Kommentar

Paul Collier er kjent for Documents lesere særlig på grunn av Christian Skaugs gjennomgang av hans bok om den moderne migrasjonen fra 2013, Exodus . I sin nyeste bok, «The Future of Capitalism», forsøker Oxford-økonomen å skissere en etisk basis, og en detaljert og pragmatisk uttenkt politikk, for å håndtere de nye utfordringene i de avanserte vestlige land. Tittelen henspiller på den engelske Labour-politikerens Anthony Croslands reformulering av sosialistisk politikk for etterkrigstiden i «The future of socialism» (1956) og forteller både noe om ambisjonene i prosjektet og om at Collier forkaster enhver tanke om sosialisme som redningen. Bare kapitalismen er i stand til å skape rikdom, men det må være en reformert kapitalisme, argumenterer han.

Bokas første del gir i kapittelet The New Anxieties en beskrivelse av hva som skaper uro (anxiety) og splittelse i befolkningen, og dessuten en svært interessant, overordnet analyse av de ideologiske retninger som er førende i dagens rike vestlige land.

Økende økonomisk rikdom har ikke skapt mer sosial harmoni, men det motsatte, for rikdommen er svært skjevfordelt mellom metropolene og provinsene, og innen metropolene selv. Skillene handler om geografi, utdannelsesnivå og moral og kultur. Slik beskrives den nye eliten:

The newly successful are neither capitalist nor ordinary workers: they are the well educated with new skills. They have forged themselves into a new class, meeting at university and developing a new shared identity in which esteem comes from skill. They have even developed a distinctive morality, elevating charachteristics such as minority ethnicity and sexual orientation into group identities as victims. On the basis of their distinctive concern for victim groups, they claim moral superiority over the less well-educated. Having forged themselves into a new ruling class, the well educated trust both governments and themselves more than ever.

Collier nevner ikke det, men det er all grunn til å fremheve at mediene er sentrale både som medlemmer av og ideologiprodusenter for den nye eliten.

I den andre enden av det sosiale spekteret har arbeidsplasser som sikret både inntekt og selvbilde blitt borte, noe som særlig har rammet eldre arbeidere.

In America, the resulting collapse in the sense of a purposeful life is manifested in falling life expectancy for whites who have not been to college.

I Europa har det sosiale sikkerhetsnettet dempet de verste utslagene, med lignende skjer der. I en by som Blackpool er forventet levealder fallende.

Det er ikke bedre for unge mennesker. I store deler av Europa står de overfor massearbeidsløshet. Og synet på fremtiden er pessimistisk. Et stort flertall av USAs hvite arbeiderklasse forventer at deres barn vil få dårligere liv enn dem selv. Europeere er enda mer pessimistiske enn amerikanere. Dette skaper harme («resentment») blandet med frykt. De ser at de velutdannete fjerner seg stadig mer fra dem, sosialt og kulturelt.  Samtidig ser de at nye grupper blir prioritert når det kommer til sosiale ytelser. Tilliten til at det sosiale sikkerhetsnettet vil være der er i ferd med å forsvinne akkurat når de trenger det som mest.

En påfallende mangel i denne beskrivelsen er at masseinnvandringen av fremmedkulturelle, noe som først og fremst de mindre priviligerte opplever de negative konsekvensene av, ikke eksplisitt er omtalt som en hovedkilde til de nye bekymringene. Det bakteppet som tegnes opp for omveltningene i det politiske landskapet i USA og Europa, fanger dermed ikke opp en av de aller viktigste elementene. Man må undre seg over dette, siden Collier fremstår som jordnær og genuint empatisk med vanlige folk, i tillegg til at han selvsagt er kunnskapsrik når det gjelder innvandring. Islam, derimot, må man mistenke at han har valgt å bevare en velsignet uvitenhet om. Det er utvilsomt mest komfortabelt for en som ferdes i hans sirkler. For Collier er selv – og det legger han ikke skjul på – naturligvis en del av den hyperpriviligerte klassen som han i denne boka tar et sterkt oppgjør med.

Collier mener å identifisere to typer politikere eller retninger som nå kjemper om dominans: populister og ideologer.  Ingen representerer en løsning i hans øyne. Populistene er høyrepopulister som Trump, Le Pen og AfD og venstrepopulister som Mélenchon i Frankrike.  Disse blir summarisk forkastet som sjarlataner med lettvinte løsninger (Har han brukt 5 minutter på å sette seg inn i AfD sitt program? Jeg tviler.)

Hvem er så ideologene? Her blir det mer subtilt, men også vesentlig mer interessant.

I korthet er det for Collier tale om to distinkte tenkemåter som til sammen danner det filosofisk-ideologiske grunnlaget for politikken til de partier og personer som fremstår som talsrørene for den nye eliten. Hillary Clinton er vel kroneksempelet.

Den ene tenkemåten er utilitarismen, med røtter tilbake til 1800-talls-filosofen Jeremy Bentham og hans idé om at en moralsk handling var den som bidro til «størst mulig lykke for størst mulig antall mennesker». Siden folks spontane moralske holdninger sjelden var i tråd med dette høye prinsipp, måtte samfunnet styres av en fortropp av eksperter som hadde tilegnet seg den rette innsikt, mye likt Platons ideer om staten. Men mens Platon hadde sett for seg filosofer i fører-rollen, var det økonomene som skulle komme til å styre samfunnet i henhold til utilitarismens prinsipper.

Økonomene baserte seg på en modell av mennesket – homo economicus – som rendyrket egoistisk og kun opptatt av å maksimere sin egen nytte i form av høyest mulig konsum («psykopater» i Colliers bitende harsellering med egne fagfeller). Alle moralske vurderinger måtte derfor foregå på myndighetsnivå, og der trengte man en elite som behersket teknikker for å kunne aggregere verdien av individenes nytte ved alternative politiske valg slik som skattenes nivå og utforming, infrastruktur-utbygging osv; øvelser som økonomenes matematiske modeller var perfekt utformet for å utføre. Sosialdemokratiet tok til seg denne tenkningen, noe som resulterte i en politikk Collier betegner som sosial paternalisme. Politikken undervurderte – og var i sin konsekvens ofte ødeleggende for – verdier av ikke-materiell art som faktisk er viktige for menneskene.

Bulldozing communities made sense if all that mattered was to raise the material housing standards of poor individuals. But it jeopardized the communities that gave meaning to people´s lives.

Her trekker Collier veksler på boka til Jonathan Haidt, The Righteous Mind. Fortroppen av økonomi-utdannete plan-byråkrater har helt andre verdier enn de Haidt har funnet at folk flest faktisk har. Byråkrat-elitens kjennetegn sammenfatter Haidt slik: Western, Educated, Industrial, Rich and Developed, forkortet WEIRD, en forkortelse Collier åpenbart har skadefro glede av.

En sunn reaksjon mot sosialpaternalismen vokste frem på 1970-tallet, men dessverre var det ikke en bevegelse som slo til lyd for restaurering av kommunitaristiske verdier som vant frem. Her kommer derimot den andre av de to ideologiene inn, en ideologi Collier knytter opp mot rettsfilosofen John Rawls. I frihetens navn fremheves nå individets juridiske rettigheter opp mot staten.

Rawls er kjent for prinsippet om at det moralske nivået på samfunnets lover må vurderes etter hvorvidt lovene er til fordel for de dårligst stilte gruppene. Man skulle tenke seg at man ikke visste hvilken samfunnsgruppe man kom til å havne i, og hvis lovene ble utformet bak et slikt tenkt «veil of ignorance», ville man få lover som ivaretok de svakeste.

Det var naturlig nok juristprofesjonen som kom til å være pådriverne og forvalterne av denne tenkemåten, som Collier kaller «Libertarian» eller «Rawlsian». På norsk kan vi vl kalle det rettighetstenkning. Dens fremgang medførte at rettighetsspråket bredte seg mer og mer i samfunnet og omfattet stadig flere grupper. Den norske likestillings- og diskrimineringsloven viser hvor langt ute i absurditeten ideologien har brakt oss . 

Både den ekstreme rettighetstenkningen og nyttetenkningen avviser vanlige menneskers moralske instinkter, som blant annet handler om gjensidighet og at man må gjøre seg fortjent til å nyte. I stedet opphøyes og rendyrkes abstrakte, livsfjerne prinsipper som det tilfaller den utdannete fortroppen å gjennomføre, nettopp fordi de kræsjer mot det intuitivt fornuftige. For disse ideologene har ikke familien forrang fremfor et hvilket som helst trengende individ noe sted i verden, og egen nasjon har ikke krav på prioritet fremfor «verdenssamfunnet».

Postulatet om «alle menneskers like verdi» er et slikt prinsipp som i den moralske elitens forestillingsverden trumfer alle andre hensyn og gjelder uavhengig av historiske erfaringer. Av dette utledes for eksempel at det ikke er akseptabelt å vurdere begrensninger på f eks innvandring av muslimer, uansett hva erfaringer forteller om hva dette fører til. I den moralske elitens repressive diskurs stemples dette som høyreekstremisme.

Denne «Rawlsianske» rettighetstenkningen har foruten blant jurister generelt, hatt stor dragning på reformerte marxister. Det er blitt den moderniserte 68-er-ideologien par excellence.

Collier gjengir den tyske sosialdemokratiske leder Martin Schulz sin uttalelse under flyktningedebatten i partiet i 2018 om at «Tyskland må følge folkeretten uansett stemningen i landet», og plasserer denne uttalelsen som et klassisk uttrykk for den moralske fortroppens ståsted. Men Schultz ble feid til side av folkelig opprør i partiet, et opprør Collier åpenbart har sympati med.

Collier tar avstand fra ideologi, i betydningen eviggyldige sannheter. Han mener enhver historisk situasjon må vurderes konkret. Hans filosofi er pragmatisk.

A core proposition of pragmatist philosophy is that, because societies change we should not expect eternal truths.

Sosialdemokratiet fungerte på 1950- og -60-tallet, for da kunne staten bygge på en enorm kapital av samhørighetsfølelse i befolkningen, skapt av de felles krigserfaringene. I dag er det andre betingelser. Samtidig som staten i stadig økende grad griper inn i folks liv, har den i stadig mindre grad folkets aksept.

De to ideologiene ble stadig mer ulike, men de har noe felles, og det er nettopp fraværet av interesse for de gode gamle verdiene fra de ko-operative og kommunitaristiske bevegelsene, bevegelser som klart å ta opp i seg vanlige menneskers moralske verdier så vel som deres behov for fellesskap, samhold, tilhørighet.

For Collier er det sentralt at Staten ikke er den eneste enhet i samfunnet som kan følge etiske prinsipper, slik fortroppen forestiller seg. Denne forestillingen er en enorm overdrivelse av statens «etiske kapasitet» samtidig som den undervurderer familiers og firmaers sådanne. Det er dermed den etiske kapitalismens fremtid Collier slår til lyd for. Del 2 av boka – med hovedtittelen Restoring Ethics – har overskrifter som The Ethical State, the Ethical Firm, the Ethical Family og the Ethical World.

Del 3 heter Restoring the Inclusive Society og del 4 Restoring Inclusive Politics. Som samlende begrep for sin tenkning foreslår Collier begrepet sosial maternalisme. Underforstått representerer det feminine en mindre autoritær og mer godartet form for statlig intervenering. (Noen av oss andre vil hevde at på opptil flere politikkområder er ikke mer feminitet hva som trengs).

Det ser ut til at han håper at det skal oppstå nye partier basert på hans ideer, eller at ideene skal få gjennomslag i et av de eksisterende. Det er ikke tvil om at det er sosialdemokratiet som står ham nærmest av de eksisterende partiene, og som allerede antydet har han lite til overs for de nye protestbevegelsene. I bokas aller siste kapittel, Breaking the extremes, heter det:

After Brexit and the rise of Donald Trump it should be evident that the pertinent political menace is the rise of exclusionary nationalism.

Det er god grunn til å gi oppmerksomhet til mange av observasjonene og forslagene hans. Det må komme i senere artikler. At Collier tar så lettvint på innvandringsspørsmålet, og er så overfladisk avvisende til de store politiske bevegelsene som faktisk har oppstått som respons på dette problemets akutte karakter, gjør likevel at jeg forhåndsvarsler en skepsis til hvor godt han alt i alt treffer med sine løsninger. I den grad forslagene hans er gode, kan jeg – foreløpig i hvert fall – dessuten ikke se at de ikke meget vel skulle kunne inkorporeres i politikken til f eks Sverigedemokratene eller den politiske alliansen som nå styrer Italia.

 

Paul Collier

The Future of Capitalism

  • Facing the New Anxieties

Penguin Random House UK, 2018