med dere.

Bokens hovedperson er selvsagt 16-hundretallsfilosofen Baruch de Spinoza, også kjent under det latinske navnet Benedict Spinoza eller Bento fulgt av samme etternavn, eventuelt skrevet d’Espinosa, runnen av portugisisk-jødiske innvandrerforeldre til Holland som han var. Det kan være grunn til å dvele litt mer ved navnet for i følge noen gjelder jo allment at ”nomen est omen:” Fornavnet betyr den velsignede mens etternavnet betegner noe som er piggete; i sannhet to kvaliteter som begge kunne gjenfinnes i personens relasjon til de mektige i samtiden.

La oss ta et ultrakort resyme av Spinozas filosofi først. Han var blant de aller største; Hegel sa om ham at ”du er enten spinoziker eller ikke filosof i det hele tatt.” Han regnes som en av de grunnleggende rasjonalistene ved inngangen til den moderne tid sammen med Descartes og Leibnitz, og var som dem overbevist om at logikken måtte være inngangsporten til sikker innsikt om hva verden er og hvordan den fungerer. I motsetning til førstnevnte var Spinoza imidlertid ikke dualist, men betraktet både Gud og naturen og alt annet som måtte finnes – enten det gjaldt fysiske eller psykiske kvaliteter ved virkeligheten – som tilhørende samme helhet eller substans (nøytral monisme). Det var følgelig ingen vesensforskjell mellom Gud og naturen slik Spinoza så saken; Gud VAR naturen i en slags panteistisk betydning.

Selv om Spinoza var en sylskarp logiker og determinist og mente at intet skjedde uten en årsak som i prinsippet kunne oppdages og forstås, utviklet han også ”causa sui” begrepet (at noe er sin egen årsak), en egenskap han tilskrev Gud og Gud alene. Han var så utvilsomt velsignet (Bento!) med et strålende intellekt hvilket også ble fullt ut erkjent av omgivelsene. Dette kunne ha sikret ham berømmelse og et bekvemt liv som en av tidens store vitenskapsmenn. I stedet valgte han, uten hensyn til egen velferd, å benytte sin tankekraft også på religionens område, noe som skapte betydelige praktiske og sosiale vansker. Det er da vi kommer inn på fortellingen i Yaloms roman og også de sidene ved Spinozas liv som er hovedgrunnen for at jeg ønsket å børste støv av denne filosofen for document.nos lesere.

Ved siden av å være filosof og logiker av klasse var nemlig Spinoza også et dypt moralsk og religiøst menneske, vel og merke på sin egen måte, en som tok sine refleksjoner om Gud og verden på det største alvor. Slikt kan skape problemer enn i dag for dem som ikke går i alle fall så noenlunde i takt med samtiden, og det var så definitivt sprengstoff i Europa på 1600-tallet både for jøder og kristne.

Spinoza insisterte på å lese Det gamle testamente med vitenskapelige briller og hadde ingen tro på alle mirakelfortellingene som de sefardiske jødene i Amsterdam aksepterte som en del av trosgrunnlaget; dette skapte bølger. Rabbinerne ville helst ha den brilliante mannen som venn og støttespiller og var villige til å akseptere mye for at han ikke skulle utfordre deres utlegning av skriften overfor menigheten. Den fattige Spinoza ble tilbudt nærmest gull og grønne skoger, inklusive en livslang årlig pensjon som ville gjøre ham økonomisk uavhengig, om han bare ville holde sine meninger for seg selv og aldri snakke med andre om hvordan han tolket de hellige skriftene. Pisken i tilbudet besto i en trussel om utestengelse fra det jødiske samfunnet. Spinoza oppførte seg som en ekte sannhetssøker og dissident, han nektet å la seg kjøpe, nektet å la seg tyste ned. Det endte med at en ”cherem” ble besluttet og forkynt ham så vel som alle andre jøder: ingen fikk lenger ha noen form for kontakt med Spinoza, han var fra nå av sosialt død, en ikke-person for menneskene som hittil hadde utgjort hele hans sosiale kontaktflate, ja, hele hans liv.

Tilværelsen som Benedictus blant hollenderne i stedet for Baruch blant jødene var heller ikke uproblematisk, for også den katolske kirken så med forskrekkelse på Spinozas moderne bibelkritikk. Bøkene hans ble forbudt. Også dette lærte han seg å leve med. Han klarte seg godt uten offentlig ros og oppmerksomhet, i alle fall var han ikke nok interessert i slikt til å akseptere at det forstyrret hans stille konsentrasjon om egne studier. Da han var 40 år gammel, fikk han et tilbud om å bli professor i filosofi i Heidelberg. Spinoza avslo. Uten familie og med bare minimal innkomst fra det praktiske arbeidet han fikk sitt utkomme av, levde filosofen sitt liv til ende.

Visst hadde Spinoza nok av vansker i sin samtid som det vil ha fremgått, men hva refereres det til i tittelen på Yaloms roman, altså ”The Spinoza problem?” Da kommer vi inn på den andre hovedpersonen i boken, en kjent figur i moderne europeisk politisk historie, riktignok, men definitivt ikke en som noen skulle tenke seg ville dele scenen med Spinoza i hverken en faglig eller en litterær fremstilling av sistnevntes virke. Vi snakker om Alfred Rosenberg, den tysk-baltiske redaktøren for nazi-Tysklands viktigste avis, Völkischer Beobachter, og en av de ledende antisemittiske ideologene. Yalom fletter i alternerende kapitler historien om Rosenberg sammen med fortellingen om Spinoza på en tvers igjennom overraskende og fascinerende måte, omtrent som skulle det være en ”parallelle liv”-fortelling ad modum Plutarch.

Vi møter først skoleeleven Alfred Rosenberg som hans kloke lærere er dypt bekymret for. Grunnen er at Alfred har forlest seg på Houston Stewart Chamberlains ”Foundations of the nineteenth century,” en svært populær rasistisk bok i samtiden, og er blitt totalomvendt til denne typen lettbent tenkning. Unggutten er blitt en glohet og kritikkløs antisemitt og de gamle lærerne på gymnasiet – ariere alle som en, forresten – undrer seg over hvordan de skal få ”banket vett” (kun billedlig talt, naturligvis!) inn i den unge eleven, få ham til å skjønne at han bygget sitt syn på feilaktige premisser og en forløyet argumentasjon. Veien kunne gå gjennom Spinoza og dikterfilosofen Johann Wolfgang Goethe, kom de frem til. Unge Rosenberg mente nemlig, i likhet med mange andre, at Goethe var den største av alle tyskere, nærmest et symbol på nasjonen og folkets edle intellektuelle overhøyhet, men samtidig var Goethe en erklært og stor beundrer av Spinoza. Rosenberg fikk i straffelekse å lese utdrag av Spinoza og kunne ikke annet enn erkjenne at det var fremragende det han leste. Dette var en uforståelig situasjon for den unge antisemitten, selve ”the Spinoza problem,” for hvordan var det mulig at en jøde kunne tenke slike edle tanker, hvis kvalitet var bekreftet ved at de ble beundret av den aller største blant germanerne, åndshøvdingen Goethe? Yaloms bok skjærer inn i ”problemet” fra mange både filosofiske og rent fiksjonære vinkler, snur og vrir på saken og lar oss samtidig få innblikk i Rosenbergs behov for å bli likt og verdsatt av den eneste tysker som for ham overgikk Goethe i verdi og betydning, altså Hitler selv, og unnser seg ikke for å koble inn psykoanalytisk innsikt i fortellingen om hvordan Rosenberg sliter med sine demoner. Antisemittisk ideolog forble han helt til døden i galgen i Nürenberg i 1946, samtidig som han beholdt avstandsbeundringen og forbryllelsen over jøden Spinozas storhet som en stadig påminnelse om at noe – han visste ikke hva – var galt. Betydningen av Chamberlains bok anerkjente han gjennom voksenlivet, også etter at han selv var blitt blant de store i staten. Rosenbergs eget verk ”The myth of the 20th century” var ment å være en moderne oppfølger av Chamberlains pionerarbeid.

Yaloms beskrivelse av hvordan Rosenberg ruger over det uforståelige ved Spinozas intellektuelle og etiske storhet setter den nazistiske antisemittismen i relieff, gir en uventet vinkling og knytter begivenheter sammen på en måte som man blir litt klokere av. Man kan utvide perspektivet og spørre: Hvordan er det mulig at mennesker kan begå storverk på noen områder og være små på andre? Eller satt enda mer på spissen: Hvordan er det mulig at en etisk dverg kan skrive framifrå poesi eller musikk? Det er åpenbart at mange finner slik spaltethet hos mennesker uforståelig og uakseptabel. Selv mener jeg dette bare er enda en av disse observasjonene av livsmangfold vi helt enkelt må akseptere; vi kan undre oss over hvordan fenomenet går til, men ikke at det eksisterer.

La meg avslutningsvis vende tilbake til et siste aspekt ved Spinozas liv og levned som antyder den etisk-praktiske konsistensen hos mannen. Den klartenkende dissidenten og fritenkeren livnærte seg som linsesliper etter at han var blitt utstøtt, et nytt yrke muliggjort av fremskrittene innen optikk som ble gjort på denne tiden. Han fortsatte å lage både store og små linser for kikkerter, briller og annet helt til han i sitt 45te år døde av kronisk lungesykdom. Selv mente han at uhelsen var fremkalt av alt glasstøvet han hadde pustet inn i årenes løp, og dette er fullt mulig selv om det også kan ha vært den langt vanligere tuberkulosen som tok livet av ham.

I min beundring for Spinoza liker jeg å tenke på at han yrkesmessig arbeidet for at menneskene skulle kunne se bedre og klarere, og at han på fritiden var drevet av det samme ønsket, men nå med sjelens blikk. Helstøpt sannhetssøker som han var, brente han sitt lys i begge ender. Det ga dypere innsikt og forståelse, men prisen for velsignelsen var høy.

Spinoza var en lavmælt helt. Enhver bok som minner nye generasjoner om hans innsats, skal hilses med glede.